Debatt ●André Brodtkorb
Forskningspolitikken starter i barnehagen
For å sikre at fremtidens politikere ser verdien av forskning, må vi begynne tidlig — allerede i barnehagen — med å formidle historier som viser hvordan nysgjerrighetsdrevet forskning kan endre verden.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Hva skal til for at politikere med fire år ved makten prioriterer forskning som kanskje først blir nyttig om femti år, hvis noen gang? For at grunnforskning blir naturlig og viktig del av den politiske diskursen må befolkningen se viktigheten av den.
De færreste i befolkningen vet i dag hvordan grunnforskning gjennomsyrer absolutt alle deler av vårt samfunn, og for å få frem det budskapet må vi ha god formidling fra barnehagealder av.
Dette er en historiefortelling om hvordan forskning som er flere århundre gammel gjennomsyrer din og min hverdag.
I 1689 utviklet tyskeren Gottfried Leibniz noe så pussig som en måte å skrive tall med kun null og en, et såkalt binært tallsystem. Leibniz var et virkelig geni som hadde avslått et professorat i en alder av 21 år for å se mer av verden, og i 1703 publiserte han tallsystemet sitt i «Explication de l'arithmétique binaire», samt noen betraktninger rundt dets «nytte». Dette hadde overhodet ingen påvirkning på samfunnet på 1700-tallet.
Skomakersønnen George Boole (1815—1864) plukket opp tråden hundre og femti år senere. Selvlært og med kun grunnskoleutdanning var han første matematikkprofessor ved Queens College, Cork, Irland. I 1847 publiserte han en 82-siders tekst, «The Mathematical Analysis of Logic», som omhandlet noe så esoterisk som matematisk logikk basert på Leibniz binære tall. Booles verk hadde, som Leibniz’, heller ingen direkte påvirkning på samfunnet.
Så, et knapt århundre senere, i 1937, fortsatte amerikaneren Claude Shannon på Booles verk i sin masteroppgave, «A Symbolic Analysis of Relay and Switching Circuits» om hvordan Booles binære logikk kunne utføres ved hjelp av elektriske kretser. Dette er for øvrig samme Shannon som var med å starte feltet kunstig intelligens.
Etter Shannons masteroppgave skjer ting raskt. Omtrent tre hundre år etter Leibniz binære tall, hundre og femti år etter Booles logikk, og seksti år etter Shannons elektriske kretser holder hele verden pusten ved nyttårsskiftet mellom 1999 og 2000: Man frykter at datasystemer skal krasje ved overgangen fra år «99» til år «00».
Det som startet som et tankeeksperiment på 1700-tallet gjennomsyrer alt fra bank og finans til kraftstasjoner, militærskip, og flyplasser. I 2025 tilbringer vi så mye tid med mobiltelefoner og datamaskiner at «digital detox» er blitt en trend.
En ting som er felles for Leibniz, Boole og Shannon er at de var lidenskapelig opptatt av nysgjerrighetsdreven forskning. De drev med grunnforskning uten mål om å løse et konkret problem vi står overfor, og de var heldigvis nyttige nok til å få lov til å sysle med den tilsynelatende unyttige forskningen.
Det er langt og lenge og lenger enn langt mellom de ganger forskere fremstilles som helter.
Nobelprisvinneren Katalin Karikó var ikke alltid like heldig, og ble flere ganger degradert i løpet av sin arbeidskarriere blant annet fordi forskningstemaet hennes ikke klarte tiltrekke seg nok ekstern finansiering: den var ikke nyttig nok.
Men da Koronapandemien traff verden i 2019 var det nettopp hennes forskning som gjorde at vi kunne lage vaksiner. Det man ikke så verdien av på 1990-tallet redder plutselig millioner av liv tretti år senere.
Tillit til forskning i verdenssamfunnet er heldigvis høy, men samfunnet mener samtidig at forskere burde være mer aktive i den offentlige debatten og politikkutforming. Det må vi ta på alvor.
Vi må fremsnakke grunnforskningen i populærvitenskapelig format og vise til konkrete eksempler på hvordan det vi ikke nødvendigvis ser verdien av i dag kan være morgendagens gullgruve.
For å få politikere til å se verdien av grunnforskning må vi få med samfunnet først, og det starter i barnehagen. I noen av de mest populære TV-programmene og bøkene i dag har man historier om hundevalper redder verden fra den onde forskerens hensynsløse eksperimenter; historier om den naive forskeren som ikke selv forstår at det planlagte eksperimentet kommer til å ødelegge verden; eller historier om den onde forskeren som vil ofre verden for egen vinning.
Det er langt og lenge og lenger enn langt mellom de ganger forskere fremstilles som helter.
Istedenfor forskeren som skurk burde vi ha historier om den geniale, men noe skrullete, magikeren som på slutten av 1600-tallet laget noe ingen forsto noe av, men hvor en skomakersønn hundre og femti år senere finner en skattkiste med magikerens skjulte dokumenter.
Han jobber iherdig med det til han til slutt faller om, syk av lungebetennelsen han fikk da han slet seg til jobb gjennom et forrykende uvær. Og til slutt hvordan en ung student finner de nedstøvede dokumentene i en kjeller og med ett innser hvordan idéene til skomakersønnen er nettopp den puslespillbiten han trenger for å lage verdens aller første datamaskin.
Ispedd noen kunstneriske friheter, og i riktig format kan historier om forskning bli fengende for barn og øke forståelsen for at den kunnskapen vi ikke ser nytten av i dag kan transformere samfunnet i fremtiden.
Fremtidens politikere er i barnehagen i dag. Det er nå vi har muligheten til å forme deres grunnholdninger og fremtidsidealer.
Dette innlegget ble først publisert i Jubileumsboken til AYF, «Akademiet
for yngre forskere: De første ti årene»