Debatt ● Kristin Bech og Åshild Næss
Trenger vi Khronos lister over mestpubliserende forskere?
Det er en dissonans mellom Khronos mange saker om krisen i publiseringssystemet, og den årlige listen over forskerne som publiserer mest.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Det siste året har Khrono publisert godt over 30 saker som omhandler problematiske sider ved det ensidige fokuset på publikasjoner i akademia, både i Norge og internasjonalt. Det dreier seg om synkende kvalitet, røvertidsskrifter, artikkelfabrikker, falske artikler, oppstykking av forskning for å få flest mulig publikasjoner, problemer med å få tak i fagfeller, fusk, KI-bruk, etc.
Og det er spesielt volumet og hastigheten av publisering som er problemet.
Idet dette innlegget skrives, avholder Forskerforbundet sitt årlige forskningspolitiske seminar, der de stiller spørsmålet «Er hele det vitenskapelige publiseringsregimet i krise, og hva kan vi gjøre med det?»
At det trengs en kulturendring i hele sektoren, har vært framholdt i mange år allerede; DORA-erklæringen om ansvarlig vurdering av forskning kom allerede i 2012. Den anbefaler blant annet at alle som tar beslutninger om forskningsfinansiering, ansettelser eller opprykk skal foreta sine vurderinger basert på vitenskapelig innhold, ikke publikasjonsmetrikk.
Selv om det lenge har vært sagt at det trengs en kulturendring, har skuta vist seg å være svært tung å snu. Holdningen, for eksempel blant ledere, er fremdeles at volum er svært viktig.
Det som trengs, er en aksept av at god forskning og dyp tenkning kan ta tid. Forskjellige fag har dessuten forskjellige tradisjoner både for publiseringsfrekvens og for hvor mye (eller lite) som skal til for å tas med som medforfatter.
Men Khrono fortsetter å skrive saker om «Norges mestpubliserende forskere».
Det er ikke det at disse sakene er blottet for kritiske refleksjoner, men selve det at man velger å skrive dem, understøtter den underliggende kulturen som driver publiseringskrisen.
Det er vanskelig å forstå hva Khrono mener er den journalistiske hensikten med å publisere denne typen lister, hvis det ikke er å framholde høy publiseringstakt som et akademisk ideal. Hvorfor skulle det ellers være interessant?
Et annet poeng er hva som ofres i jakten på dette idealet. En av de mestpubliserende forskerne sier at han aldri går på møter, seminarer, jubileer, eller engasjerer seg i diskusjoner. Det er jo fint for ham at han som emeritus kan tillate seg dette. De fleste av oss må imidlertid stille opp, og mange ønsker dessuten, og har glede av, å bidra til fagfellesskapet.
Å gi god undervisning er dessuten også en tidkrevende geskjeft. Hvordan hadde akademia sett ut hvis alle hadde holdningen om at de kun skal sitte for seg selv og skrive?
Vi understreker at det ikke er vår hensikt å så tvil om verdien av eller redeligheten i forskningen til de kollegene som kommer høyt på listen. Problemet, etter vår mening, ligger ikke i at enkeltpersoner publiserer mye, men at det i seg selv gjøres til en sak det er verdt å skrive om i «hele landets kunnskapsavis».
I Khronos verdigrunnlag står det: «Avisen skal være nyttig og vesentlig, også modig og gjerne kontroversiell». Det ville være atskillig nyttigere og modigere å bryte med det narrativet som framstiller akademia som en publiseringskonkurranse, enn å fortsette å støtte aktivt opp om det gjennom årlige lister over landet mestpubliserende forskere.
