Overlevde kniv­angrep:
— Vi har et bånd som ikke går an å bryte

— Der og da føltes det som en evighet. Stikk etter stikk.

Førsteamanuensis Ingunn Björnsdottir skulle torsdag 24. august 2023 ha et rutinemessig møte med en student som nylig hadde strøket på en eksamen. En type møte hun hadde hatt hundrevis av ganger før som emneansvarlig ved Universitetet i Oslo (UiO).

Studenten hun skulle møte var for henne en helt ordinær student. Kanskje var han litt sta, og han var helt klart en student som hadde sine egne meninger, men i det store og det hele én i mengden av farmasistudenter som hvert år var innom hennes forelesninger.

Fordi hun ved en tilfeldighet hadde vært ekstern sensor i Namsos den dagen studenten hadde hatt eksamen, skulle universitetslektor Mia Catharina Nikolaisen Heimdal, som var eksamensansvarlig, være med og snakke med studenten. 

At de var to i møtet var unikt. Björnsdottir kan ikke huske å ha hatt med en kollega i et slikt møte med en student før. Denne tilfeldigheten tror hun reddet henne denne ettermiddagen i Gydas vei 8 da et helt alminnelig møte plutselig ble en kamp for livet.

— Hadde jeg vært alene, hadde jeg ikke vært her nå, sier Björnsdottir.   

Knivstikkingen ved UiO

Endte med 19 knivstikk etter møte med student. — Føler ikke sinne

Trakk fram kniven

Studenten dukket opp ti minutter før avtalt tid, klokken 14.20. Björnsdottir tok heisen ned for å slippe ham inn i bygget. 

— Hadde jeg vært redd for ham, så ville jeg aldri gått ned alene. Hvis den primære tanken hans var å ta livet mitt, kunne han gjort det der og da. Det var bare oss to i heisen.

Den 25 år gamle studenten har i to runder i retten forklart at frustrasjonen mot Björnsdottir hadde bygd seg opp over tid. 

Da han strøk første gang i emnet, hadde han et møte med henne for å få begrunnelse, men var svært misfornøyd med svarene og veiledningen han fikk, og følte han ikke fikk hjelpen han trengte til konteeksamenen, som møtet i august handlet om.

Før han dro til møtet hadde han derfor pakket med seg to kniver, en biffkniv og en større kokkekniv. Tanken var, ifølge studenten selv, at knivene skulle virke beroligende på ham. At frustrasjonen ville holdes mer i sjakk fordi han visste at han hadde knivene tilgjengelig. 

Møtet gikk ikke som studenten ønsket seg, og da Björnsdottir flere ganger signaliserte at møtet var over, rant begeret over for studenten. Han trakk opp biffkniven fra sekken. 

Heimdal, som satt i midten, så kniven først.

— Jeg skjønte ikke først hva han holdt på med. Det første som falt meg inn, var at han fant fram en kniv for å smøre seg en brødskive, sier Heimdal. 

«Fight or flight?»

Heimdal så at studenten forsvant bak ryggen hennes, og før hun visste ordet av det, hørte hun en lyd. 

— Jeg vet ikke om det var Ingunn som skrek, men jeg skjønner fort at han har gått til angrep på henne. Da reiser jeg meg så fort at stolen min detter bakover, og jeg hopper opp på ryggen hans. Jeg hadde en overbevisning om at han skulle falle rett i bakken, men i stedet ble jeg hengende der med beinene dinglende i luften, sier universitetslektoren. 

— Vi har alle stilt oss spørsmålet om hva vi gjør hvis en krisesituasjon oppstår. Vi liker alle å tenke at vi hadde agert, men sannheten er nok at mange av oss ville løpt ut av rommet og ropt om hjelp. Visste du på forhånd hva slags person du er? 

— Jeg var mye tøffere enn det jeg trodde på forhånd. For det var ingen tvil. Jeg fikk tunnelsyn, og alt jeg tenkte på var å få tak i den kniven. 

Med Heimdal hengende på ryggen fortsatte studenten angrepet. Rekkefølgen på stikkene er ikke Björnsdottir sikker på, men studenten kuttet henne i halsen og stakk henne i ryggen. Mest alvorlig skulle et stikk i buken vise seg å være. Hun fikk i tillegg en rekke kutt på venstre arm, som hun brukte til å forsvare seg med. 

