En palestinsk studenthistorie

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det er på høy tid at vi som ansatte og studenter ved Universitetet i Bergen erkjenner vår del av samfunnsansvaret. Våre ansatte og studenter må ikke bli fratatt sin humanitet og medmenneskelighet under påskudd av at visse saker oppleves som for 'politiske' til å engasjere seg i.

Vi har hørt nok ord, nå kreves det handling. Hvor er møteplassene for berørte? Hvor er universitets fellesskapet som kommer sammen for å handle i solidaritet med berørte studenter og ansatte? Hvor er ansattsiden med råd til ledere på UiB sine nettsider? Med råd som å «ta kontakt — hør hvordan det går» eller å «gjør en vurdering på om det kan være behov for å lage felles møteplasser på enheten for å treffe andre og prate».

gaza

Mener UiB er feigt: — Ikke rett arbeids­sted for meg

Når vi har gjort dette før, og vi vet hvordan vi gjør det, hvorfor velger vi å ikke gjøre det denne gangen? Eller gjelder denne typen omtanke og medmenneskelighet kun for noen, men ikke for andre? Vil vi virkelig fremme dette ekskluderende budskapet som et universitet? Berørte ansatte og studenters lidelse og behov for støtte må behandles likt.

Her har vi et ansvar, og vi må først starte med å anerkjenne erfaringer, lidelser og den urettferdige realiteten flere av våre kolleger og studenter nå står overfor — inkludert tap av nære og kjære på grusomste vis.

Det som rører oss gjennom nyhetsbildet er ikke fjernt og fremmed; det er også en brutal realitet ved UiB. På universitetet har vi ansatte og studenter som påvirkes direkte. 

La meg bringe dere nærmere historien til en UiB-student — en ung, palestinsk mann som la merke til at jeg fortsatt hadde ansattkortet mitt hengende rundt halsen og kom bort til meg på butikken rett etter jobb.

Mellom butikkreolene fortalte han meg sin sterke historie:

I en forelesningssal, midt i løpet av en vanlig dag, blir hverdagen til denne unge mannen uforutsett omskapt. Hans mobiltelefon lyser opp, og en video på sosiale medier avslører en bil som blir skutt i filler. Scenen er brutal: kroppene til de som satt i bilen er ugjenkjennelige på grunn av skytingens intensitet. Studenten beskriver selv at synet så mer ut som en scene etter en eksplosjon, ikke etter skudd.

Mens foreleserens ord gradvis forsvinner inn i bakgrunnen, scroller han videre mens klumpen danner seg i halsen. Der står navnene til de ugjenkjennelige kroppene. De er ikke identifisert av deres utseende, men av ID-kortene i lommene. Der i auditoriet, midt under en forelesning, får denne palestinske studenten vite at to av hans barndomsvenner fra oppveksten på Vestbredden har blitt myrdet.

Debatt ● Hermansen, Mortensen, Tollefsrud, van der Velden og Engelsrud

Hvor er norsk akademia mens universitetene i Gaza blir tilintetgjort?

Dette er dessverre den tunge og brutale realiteten som noen av våre ansatte og studenter går gjennom. En realitet vi må lytte til og møte med medmenneskelighet og solidarisk handling. 

Tenk å engstelig sjekke telefonen din annethvert minutt, både i håp og i frykt for å høre fra familien i Palestina. Det å måtte håndtere en slik traumatiserende realitet mens man forsøker å fokusere på studiene og kanskje balansere en deltidsjobb, er en enorm utfordring.

Det som gjør vondt verre er at denne palestinske studenten forteller at han opplever at han ikke får den samme varmhjertede støtten som han mener andre studenter i en lignende situasjon nylig har mottatt av universitetet. Denne opplevde urettferdigheten tærer på ham og tas som et signal om manglende verdi. Det oppleves som et svik. Han forklarer videre at det ikke eksisterer noen støttetiltak for palestinske studenter, og at han ikke visste hvor han kunne oppsøke hjelp. Derfor vegret han seg for å ta kontakt med universitetet om sin situasjon.

La meg her skyte inn at da det oppsto en situasjon hvor min egen familie ble påvirket, ble jeg møtt med støtte fra mine nærmeste kollegaer og ledere. Som ansatt ved UiB er dette noe jeg setter stor pris på. 

Men mangelen på støtte fra UiB som institusjon er frustrerende. Ikke en e-post, ingen side for berørte ansatte, absolutt ingenting utenom det jeg nå oppfatter som en usympatisk sympatierklæring, en tekst hvor det ikke settes handling bak sympatien. Mangelen på handling fra UiB som mitt arbeidssted oppleves som svært tungt og skuffende som ansatt. 

Debatt ● Rektoratet ved UiB

Støtteerklæring til sivilbefolkningen i Gaza

To måneder etter den palestinske studentens grusomme oppdagelse i auditoriet, møtte jeg ham igjen under et foredrag av Mads Gilbert. Det var et hjerteskjærende gjensyn. Studenten delte hvordan han nå hadde mistet fotfestet i studiene og var to måneder inn i semesteret fortsatt helt uvitende om hvem noen av hans forelesere var.

Denne studentens historie, kjære leser, er dessverre kun en av flere. Når man som ansatt ved UiB hører om dette, kjenner man på både sorg og skam. Denne personlige historien kaster et kritisk lys over valgene vi har tatt som universitet, og hvordan disse valgene påvirker våre studenter og ansatte. 

Debatt ● 11 ansatte ved Universitetet i Bergen

UiB-rektoratets problematiske Gaza-erklæring

Det er tydelig for alle som leser om denne studentens historie at vi må gjøre bedre. Vi må legge bort frykten for å 'tråkke feil' politisk, og vi må begynne å vise solidaritet med våre medmennesker gjennom handling. I UiB sin strategi for 2023—2030 med tittelen «kunnskap som former samfunnet» står følgende setning: Vi er et mangfoldig universitet som deler et felles verdigrunnlag basert på tillit, medbestemmelse og inkludering. Å leve opp til disse verdiene krever at hver og en av oss, fra studenter til ledelsen, må gjøre sin del for å sikre at dette blir en realitet. 

Hvis vi skal fremme slike verdier må vi som et fellesskap ved universitet stå for de når det gjelder aller mest, selv når det kan oppleves vanskelig å navigere politisk, foruten blir disse dessverre kun tomme ord. 

Hvis dere fortsatt er usikre om veien videre, vil jeg gjerne dele to sitater som Mads Gilbert viste til under sitt sterke foredrag på Universitetet i slutten av januar: 

1. Det du gjør nå, er det du ville gjort under holocaust. 

2. Solidaritet er ikke en veldedig handling. Det er en handling av enhet mellom allierte som kjemper på ulike områder mot de samme målene. 

Det er et felles ansvar for oss å handle, og jeg håper inderlig at vi forener oss i å ta dette ansvaret. Nøytralitet er kun et valg som støtter undertrykkeren. Som et kjent egyptisk ordtak sier:

De spurte farao hva som gjorde ham til en tyrann. Han sa: «Ingen stoppet meg».

akademisk boikott

Slik samarbeider norske og israelske universiteter og høgskoler