Debatt ● Endre Stavang
Hvor ble det av rettsvitenskapen?
Jusstudentene lærer juridisk metode, men nesten ingen lærer hva slags vitenskap de egentlig studerer. Kanskje er det et uttrykk for at den juridiske profesjonen — bevisst eller ubevisst — beskytter sitt eget kunnskapsmonopol.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
På masterstudiet i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo får studentene grundig opplæring i juridisk metode på flere nivåer: i andre semester (1211), på åttende semester (411), i Ex.fac. på andreåret (JFEXFAC04) og gjennom masteroppgaven på slutten av studiet, enten stor 60 ECTS eller liten 30 ECTS (5030). Dette gir en solid skolering i å finne, tolke og anvende rettskilder.
Likevel møter studentene aldri en systematisk drøftelse av rettsvitenskapen som vitenskap. Skillet mellom «juss» som normativ praksis og «rettsvitenskap» som refleksjon over denne praksisen eksisterer i praksis ikke i studieplanen.
Konsekvensen er at studentene læres opp til å anvende retten, men ikke til å forstå hvordan rettslig kunnskap oppstår.
Metoden blir et håndverk, ikke et forskningsfelt. De lærer å løse juridiske problemer, men ikke å reflektere over hva slags vitenskap de utøver. Resultatet er et fag som fremstår lukket og selvrefererende.
Denne lukketheten minner om det Richard Posner har beskrevet som et intellektuelt kartell: profesjonen beskytter sin definisjonsmakt og holder andre fag på avstand. Historie, økonomi, sosiologi, psykologi og filosofi blir ofte omtalt som «perspektivfag», men de står i praksis perifert til jusens kjerne (hos oss må man velge ett av de tre perspektivemnene økonomi, sosiologi og filosofi, mens historie er obligatorisk).
Posners formuleringer er spissformulerte, men de peker på et ubehagelig poeng: profesjonen har en tendens til å prioritere egne metoder fremfor alternative måter å forstå og analysere rettssystemet på.
Når rettsvitenskapen isolerer seg, går det tapte kunnskapsrommet utover fagets egen kvalitet.
Økonomi kan belyse hvordan rettsregler påvirker effektivitet og samfunnsøkonomisk verdiskaping, slik rettsøkonomien påpeker. Sosiologi kan vise hvordan normer faktisk etterleves i samfunnet. Psykologi kan gi innsikt i beslutningsatferd og rettferdighetsoppfatninger, mens filosofi kan klargjøre begreper som normativitet og rettferdighet.
Når disse perspektivene ikke integreres (tilstrekkelig) i den juridiske metodelæren, reduseres fagets evne til å forklare, vurdere og forbedre rettssystemet.
Man kan selvsagt si at dette først og fremst er et spørsmål om tradisjon og faglig kultur. Men det er også et institusjonelt fenomen: profesjonen beskytter sitt kunnskapsmonopol gjennom etablerte studieplaner og normer for hva som regnes som «gyldig rettsvitenskap».
Fra et rettsøkonomisk perspektiv kan dette forstås som en form for etableringshinder: det er kostbart og vanskelig for alternative faglige tilnærminger å få fotfeste i jusens kjerne. Samtidig fører dette til et velferdstap: rettsvitenskapen utnytter ikke tilgjengelig kunnskap og blir mindre lærende og selvkorrigerende.
Hvordan kan man gjøre noe med dette — uten å rokke ved profesjonens normativt funderte kjerne?
Et realistisk og pragmatisk forslag er å etablere et kort, obligatorisk kurs i rettsvitenskapsteori mot slutten av masterløpet, før oppgaven skal skrives. Et slikt kurs kan introdusere studentene for rettens kunnskapsgrunnlag, drøfte skillet mellom normativitet og empiri, og diskutere forholdet til andre vitenskaper. Det handler ikke om å undergrave den juridiske metodelæren, men om å gi studentene en forståelse av hva slags vitenskap de faktisk utøver.
Videre kan perspektivfagene integreres i eksisterende kurs gjennom mønstereksempler. I erstatningsrett kan økonomi belyse «økonomisk tap» og «vernet interesse», i fast eiendoms tingsrett kan historie, sosiologi og økonomi illustrere verdiskaping og effektiv ressursbruk. Masteroppgaven kan også åpnes for empiriske eller tverrfaglige tilnærminger, slik at studentene får erfaring med å forske på retten, ikke bare utlede den.
Tverrinstitusjonelt samarbeid kan forsterke denne utviklingen. UiOs samarbeid med NMBU og BI, som allerede har sterke rettsøkonomiske og empiriske tradisjoner, kan bli plattformer for en mer åpen og reflektert rettsvitenskap. Dette vil gi studentene større innsikt og gjøre faget mer robust i møte med samfunnets krav.
Fraværet av en systematisk refleksjon over rettsvitenskapen er ikke bare et pedagogisk hull, men også et symptom på profesjonens egen lukkethet. Men dette kan endres.
Med enkle, konstruktive grep kan studentene få innsikt i fagets vitenskapelige fundament, samtidig som den normative juridiske kompetansen bevares. Som Holmes påpekte for over hundre år siden: «The life of the law has not been logic; it has been experience.» Skal rettsvitenskapen være relevant, må vi la studentene erfare, undersøke og reflektere over den vitenskapen de selv utøver.
Kan tiden være moden for at vårt masterstudium ikke bare lærer studentene å anvende retten, men også å forstå den som en levende vitenskap i dialog med samfunnet?
