Elisabeta Iuliana Eriksen
(1972 — 2025)

Elisabeta Iuliana Eriksen var en skoleforsker med stort engasjement for matematikkfaget og matematikklæreres læring. Hun samarbeidet tett med lærere for å finne ut hvordan undervisningen kunne videreutvikles, med basis i det lærerne allerede kunne, og bidro til å gjøre dem tryggere. Hun døde etter en tids sykdom 15. juni, 52 år gammel.

Elisabeta ble født i Bucuresti 3. juli 1972. Etter matematikkstudier i Bucuresti, i Nice — hvor hun møtte sin kjære Eivind — og i Warwick der hun tok sin doktorgrad, flyttet de til Norge. Her ble hun etter hvert lærerutdanner med matematikkundervisning som forskningsfelt. Dette fagfeltet gikk hun inn i med stor ydmykhet og innsats, og ble raskt satt stor pris på av kolleger, studenter og lærere.

Elisabeta var sjenerøs, kunnskapsrik, kreativ og pliktoppfyllende. Stipendiatene møtte en veileder med en unik blanding av teoretisk innsikt og forståelse for klasserommet. Siste veiledning var få dager før hun døde.

Hun inspirerte sine lærerstudenter, og mange av dem ble med i ei gruppe som jevnlig møttes over år for å diskutere algebraisk tenkning på barnetrinnet. En av lærerne formulerte det slik: «Alle lærere burde ha en Elisabeta til å styrke deres selvtillit.»

Elisabeta hadde sterk omsorg for sine medmennesker. Hun var genuint interessert i sine kollegers liv, og viste stort engasjement ved urettferdighet. Nye ansatte fikk solid starthjelp. Og da flere av oss havnet i demonstrasjoner og tåregass under en jobbtur til Istanbul, var Elisabeta den som beholdt roen og fikk oss tilbake i trygghet.

For kollegene var Elisabeta en stor ressurs: alltid interessert og med konstruktive ideer og teoretiske perspektiver. Hennes forskningsinnsikter og resultater vil fortsette å prege arbeidene våre i lang tid framover.

Vi lyser fred over Elisabetas minne.

Bjørn Smestad, Ida Heiberg Solem og Annette Hessen Bjerke, kollegaer ved OsloMet

Dette minneordet er også publisert i Aftenposten.