Gravejournalistikk skal ikke godkjennes eksternt

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I et vedtak fra Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helse (NEM) slås det fast at Dagbladet har drevet med helseforskning og at redaksjonen skulle ha søkt ekstern godkjenning fra en etisk komité (REK) før det undersøkende journalistiske prosjektet ble iverksatt. Saken ligger nå til behandling hos Statens Helsetilsyn.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Dagbladets redaksjon har avslørt alvorlige og kritikkverdige forhold i langrennssporten, som har gått ut over helsen til kvinnelige utøvere. Artikkelserien er i kjernen av det som er journalistikkens samfunnsoppdrag.

Underveis er det benyttet klassiske metoder som intervjuer og kartlegging av aktører i et miljø, og noen mer uvanlige metoder for å undersøke hypotesene redaksjonen jobber etter. I dette tilfellet blant annet blodprøver og røntgenbilder, med informert samtykke fra utøvere som ønsket å bidra til kunnskap på feltet. Arbeidet er utførlig beskrevet i en metoderapport til SKUP. Der skriver redaksjonen også om de etiske vurderingene som er gjort underveis i arbeidet. Og de skriver om samarbeidet med forskere underveis i graveprosjektet.

Når NEM kritiserer Dagbladet for å ha latt være å søke REK om godkjenning på forhånd, er utgangspunktet at redaksjonen har brukt metoder som anvendes i forskning for å frembringe ny kunnskap om helsespørsmål. Og da er det helseforskning, mener REK. Det er fristende å snu argumentet på hodet og spørre om forskere som publiserer materiale bygd på intervjuer, er klare for en diskusjon om arbeidet sitt i Pressens faglige utvalg (PFU). For forskerne har jo intervjuet folk, skrevet artikler og publisert, og da er det vel journalistikk?

journalistikk

Dagbladet får refs: Burde søkt om godkjenning fra forskningsetisk komite

Selvsagt er det ikke slik. «Alle» tar bilder og skriver og publiserer nå for tiden, men ikke alt som publiseres er journalistikk. På samme måte er det også sånn at mange grupper i samfunnet undersøker hypoteser og publiserer resultatene av undersøkelsene. Ikke alle disse prosessene er vitenskapelig forskning. Men vi skal være glade for at deler av journalistikken er så grundig som den Dagbladet utførte i denne artikkelserien. Mye annet er overfladisk og har bare til hensikt å underholde. Vi bør ikke ønske oss noe som fører journalistikken bort fra grundige undersøkelser og kvalitetssikring.

Da vi skrev boken «Søke sannhet – etikk og metode for forskere og journalister» (Fagbokforlaget 2022), var det for å utforske likheter og forskjeller mellom to profesjoner som gjør mye av det samme, og som har mye å lære av hverandre. De profesjonsetiske tradisjonene er ulike, men det er mye felles gods i metodebruken til forskere og journalister. Ingen av gruppene kan kreve hele verktøykassen som sin egen, og ingen kan kreve at den andre skal følge «sine» profesjonsetiske spilleregler. Forarbeidene til helseforskningsloven går ikke opp noen grenseoppgang mot journalisters søken etter sann og ny kunnskap på helseområdet. Ingen ting tyder på at det var lovgivers mening å begrense den frie og undersøkende journalistikken.

NEMs utgangspunkt er likevel prisverdig. Komiteen minner om hensynet til de som utsettes for helseforskning, og at det er på grunn av deres rettigheter vi har regler på feltet. Den medisinske forskningen har en dyster forhistorie, og i årene etter 2. verdenskrig ble det utformet viktige prinsipper for å hindre at tilsvarende urett skjer igjen.

