Debatt ● heidi ormstad, Christine øye, gunnar Sivertsen og herman strøm
Hvordan sørger vi for at forskningen tas i bruk?
Vi foreslår at Kunnskapsdepartementet tar et nytt initiativ til å skape bedre dokumentasjon av bruken av kunnskap i samfunnet.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
«Men det er ikke tilstrekkelig at denne kunnskapen utvikles. Den må også gjøres tilgjengelig og tas i bruk, både i næringsvirksomhet, i offentlig sektor og i sivilsamfunnet. På dette området er det mye ugjort.»
Sitatet er fra Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning (2022), som gjelder fram til 2032. Vi er enige i at mye er ugjort, også nå i 2026. Her skal vi gi noen forslag til hvordan myndighetene kan samarbeide med forskningsinstitusjonene om å stimulere forskningens samfunnsbidrag.
Erfaringen er at bedre oversikt over aktivitetene i seg selv kan gi økt aktivitet. Forskningens interne aktiviteter har vi god oversikt over allerede. For 20 år siden samarbeidet myndighetene og institusjonene om et nytt felles nasjonalt informasjonssystem for vitenskapelig publikasjoner og andre forskningsresultater. Den nye oversikten bidro til å stimulere forskningens interne aktiviteter. Vi skal forklare hvorfor dette skjedde før vi fremmer forslag til bedre dokumentasjon av forskningens eksterne aktiviteter.
Det som ble etablert for 20 år siden, heter i dag Nasjonalt Vitenarkiv (NVA), det åpne informasjonssystemet som Kunnskapsdepartementet finansierer og Sikt forvalter. NVA samler vitenskapelige publikasjoner og andre forskningsresultater og gjør dem tilgjengelig i en felles nasjonal løsning. Her kan enhver innenfor og utenfor forskningen finne ut hva den enkelte norske forsker har publisert og dermed hva vedkommende har arbeidet med som forsker. Mange av publikasjonene kan leses direkte. Informasjonen løftes til god statistikk i den årlige Indikatorrapporten fra Forskningsrådet og i annen nasjonal statistikk. Den brukes også som strategisk ledelsesinformasjon på alle nivåer ved forskningsinstitusjonene og i dialogen med myndighetene.
Slike oversikter bidrar til at institusjonene selv kan stimulere aktivitetene. Før 2005 var forskningen i praksis den enkeltes ansvar. Siden har den enkelte forskers bidrag blir sett og anerkjent av ledere og av personale med utvidete støttefunksjoner. Men formålet for 20 år siden, slik det var uttrykt i Kvalitetsreformen (2003), var mer overordnet: å gjøre institusjonene som sådan i bedre stand til å ivareta egen forskning. Dette har skjedd, og det fortsetter å skje selv om publiseringsindikatoren ikke lenger er en del av finansieringssystemet for universiteter og høgskoler.
Vi mangler tilsvarende oversikter over og innblikk i forskningens eksterne aktiviteter. Vi ønsker å stimulere disse aktivitetene like mye som de interne. Vi vil at forskningen tas i bruk og at samfunnet ser at den kommer til nytte.
Nasjonalt Vitenarkiv (NVA) inneholder ikke bare vitenskapelige publikasjoner. Gjennom 20 år har norske forskere registrert noen hundre tusen samfunnsbidrag: læremidler, bøker for allmennmarkedet, foredrag, artikler og debattinnlegg i aviser og tidsskrifter, intervjuer, medieopptredener, utstillinger, osv. Institusjonene har etterlyst å få disse data tilbake på en systematisk måte slik at de kan brukes lokalt i CV’er og statistikk, men dette er fortsatt vanskelig. I mellomtiden har sektoren utviklet en nasjonal Veileder for vurdering i akademiske karriereløp (2021) som legger vekt på dokumentasjon av flere aktiviteter enn vitenskapelig publisering, blant dem samfunnsbidrag. NVA bidrar ennå ikke til denne delen av veilederen.
NVA er avhengig av at den enkelte forsker registrerer aktivitetene. En annen begrensning er at forskningens aktiviteter i samfunnsrelasjonen handler om mye mer enn de formene for samfunnsbidrag som registreres i NVA, og som vi ga eksempler på ovenfor. En del av samfunnsbidraget skjer for eksempel ved at forskernes institusjoner og organisasjoner, ikke den enkelte forsker, inngår avtaler om samarbeid med samfunnet. For å dekke mer av kontaktflaten med samfunnet og minske rapporteringsbyrden for den enkelte forsker, er det nødvendig å skape flere kilder til dokumentasjon av hvordan forskningen til daglig samarbeider med samfunnet om å ta kunnskapen i bruk.
