Veien videre for vitenskapelig publisering og forlagsavtaler

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Landskapet rundt vitenskapelig publisering er krevende. Kostnadsnivå og avtalemodeller som «publiser og les»-avtaler er en del av dette. I hele 2025 stod det norske konsortiet uten en forlagsavtale med det internasjonale akademiske forlaget Wiley. Nå har Sikt forhandlet frem en ettårig avtale for 2026. 

Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, NTNU og UiT kommer ikke til å slutte seg til denne avtalen. 

Vi mener at det ikke kan aksepteres at det skal koste betydelig mer å publisere en vitenskapelig artikkel gjennom Wiley i Norge enn f.eks. i Sverige eller Tyskland.

De første «publiser og les»-avtaler (PAR) ble inngått i Norge med de største akademiske forlagene i 2018, og var en erstatning for de tradisjonelle abonnementsavtalene, ofte omtalt som «big deals». 

publisering

120 tidsskrifter «svarte­listet» internasjonalt. Godkjent i Norge

Bakgrunnen for dette var regjeringens nasjonale mål og retningslinjer for åpen tilgang til vitenskapelige artikler fra 2017. Der var målsettingen at all offentlig finansiert forskning skulle være åpent og umiddelbart tilgjengelig innen 2024. 

I 2018 introduserte cOAlition S og Norges forskningsråd Plan S med de samme overordnede målene. Ett av virkemidlene var gjennom såkalte transformative avtaler som skulle ha en varighet ut 2024

I strategien for norsk vitenskapelig publisering etter 2024, som baserer seg på innspill fra mange aktører i sektoren, blir det fremsatt anbefalinger for henholdsvis myndigheter, finansiører og forskningsutførende institusjoner. 

Vi vil sette søkelyset på en av anbefalingene til våre institusjoner: Fortsette PAR-avtalene i en tidsavgrenset overgangsperiode, men stille strengere krav om pristransparens, kostnadsnivå og andre viktige vilkår, og bidra til å harmonisere krav på tvers av land

Debatt ● Det nasjonale publiseringsutvalget

Et publiserings­system under press

Overgangsperioden trekker ut, og det er grunn til å sette en sluttdato. Når er overgangsperioden over? Vi mener at det er på høy tid å stille spørsmål ved om nye fremforhandlede avtaler kan fortsette som PAR-avtaler. 

Riktignok har avtalene bidratt til en høyere andel av åpent tilgjengelige forskningsresultater, men for våre institusjoner har kostnadene vært svært høye og avtalene har ikke vært uten negative sider. Det er sterkt beklagelig at avtalene ikke har bidratt til en reell transformasjon av forlagenes forretningsmodeller. Et svært begrenset antall tidsskrifter er endret til rene åpne tidsskrifter siden 2018.

Åpne tidsskrifter med forfatterbetaling (APCer) har også gitt nye utfordringer. 

Det har blitt en inntektskilde som stimulerer til kvantitet fremfor kvalitet, med tilhørende kapasitetsutfordringer i fagfellevurderingen. Et globalt økende publiseringsvolum og kunstig intelligens sin inntreden medfører et sterkere kontrollbehov. Tillit til forskning er avgjørende og umistelig. 

publisering

Mange mener det er krise for publisering. Her er fire spådommer om framtiden

Hva kan vi stole på og hvordan kan vi avgjøre hva som er god kvalitet? Reproduksjon av forskning, fordi såkalte null-studier i liten grad publiseres er også en vesentlig fare for tilliten til forskningen — som er dalende internasjonalt.

At det norske konsortiet, som i mange andre land, har prioritert avtaleinngåelse med de store forlagene, ser også ut til å ha bidratt til en endring av forskernes publiseringsmønster. Publiseringskanaler hvor kostnaden for åpen publisering dekkes gjennom avtale blir hyppigere brukt. Konklusjonen er at tidsskrifter som faller utenfor blir mindre benyttet.

Er tiden kommet for et oppgjør med måten vi i dag publiserer? Kan vi som vitenskapelige institusjoner ta tilbake noe av eierskapet? 

I dag eies mange av tidsskriftene i de store forlagsavtalene fortsatt av vitenskapelige selskaper eller institusjoner. Disse er forskerinitierte og forskerdrevne tidsskrift. De trenger selvsagt hjelp til mange ting i publiseringsprosessen og det er ikke gratis å drive publisering. 

publisering

Disse 500 forskerne publiserer mest i Norge

Hvordan kan forskersamfunnet i samarbeid med institusjonene ta et større og mer helhetlig ansvar for publiseringen? Strategien støtter opp om at andre publiseringsmodeller kan være veien å gå. 

Diamantmodellen, der det skal være gratis både å lese og å publisere, trekkes fram som et mer bærekraftig og forskerstyrt alternativ, men den forutsetter langsiktig finansiering for tidsskrifter som eies og drives på denne måten. Forlagene kan ha en rolle som leverandører av publiseringstjenester, uten at de eier tidsskriftene og uten at vi bidrar til de store profittmarginene de største forlagene har.

Tiden har kommet for å diskutere hvor raskt og hvordan det norske konsortiet og forskningsinstitusjonene bør forberede seg på å fase ut PAR-avtalene til fordel for andre publiseringsmodeller og løsninger. Dette arbeidet må intensiveres.

Debatt ● Kristin Bech og Åshild Næss

Trenger vi Khronos lister over mestpubliserende forskere?

Det norske konsortiet kom ikke til enighet med Wiley om en ny PAR-avtale for 2025 og har gjennom dette året stått uten tilgang til nye artikler publisert bak betalingsmur. 

Selv om det har noen negative sider for fagmiljøene og enkeltforskere, har beslutningen også møtt stor forståelse i fagmiljøene både på grunn av det høye kostnadsnivået for disse avtalene og den monopolistiske markedsposisjonen og store profittmarginene til de store forlagsaktørene.

Vår oppfordring til forhandlere og institusjoner er å utforske nye modeller, gjerne forskerdrevne, eid av forskere og institusjoner, slik som diamant. I dette arbeidet må selvsagt kvalitet være en forutsetning. 

Vi ønsker også å legge til rette for en diskusjon med redaktører og redaksjonsmedlemmer fra våre institusjoner om hvordan vi i fellesskap kan bidra til et mer bærekraftig publiseringssystem.

publisering

— Jeg står opp kl. 05 og skriver målrettet