Angrepet føltes som en evighet for Björnsdottir, men varte i realiteten i to-tre minutter, anslår hun. Også hun ble overrasket over sin egen reaksjon. 

— Vanligvis er jeg en person som går i «fight-modus». Jeg har tidligere ikke hatt noe problem med å sparke en mann i skrittet, men denne gangen ble jeg så overrasket. Jeg tenkte etterpå over hvorfor jeg ikke bare sparket fra meg. Det har nok med å gjøre at det var snakk om en student. En lærer sparker ikke en student i skrittet. I mitt tilfelle, tydeligvis, uansett hva.

Flyktet fra kontoret

Heimdal fikk omsider studenten ned i bakken, men han fortsatte å angripe Björnsdottir. Liggende på bakken klarte han å kutte Björnsdottir i beinet. 

— Jeg pleier å si at det ligner et kors.

En annen kollega av Heimdal og Björnsdottir hørte skrikene og stormet inn på kontoret, og sammen med Heimdal fikk hun kontroll på armene til studenten. Björnsdottir fikk stablet seg på beina og flyktet ut av rommet. 

— Det viste seg at kuttet han ga meg i beinet, hadde skåret over både nerver og sener. Jeg hadde ikke kontroll på beinet, men jeg kom meg ut likevel. I døråpningen til kontoret møtte jeg en mann som jeg ikke kjente igjen, som skulle vise seg å være avgjørende for at jeg sitter her i dag. 

Mannen kommanderte studenten til å gi slipp på kniven, og deretter sprang han ut av rommet for å lete etter Björnsdottir. Han fant henne på et kopirom i nærheten.

— Det viste seg at han jobbet på STAMI (Statens arbeidsmiljøinstitutt, journ.anm.) og visste hvor førstehjelpsutstyret var. Han fikk satt en turniké på armen min og beinet mitt og instruerte to andre kolleger til å holde begge høyt oppe for å stoppe blødningen. 

Uvanlig reaksjon

Inne på kontoret lå fortsatt Heimdal på bakken med studenten.

— Etter at han slapp kniven, virket det som om luften gikk litt ut av ham. Det var noen som sa til meg at jeg kunne slippe taket. Da gikk jeg ut av rommet og satte meg på en sofa utenfor kontoret. Der satt jeg i nøyaktig to sekunder. Kroppen var for full av adrenalin, sier Heimdal. 

Kuttet i hånden merket hun ikke. 

Hun kikket inn på kontoret og reagerte på oppførselen til studenten. Han virket helt rolig, som om ingenting hadde skjedd, forteller hun.

— Han gikk til vasken, vasket hendene, tørket dem og satte seg i en stol. 

I retten forklarte studenten at han fant fram mobilen for å lese en roman. 

— Jeg prøvde å roe meg ned, uten hell, sa han.

Inne på kopirommet hadde ambulansepersonellet ankommet for å ta seg av Björnsdottir, mens politiet var i gang med å undersøke åstedet. Ingen av dem var klar over at studenten hadde tatt med seg en langt større kniv enn den han angrep med, før Heimdal så politiet gå rundt med en kokkekniv. 

— Jeg skjønte ingenting, og prøvde å si til dem at de hadde feil kniv, sier Heimdal. 

— Da jeg fikk vite om størrelsesforskjellen, følte jeg meg bare heldig. Hadde han brukt den store, ville jeg nok være død, sier Björnsdottir.

rettssak

Student om forvarings­dom: — Det spiller ikke så stor rolle for meg

Nakenbilder

65-åringen ble fraktet i hui og hast til Ullevål sykehus. Mest alvorlig var knivstikket i buken. Legene ville umiddelbart sjekke om det var stukket hull i tarmen eller andre indre organer. 

Heldigvis var det ikke det. Björnsdottir ler når hun ser for seg scenen som utspilte seg da hun ble rullet inn på sykehuset. 

— Legene prøvde å se inn i buken min for å se etter hull på tarmen min, mens politifolkene løp på den andre siden og spurte om de kunne ta bilder av skadene. På dette tidspunktet var klærne mine klipt opp, så politiet har nakenbilder av meg, sier Björnsdottir. 

