Håper hun kan fortsette som forsker i Norge

Czarecah Oropilla har skrevet doktorgradsavhandling om generasjonsmøter mellom barn og eldre i tidlig oppvekst og omsorgsmiljøer.

— Hvorfor ble det doktorgrad om akkurat dette emnet?

Fakta

Czarecah (Eya) Oropilla (36)

• Har levert avhandlingen «Utforskning av generasjonsmøter mellom barn og eldre i feltet av barnehage utdanning og pedagogikk»
• Disputerte ved Høgskulen på Vestlandet 21. april

— Møte mellom unge og eldre er en del av livene våre, tenk bare på relasjonen mellom barnebarn og besteforeldre. Men disse møtene, generasjonsmøter, er underteoretisert, og vi trenger å forstå dem bedre. Jeg kommer fra Filippinene, og ser at mine erfaringer med generasjonsmøter er annerledes enn dem man har i Norge. I 2012 var jeg ett semester ved daværende Høgskolen i Oslo og Akershus, som en del av mastergraden min i early childhood. I 2019 søkte jeg meg tilbake for å ta doktorgrad. I tillegg er jeg utdannet barnehagelærer fra Filippinene og har jobbet både i barnehage og i en temapark for barn der.

— Kan du i korte trekk presentere prosjektet ditt?

— Jeg er opptatt av å inkludere barns stemmer i forskning, og skulle ha et prosjekt der jeg skulle la eldre og barn møtes. Så kom pandemien … Siden eldre var de som skulle beskyttes, hadde jeg rett og slett ikke tilgang til dem, og jeg hadde bare stipendiatstilling i tre år. Så jeg måtte i stedet lage et mer teoretisk prosjekt der jeg utviklet en modell for å analysere ulike sider ved generasjonsmøter.

— Hva finner du?

— Jeg foreslår en konseptuell modell for å visualisere og analysere sosiale og materielle forhold opp mot ulike sammenkoblede elementer innenfor generasjonsmøter, og denne modellen tror jeg kan hjelpe oss med å forstå generasjonsmøter bedre. Jeg analyserte møtene under pandemien, hva var hindringene for at generasjoner kunne møtes? Jeg fant at dersom man tenkte utenfor boksen, som flere barnehager gjorde, var det likevel mulig med møter.

— Hva var det mest krevende med doktorgradsperioden?

— For meg var ikke dette bare en jobb, det var en lidenskap. Jeg vet mer nå, men fremdeles vet jeg så lite. Jeg kunne ikke tenke på det negative med pandemien, da ville jeg ikke fått fullført prosjektet mitt. På Filippinene ville jeg ikke hatt lønn som stipendiat, så alt i alt har jeg aldri angret på at jeg gikk i gang. Dette prosjektet har åpnet mange dører for meg.

— Kom du i mål til normert tid?

— Ja, jeg avsluttet når jeg skulle.

— Hva skal du bruke avhandlingen til videre?

P— Nå har jeg en postdoktorstilling ved Høgskulen på Vestlandet. Før jeg fikk den, var jeg ansatt i en forskerstilling. Verden er stor med mange muligheter, men dersom jeg kan bli i Norge, ønsker jeg det. Jeg er gift med en kvinne, og i Norge har vi de samme privilegiene som andre ektepar. På Filippinene, som vi begge er fra, er vi ikke omfattet av lovverket og ville ikke kunne giftet oss.