Debatt ● Walabe Dimiti og Ragnhild Nissen
Hvem får definere hva som er legitim kunnskap?
I møte med autoritære praksiser må akademia stå fast ved at kunnskapens rolle ikke er å berolige makten, men å utfordre den.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Akademisk frihet er i tilbakegang verden over. Det viser både Academic Freedom Index og oppropene fra unge akademikere og universitetsledere i Norden og Baltikum som denne uken omtales i Khrono.
Kravene om lovfesting, ombud og langsiktighet i forskningspolitikken springer ikke ut av abstrakt bekymring, men av erfaringer med hvordan politisk press gradvis endrer hva det er mulig å forske på, formidle og anerkjenne som legitim kunnskap.
Når handlingsrommet for uavhengig kunnskap begrenses, svekkes samfunnets evne til å analysere maktforhold og deres konsekvenser.
Det siste året har vi selv befunnet oss midt i denne utviklingen. Som deltakere i SAIHs Youth Exchange Program har vi arbeidet tett på forskere, aktivister og lokalsamfunn i ulike deler av verden. Disse erfaringene har gitt oss et innblikk i hvordan kontroll over kunnskap utøves i praksis, og hvilke konsekvenser det får for hvem som får delta i politiske prosesser og forsvare sine rettigheter.
I dag produseres mer enn 90 prosent av verdens forskning i høy og mellominntektsland, mens kun en svært liten andel kommer fra Afrika sør for Sahara. Dette er med på å skape en skjevhet i global kunnskapsorden, der forskning fra det globale nord gis høyere legitimitet mens forskning og kunnskap produsert i det globale sør ofte reduseres til «perspektiver».
En slik skjevhet gjør det lettere for politiske ledere å avfeie kunnskap som utfordrer etablerte maktforhold.
I flere land brukes lovverk og feilinformasjon for å kneble kritiske stemmer. Fra sensur av LHBTQ+-informasjon i Ungarn til kriminalisering av propalestinsk aktivisme i USA, og omfattende menneskerettighetsbrudd under Ugandas Anti Homosexuality Act. Fellesnevneren er ikke bare brudd på rettigheter, men en aktiv innsnevring av hvilken kunnskap som anses som legitim.
I vårt eget forskningsarbeid har vi undersøkt hvordan kvinnelige miljøforkjempere i Norge, Thailand og Sør-Afrika utsettes for diskriminering og misbruk av rettssystemet når de forsvarer landrettigheter og protesterer mot miljøødeleggelser. Disse kvinnene står ofte i frontlinjen i kampen mot klimaendringer, men møter et politisk landskap der klimafornektelse, økonomiske interesser og anti-rettighetsbevegelser forsterker hverandre. Flere forteller om svertekampanjer, trakassering og rettslige prosesser brukt som strategier for å tvinge dem til taushet.
Fellesnevneren er ikke bare brudd på rettigheter, men en aktiv innsnevring av hvilken kunnskap som anses som legitim.
At slike mønstre går igjen på tvers av ulike politiske kontekster, viser at undertrykking av kunnskap ikke er et lokalt fenomen.
Disse erfaringene tydeliggjør et grunnleggende poeng. Kunnskap er aldri nøytral.
Den kan frigjøre, men den kan også misbrukes til å legitimere undertrykkelse, særlig når de som rammes hardest av politiske beslutninger ikke får definere hvilke spørsmål som stilles — eller hvilke erfaringer som regnes som gyldig kunnskap. Når kritisk forskning avfeies som aktivisme, eller når forskere og aktivister kriminaliseres for å løfte fram perspektiver som utfordrer dominerende narrativer, svekkes også akademias evne til å analysere makt.
Å synliggjøre hvem som systematisk ekskluderes fra politiske prosesser har derfor vært en sentral del av vårt arbeid gjennom utvekslingsprogrammet. Det har handlet om å erkjenne egne privilegier og gi rom for perspektiver som ellers blir oversett i klimadebatten, særlig kunnskap som springer ut av lokale erfaringer og berørte gruppers egne analyser.
Ikke fordi vi taler på vegne av andre, men fordi kunnskap som utfordrer makt forsvinner når handlingsrommet for hva som regnes som legitim kunnskap snevres inn.
Når autoritære praksiser får fotfeste, begrenses handlingsrommet for forskning som kan utfordre makt og dokumentere rettighetsbrudd.
Dette er ikke bare et etablert problem som finnes andre steder. Det angår også akademia i Norge, gjennom økt politisk styring, prioriteringer i forskningsfinansiering og debatter om hva som er studier med nytteverdi.
Når kunnskap som ikke passer inn i politiske prioriteringer avfeies som irrelevant, farlig eller for politisk, mister vi ikke bare viktige perspektiver, men også evnen til å forstå hvilke konsekvenser beslutninger faktisk får.
Kravene som nå fremmes om å styrke og beskytte akademisk frihet i Norden handler derfor om mer enn institusjonelle rammer. De handler om hvilket samfunn vi ønsker å være, og om akademias rolle som arena for kritisk kunnskap — også når den utfordrer politiske prioriteringer.
Når handlingsrommet for kritisk kunnskap snevres inn, svekkes også vår evne til å forstå konsekvenser av maktmisbruk, avdekke brudd og ta informerte valg. I møte med autoritære praksiser må akademia stå fast ved at kunnskapens rolle ikke er å berolige makten, men å utfordre den.