Debatt ● per christian magnus

Hva forskere kan lære av journalister

Forskernes rolle er annerledes enn journalistenes. I denne saken er det samarbeid mellom de to gruppene, og det er positivt. Det fører også til noen diskusjoner som har behov for avklaringer. Dagbladet har i arbeidet med denne saken inngått tydelige og skriftlige avtaler med forskerne de har samarbeidet med. Redaksjonen henvendte seg til blant annet professor Jorunn Sundgot-Borgen ved Norges Idrettshøgskole og professor Monica K. Torstvedt ved Universitetet i Agder og ba om metodiske innspill. NEM har stilt de to professorene spørsmål om hvordan de har jobbet med artikkelserien. I sin redegjørelse til NEM skriver de at det er journalistene som har skrevet alle artiklene, og at de selv ikke har deltatt verken i skriveprosessen, datainnsamlingen eller publiseringen. Det de har bidratt med, er å svare på spørsmål om hvordan de som fagfolk tolker den informasjonen journalistene har samlet inn. De fikk sitatsjekk på disse svarene før det kom på trykk. De to professorene skriver også at de spurte Dagbladet om ikke de måtte søke REK slik de som forskere ville måttet gjøre, men fikk til svar at det ikke var nødvendig fordi dette er journalistisk arbeid.

Institutt for psykologi ved Høgskolen i Innlandet ble også engasjert av Dagbladet for å bistå med vurderinger. Heller ikke her var forskerne med på å utforme artiklene, og de fikk heller ikke lese redaksjons artikler på forhånd.

Dagbladets artikler kan ikke publiseres i et vitenskapelig tidsskrift og vil ikke på den måten bidra til å bygge opp den kunnskapsbasen som andre forskere dermed bygger videre på. Artiklene er skrevet annerledes, og de ble ikke utformet i tråd med de regler og profesjonsetiske idealer som vitenskapelige forskerne skal jobbe etter. De jobbet etter pressens regler og idealer i stedet for. Verdien av arbeidet er likevel stor. Redaksjonen løftet spiseforstyrrelser i skiidretten høyt på dagsorden i det offentlige rom. Det kan hjelpe utøverne, det kan inspirere forskere til å ta fatt i problemstillingen på sin måte, og det kan bidra til en positiv kulturendring.

Debatt ● Alexandra Beverfjord

Forskerkomité vil kontrollere gravejournalistikk

Hvorfor vil det være problematisk for en redaksjon å søke forhåndsgodkjenning hos REK? Svaret ligger i journalistenes profesjonsetikk, uttrykt gjennom Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten. Kravet til uavhengighet er en fundamental verdi i journalistikken. Det er ingen andre enn redaktøren som skal si ja eller nei til en journalistisk undersøkelse, og som skal avgjøre om resultatet publiseres eller ikke.

Mesteparten av diskusjonene om etikk i journalistikken handler om det som blir publisert. Vi kan ha godt av å utvikle diskusjonene om etikk i undersøkelses-fasen bedre i norsk gravejournalistikk. Når vi gjør det, vil Dagbladets metoderapport om «En syk skinasjon» være et av de gode eksemplene fremtidens journaliststudenter bør lese og lære av.

Hvis Statens Helsetilsyn skulle komme frem til at Dagbladets journalistikk er i strid med loven, bør det utløse en større diskusjon om helseforskningsloven og annet lovverk som hindre for fri og uavhengig journalistikk. Hvis lover har konsekvenser vi ikke forutså da de ble vedtatt, kan de endres.

Gravejournalister og forskere kan lære av hverandre og utfylle hverandre, men ingen er tjent med at Staten plasserer dem under samme paraply. Forskere kan i noen tilfeller misunne journalistene deres frihet. Et eksempel på dette er kartleggingen av partnerdrap i Norge som en gruppe forskere ville gjennomføre på begynnelsen av 2000-tallet. Men den gang ble det så mange forskningsetiske hensyn og hindringer at forskerne måtte gi opp. Da tok VG saken og har i årevis gjennomført en journalistisk undersøkelse av partnerdrapene. Journalistene var ikke underlagt de samme strenge bestemmelsene om innhenting av samtykke og personvernhensyn.

Denne saken har nok bidratt til at samtykkekravene er litt mindre rigide for forskerne i dag enn den gang. Men stadig er det forskjeller mellom journalistenes og forskernes arbeidsbetingelser, og slik skal det kanskje være? I boken vår etterlyser vi litt mer frekkhet og pågåenhet hos forskerne, og et grundigere arbeid med etikken hos journalistene, men la oss fortsatt ha respekt for forskjellene mellom profesjonene.

Erklæring: Tarjei Leer-Salvesen jobbet i Dagbladet våren 2007. Han utførte også et frilansoppdrag for redaksjonen i 2022. Han har imidlertid ikke hatt noen befatning med «En syk skinasjon».