Fire universiteter sier nei til forlag: — Tiden er kommet for å sette ned foten

– Det er ikke tiden for å fortsette i samme spor, sier rektor Ragnhild Hennum ved Universitetet i Oslo. 

Norske forskningsinstitusjoner bruker mye penger på å publisere og få tilgang til forskningsartikler. 

I fjor ble det imidlertid ikke noen avtale med storforlaget Wiley. Norske  forskningsinstitusjoner krevde en lavere pris, mens Wiley ville øke prisen. 

Det førte til at universiteter, høgskoler, forskningsinstitutter og helseforetak mistet muligheten til å publisere gratis i forlagets snaut 1300 såkalte hybridtidsskrifter, og de mistet lesetilgangen til artikler som ligger bak betalingsmur. 

For 2026 har imidlertid Sikt — Kunnskapssektorenes tjenesteleverandør, som forhandler på vegne av de norske institusjonene, fått på plass en ny avtale.

Ifølge Sikt innebærer den nye avtalen en prisnedgang i forhold til tidligere avtale. 

Men alle er likevel ikke fornøyde.

tidsskrifter

Norge ble ikke enig med storforlag. Forskere mister 1280 tidsskrifter

Rektor: – Overpriset 

NTNU, Universitetet i Oslo (UiO), Universitetet i Bergen og UiT Norges arktiske universitet har valgt å stå over. Disse fire, som kalles BOTT-universitetene, mener det blir for dyrt. 

– Vi mener at avtalen fortsatt er overpriset, og den er også for kostbar for UiO å gå inn på innenfor det budsjettet vi har til anskaffelse av bøker og tidsskrifter, databaser, publiser- og les-avtaler, sier UiO-rektor Ragnhild Hennum i en skriftlig kommentar til Khrono.

Avtalen er en såkalt publiser- og les-avtale, som betyr at den dekker både publiseringsavgifter og gir lesetilgang.

Institusjonene som blir med i avtalen skal samlet betale rundt rundt 8,2 millioner norske kroner (732.718 euro).

Med dette får de samlet dekket publiseringsavgiftene til totalt 216 artikler i hybride tidsskrifter.

Kvoten gjelder ikke publisering i rene åpen tilgang-tidsskrifter (gull-tidsskrifter), men avtalen gir 15 prosent rabatt på å publisere her.

Avtalen gir også lesetilgang til forlagets tidsskrifter. 

38 forskningsinstitusjoner er med på avtalen, som bare gjelder for ett år, men altså ikke de fire eldste universitetene i Norge.

Avtalen ville også blitt langt dyrere og hatt en mye større kvote på antall artikler hvis de fire universitetene også var med.

– Ville kostet UiO 10 millioner

Hvorfor sier de fire nei? Det handler om penger, men også at de er skeptiske til denne typen avtaler. 

– Det er vel ikke mer komplisert enn at UiO, og flere institusjoner med oss, nå er kommet til det punktet at kostnadsnivået i disse avtalene ikke er forsvarlig, og at tiden er kommet for å sette ned foten og sammen med andre aktører i sektoren diskutere veien videre for vitenskapelig publisering og åpen tilgang til forskningsresultater, sier UiO-rektor Hennum.

Ifølge henne ville det kostet UiO rundt ti millioner kroner å bli med på avtalen, som altså ville hatt en større totalkostnad hvis UiO hadde blitt med. 

Dette overslaget er basert på hva den forrige Wiley-avtalen, fra 2024, kostet UiO, og betingelsene i det siste tilbudet som Sikt aksepterte for 2026.  

De fire universitetene som nå sier nei, har historisk sett stått for 60 prosent av totalkostnadene i avtalen, ifølge UiO.

publisering

Slik klarer de å publiserer mest i Norge

På tide å ta et oppgjør? 

I en kronikk i Khrono spør Hennum, NTNU-rektor Tor Grande, UiB-rektor Margareth Hagen og UiT-rektor Dag Rune Olsen om det er på tide å ta et oppgjør med dagens publiseringsmodell.

Rektorene minner om at de første publiser- og les-avtalene i Norge (PAR-avtaler), som erstattet tradisjonelle abonnementsavtaler, kom som følge av offisielle mål om at all offentlig forskning skulle være åpent tilgjengelig innen 2024.

Disse såkalte transformative avtalene skulle bidra til å endre finansieringsmodellen for vitenskapelig publisering til full åpen tilgang. Men de skulle være en midlertidig løsning, opprinnelig ment å vare ut 2024.