— Samme her, sier Heimdal og ler. 

Hun ble kjørt til Skadelegevakten på Oslo universitetssykehus. På veien dit ba hun ambulansepersonellet sjekke hvordan det gikk med Björnsdottir. Da fikk hun til svar at helsetilstanden til kollegaen var stabil. 

Inne på legevakten fikk hun sydd 11 sting i hånden, men måtte også ta av seg klærne for å bli sjekket for ytterligere skader og fotografering av politiet. 

— Da blir du veldig bevisst på hvilket undertøy du har valgt den dagen, sier Heimdal og ler. 

— Konstant lykkerus

Mens Heimdal ble skrevet ut fra sykehuset samme dag, ble Björnsdottir lagt i narkose og operert utover kvelden. Da hun våknet dagen etter, var store deler av kroppen bandasjert og venstre arm og høyre bein gipset.

— Hvordan reflekterte dere over hendelsen i dagene som fulgte?

— Sjokket og adrenalinet satt i kroppen lenge. Jeg spilte scenen om igjen i hodet mange ganger, og spurte meg selv «hva var det som egentlig skjedde?» I månedene som fulgte hadde jeg et veldig høyt beredskapsnivå. Gikk jeg på bussen, kunne jeg ikke ha musikk på ørene, og jeg måtte helst sitte et sted hvor jeg kunne se alle og hva de drev med, sier Heimdal. 

Björnsdottir beskriver den første perioden etter angrepet som en «honeymoon phase». 

— Jeg var så lykkelig over å være i live at jeg var nesten konstant glad. Det var noen bitte små nedturer, men de varte aldri lenger enn fem til ti minutter. Jeg har forstått siden at det er flere stoffer enn adrenalin som slippes ut i blodet når sånne hendelser skjer, som endorfiner og noe som ligner cannabis. Jeg var i en konstant lykkerus. 

Til Island

Etter hun ble skrevet ut av sykehuset, reiste Björnsdottir ganske kjapt til hjemlandet Island for å bo hos sin søster. Hun var opptatt av å begynne den fysiske rehabiliteringen så kjapt som mulig, og brukte mye tid på å trene og etter hvert gå turer. Også den mentale rehabiliteringen har gått bra. Etter noen uker kom hun i kontakt med en traumebehandler og metodikken som hun bare beskriver som «heksekunst». 

EMDR står for Eye Movement Desensitization and Reprocessing, og handler i korte trekk om at pasienten går inn i traumet og henter fram de verste øyeblikkene og den følelsen de hadde da det skjedde. Samtidig skal pasienten følge et lys som går fram og tilbake med øynene. 

— Fordi du ikke kan fokusere på to ting fullt og helt gjør det at de aller verste bildene du har i hodet går litt bort. Man tvinger dem vekk med å forstyrre hjernen. For meg har det vært utrolig effektivt, sier Björnsdottir. 

Hun tipset Heimdal om behandlingsmetoden. Også hun har blitt frelst av den. 

— Det er nesten som hjernevasking. På en god måte, sier universitetslektoren. 

knivstikkingen på UiO

Erfaren psykiater: — Har knapt hørt en slik forklaring. Den er helt unik

Tilbake på jobb

Björnsdottir forteller at det er to utfordringer hun har slitt spesielt med etter angrepet. Det ene er forholdet til kniver, som hun nesten har kontroll på, sier hun, og det andre er dårlig behandling. 

— Når jeg opplever at folk behandler meg dårlig, blir jeg lei meg. Men jeg har fortsatt kampånd, sier Björnsdottir. 

Heimdal begynte ganske kjapt å jobbe igjen etter angrepet, men først og fremst i sin jobb på apotek. 

— Det var deilig å komme tilbake i et helt annet miljø og et sted der jeg er veldig trygg i rollen min. Men det viste seg raskt at jeg hadde et problem med sinte kunder. Jeg hadde ikke den samme bufferen som tidligere. 

Mens Björnsdottir ikke syntes det var skummelt å vende tilbake til kontoret i Gydas vei, slet Heimdal mer med tanken på å vende tilbake til åstedet. Først etter et halvt år gjorde hun det. 