Her har helsesektoren gått foran med gode eksempler. Helse- og omsorgsdepartementet har utviklet dokumentasjon av en rekke samfunnsrettede forsknings- og innovasjonsaktiviteter i helsesektoren: patenter, lisenser, forskningsbaserte forretningsideer (DOFI), bedriftsetableringer, tjenesteinnovasjon i helseforetakene, og kliniske behandlingsstudier i samarbeid med pasientenes organisasjoner. Departementet har etablert nye former for organisert dataproduksjon hvor også fungerende dataproduksjon fra ulike steder samles til helhetlig informasjon om samfunnsbidraget. Resultatene formidles på en egen nettside i samarbeid med Forskningsrådet, som også bruker dem til egen statistikk. Her kan Kunnskapsdepartementet hente inspirasjon til dekning av hele den offentlige forskningssektoren, ikke bare helseforetakene.
I Danmark har Aalborg Universitet utviklet nye datakilder som supplerer og til dels erstatter forskernes egne registreringer. Universitetet har løpende oversikt over samarbeidsavtaler på alle nivåer som inngås med partnere i samfunnet. Dette er nyttig også for det enkelte fakultet og institutt. Forskernes mediebidrag overvåkes profesjonelt og bygger ikke bare på forskernes egen rapportering.
I Norge bruker institusjonene medieovervåking basert på standardiserte kommersielle løsninger. Dette er utilstrekkelig fordi mange av mediebidragene forekommer uten at institusjonen nevnes i sammenhengen, og der det nevnes, handler det ikke alltid om samfunnsbidrag. Det er behov for en egen felles nasjonal løsning som er spesifikk for forskningen.
Generelt er det viktig å ha blikk for overordnete nivåer i samspillet mellom forskning og samfunn når man utvikler nye – eller kombinerer eksisterende – kilder til dokumentasjon. Som eksempel på eksisterende kilder viste Forskningsrådets evaluering av rettsvitenskapelig forskning (JUREVAL, 2021) at den kommersielle databasen Lovdata i stor grad er egnet til å dokumentere bruken av denne forskningen i samfunnet. Et annet eksempel er Kudos, en database hos DFØ, som kan brukes til å finne referanser til forskning i offentlige kunnskaps- og styringsdokumenter. I begge tilfeller er forskernes egen registrering unødvendig.
Stimulering og evaluering av aktiviteter i forskningens samfunnsrelasjoner er på den internasjonale dagsorden. Coalition for the Advancement of Research Assessment (CoARA), hvor norske institusjoner, Universitets- og høgskolerådet og Norges forskningsråd er aktivt med, legger større vekt på samfunnsbidraget ved evaluering av forskning. Det samme gjør som nevnt den nye nasjonale veilederen for karriereutvikling. Forskningsrådet har vist økende interesse for informasjon om samfunnsbidrag til bruk i sine fagevalueringer og til oppfølgingen av pågående prosjekter.
Det er nå økende oppmerksomhet omkring troverdig forskningsbasert kunnskap som motvekt til misforståelser, usannheter og konspirasjonsteorier som formidles gjennom sosiale medier, til dels med bruk av kunstig intelligens og gjennom fremmede makters manipulering. Denne problemstillingen ble tatt opp av Kierulf-utvalget, som skrev en NOU om Akademisk ytringsfrihet (2022). Utvalget foreslo en formidlingsindikator for å styrke bidraget til forskningsbasert bruk av kunnskap i samfunnet. Lignende forslag ble fremmet fra sektoren i to utredninger for Kunnskapsdepartementet i 2005 og 2006. Hver gang har departementet forkastet forslagene fordi en formidlingsindikator ville komplisere finansieringssystemet. Men fra og med 2025 er alle forskningsindikatorer uansett fjernet fra finansieringen. Dermed kan forslagene revurderes.
Vi foreslår at Kunnskapsdepartementet tar et nytt initiativ til å skape bedre dokumentasjon av bruken av kunnskap i samfunnet. Dette bør skje i samarbeid med institusjoner i hele den offentlige forskningssektoren, ikke bare universiteter og høgskoler. Institutter og helseforetak har samfunnsbidrag som primært formål med sin forskning. Museene og andre institusjoner med organisert forskning i kultursektoren har formidling til samfunnet som viktigste oppgave. Alle er med i Nasjonalt Vitenarkiv, og som nevnt har helsesektoren nyttige erfaringer med utvidete informasjonskilder.