«Overgangsperioden trekker ut, og det er grunn til å sette en sluttdato. Når er overgangsperioden over? Vi mener at det er på høy tid å stille spørsmål ved om nye fremforhandlede avtaler kan fortsette som PAR-avtaler», skriver de.

Rektorene erkjenner at avtalene har ført til at mer forskning har blitt åpent tilgjengelig. Men de har også hatt negative sider.

«Det er sterkt beklagelig at avtalene ikke har bidratt til en reell transformasjon av forlagenes forretningsmodeller. Et svært begrenset antall tidsskrifter er endret til rene åpne tidsskrifter siden 2018», skriver rektorene.

– Målet om full og umiddelbar åpen tilgang kan ikke oppnås hvis prislappen for dette blir for høy for institusjonene. Da må vi utfordre både oss selv, forlagene, finansiører og andre aktører til å vurdere andre løsninger for åpen tilgang, utdyper Hennum, og nevner ulike publiseringsplattformer, såkalt diamantpublisering eller andre avtalemodeller som ikke baserer seg på «big deal»-prinsippet, der man kjøper en stor samlet pakke fra et forlag.

I kronikken spør de om vitenskapelige institusjoner bør ta tilbake noe av eierskapet til vitenskapelig publisering. 

– Det er ikke tiden for å fortsette i samme spor. Å se på forskjellige sider av publiseringsløpet er nødvendig, og eierskapet til forskningsresultatene er én side av det, sier Hennum.

Debatt ● Rektorene ved NTNU, UiO, UiB og UiT

Er tiden kommet for et oppgjør med måten vi i dag publiserer?

– Ikke bærekraftig 

Hun sier at det er dyrt å betale publiseringsavgifter og delta i publiser- og les-avtaler.

– Kombinert med økt publisering gjennom en del år er det ikke bærekraftig for forskningsutøvende institusjoner, sier hun.

PAR-avtalene har også ført til økt markedskonsentrasjon hos de store forlagene, og ser ut til å vri forskernes publiseringsmønster mot tidsskrifter som er dekket av avtaler, ifølge rektorene.

Sikt: Frivillig å være med på avtalen

Nina Karlstrøm, som er seksjonsleder for Forskningsinformasjon i Sikt, understreker at det er opp til den enkelte institusjon om de vil være med på avtalen.

Til utsagnet at den er for dyr, svarer hun at prismodellen går tilbake til tiden da man hadde fysiske tidsskrifter, som breddeuniversitetene hadde mange eksemplarer av.

 –  Det har ført til at det har blitt noe skjevhet i pris, som vi ønsker å rette opp med en bedre prismodell tilpasset nåværende struktur og innhold i avtalene. Dette gjør vi i samråd med vårt forhandlingsråd, sier hun.

– Publiser- og les-avtalene bidrar til å endre tidsskriftene mer i retning av full åpen tilgang. Hvor godt synes du det har fungert?

– Hvis målet er full åpen tilgang til norske forskningsresultater, som er regjeringens mål, så har PAR-avtalene vært viktige. I fjor ble det målt at vi er på 80 prosent åpen tilgang. PAR-avtalene er ikke den eneste grunnen til det, men har bidratt sterkt.

Hun fortsetter:

– Men det var også et mål at disse PAR-avtalene skulle endre publiseringssystemet. Det har vi ikke oppnådd. Hovedårsaken er nok at de største publiseringslandene, altså USA, Kina og India, i liten grad har tatt i bruk PAR-avtaler.

Rektor: Ansatte viser stor forståelse 

På spørsmål om hva de tenker om publiser og les-avtalene framover og om de skal ha en sluttdato, svarer Karlstrøm at Sikt og Sikts forhandlingssråd nå skal legge en strategi for forhandlinger for 2027 og 2028.

Hun vil ikke si noe mer om dette.

Ifølge UiO-rektor Ragnhild Hennum viser forskerne stor forståelse for at de står uten Wiley-avtale. 

Hvis de trenger en Wiley-artikkel, er universitetsbibliotekene behjelpelige med å skaffe kopier, opplyser hun. Artikler skrevet av norske forfattere blir også løpende gjort tilgjengelig i Nasjonalt vitenarkiv.

publisering

120 tidsskrifter med norske forfattere er «svarte­listet» - får ikke vite hvorfor