— Det var egentlig verst på veien dit. Jeg kjente at det snørte seg skikkelig i magen og brystet da jeg gikk av T-banen. Men det løsnet egentlig ganske fort etter at jeg kom inn i bygget. 

— Surrealistisk

— Hvordan ser dere på hendelsen nesten to år senere? 

— Det er fortsatt helt absurd. Det føles helt merkelig at det har skjedd, sier Heimdal. 

— Ja, det er helt surrealistisk. Men det føles annerledes nå. Delvis fordi det begynner å forsvinne litt fra hukommelsen. Om det er den grundige hjernevasken jeg har gjort eller om jeg begynner å bli gal, vet jeg ikke, sier Björnsdottir og ler. 

Etter hendelsen ble Björnsdottir kontaktet av seniorrådgiver Kenneth Nielsen, som jobber med sikkerhet og beredskap ved universitetet. Han ønsket at hun skulle være med på PLIVO-kursene som universitetet avholder. PLIVO står for pågående livstruende vold og handler om hvordan nødetatene jobber sammen når det oppstår livstruende situasjoner. For universitetets del handler kursene om hvordan ansatte skal opptre hvis en farlig situasjon oppstår. 

— Jeg føler meg heldig som får komme og snakke på disse kursene, fordi jeg føler at jeg kan bidra til at universitetet håndterer det riktig og gir folk redskapene de trenger hvis de står i en livstruende situasjon, sier Björnsdottir. 

Nielsen forteller at interessen for PLIVO-kursene var relativt lav før angrepet. Nå er det venteliste.   

— Vi er veldig glade for at Ingunn stiller opp på kursene. Hun motiverer andre til egen læring ved å formidle at det kan skje, også her på universitetet. Samtidig er denne hendelsen på mange måter et bevis på at om det skjer, så kan man gjøre mye for å håndtere en slik situasjon, sier han.

Knivstikkingen på UiO

— Jeg tenkte at dette kommer jeg nok ikke til å overleve

Arbeid i prosess

De to kvinnene er nå tilbake i hundre prosent jobb, selv om Björnsdottir ikke orker like mye som tidligere. 

Forholdet til studenter er et pågående arbeid for dem begge. 

— Til å begynne med ville jeg ikke ha noe med studentene å gjøre, og jeg ville i hvert fall ikke være alene med en. Men jeg har utfordret meg selv. Jeg begynte med å holde forelesninger og fant tilbake til gleden med det. Nå venter snart noen digitale møter med studenter, men det å skulle gi dem tilbakemeldinger som de ikke har lyst på og oppleve at de blir sinte, vil jeg nok synes er ubehagelig. Heldigvis er møtene digitale, så i verste fall klapper jeg igjen PC-en, sier Heimdal. 

Björnsdottir signaliserte tidlig til UiO at hun ikke ønsket å være praksiskoordinator lenger.

— Både av hensyn til meg og studentene. Jeg vil ikke sitte overfor en student som har strøket som kan se arret på halsen min. Men jeg har utfordret meg selv og prøver å sette meg i situasjoner for å se hvordan jeg reagerer. Jeg har blant annet vært sensor for studenter på Island og i Danmark. 

Begge er glade for at Borgarting lagmannsrett valgte å opprettholde dommen på 7,5 års forvaring for studenten. Fristen for å anke gikk nylig ut, og studentens advokat Petar Sekulic opplyser at studenten anker saken til Høyesterett. Ankeutvalget der har ikke tatt stilling til anken ennå. 

Føler meg sterkere

Björnsdottir og Heimdal beskriver forholdet de hadde før angrepet som et godt kollegialt forhold. Etter angrepet har båndet mellom dem blitt langt dypere. 

— Jeg føler at vi har et bånd som det ikke går an å bryte. Ingunn er blitt en del av familien min, sier Heimdal. 

— Jeg føler det samme, sier Björnsdottir. 

— Hvordan har angrepet forandret dere? 

— Jeg føler meg sterkere nå. Jeg tåler mer og henger meg ikke like mye opp i små ting i hverdagen. Ting er ikke så farlig så lenge ingen har blitt knivstukket, kan jeg tenke, sier Heimdal. 

— Det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere, sier Björnsdottir.