Debatt ● Silvija Seres

Infrastruktur for innsikt

Digital infrastruktur er blitt avgjørende for kvalitet i både forskning og utdanning. Men vi styrer den fortsatt som om den er støtte. Hvem setter egentlig retning for datastrukturer, tilgang og KI-bruk — og hva koster det oss når svarene er uklare?

Hvis digital infrastruktur er blitt selve motoren for forskning og utdanning, må vi også behandle den som det, skriver forfatteren. — Vi trenger sterkere samspill mellom fag og teknologi, mellom politikk og praksis.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Tilgang til forskningsdata tar fortsatt flere uker — selv for godkjente prosjekter med klar hjemmel. Ikke på grunn av faglig uenighet, men fordi prosessen må samordnes manuelt mellom ulike systemer for identitet, tilgang, godkjenning og datasikkerhet. 

I mellomtiden mister prosjektene moment, samarbeidspartnere går videre, og forskningen blir forsinket. 

Dette er ikke unntak. Det er en kjent struktur — særlig for tverrfaglige og dataintensive prosjekter. Og det viser hvordan digital infrastruktur i praksis avgjør hva som faktisk er mulig å få til.

Prosjekter som involverer flere datasett — som helseregister, klimadata, mobilitetsmønstre og økonomiske indikatorer — møter betydelig teknisk og organisatorisk friksjon. Hver aktør har egne systemer, prosesser og regler. 

Resultatet er at verdifull tid og ressurser går med til koordinering og tilpasning i stedet for forskning. Dette er ikke et teknisk anliggende. Det er en strategisk barriere mot effektiv kunnskapsutvikling. 

Og det gjør det tydelig at digital infrastruktur i forskning og utdanning ikke lenger er støtte — men kjerne.

Og det gjør det tydelig at digital infrastruktur i forskning og utdanning ikke lenger er støtte – men kjerne.

Silvija Seres

I undervisningssektoren ser vi det samme. Når identitetssystemer er ustabile, campusnett overbelastes eller eksamenssystemer mangler skalerbarhet, går det direkte utover kvaliteten i utdanningen. Og når kunstig intelligens tas i bruk i vurdering, veiledning og læringsanalyse, stilles det helt nye krav til datastruktur, tilgang og ansvarlighet. 

Likevel håndteres mye av infrastrukturen fortsatt som drift — ikke som strategi. Mange steder er det uklart hvem som har helhetsansvaret. Investeringer skjer stykkevis. 

Og de som bygger og forvalter systemene, blir ofte trukket inn først når noe feiler — ikke når visjonene legges.

Truslene mot digital infrastruktur har også økt betydelig de siste årene. Det handler ikke bare om økonomisk kriminalitet, men om politisk motivert datatyveri, sabotasje og utpressing. Når forskningsdata er attraktive mål, blir cybersikkerhet et spørsmål om faglig autonomi og nasjonal beredskap. 

Derfor må sikkerhet bygges inn i selve arkitekturen — og forstås som et felles ansvar, ikke en spesialisert funksjon i utkanten.

Data omtales ofte som noe vi må beskytte og kontrollere. Det er riktig — men det er ikke hele bildet. I dagens kunnskapsøkonomi er data også den mest verdifulle råvaren for utvikling, læring, evaluering og innsikt. 

Det betyr at tilgang, kvalitet og delbarhet må løftes opp på nivå med faglig kvalitet og metode. Vi trenger systemer som muliggjør deling, ikke bare sikrer avgrensning. Vi trenger prinsipper som styrker ansvar, ikke bare beskytter institusjon. 

Og vi trenger styringsmodeller og finansiering som speiler den virkelige rollen infrastruktur nå spiller.

Norge har solide fellestjenester og høy kompetanse. Vi har systemer for identitet, tilgang, datadeling og cybersikkerhet som mange land misunner oss. 

Men mye av utviklingen skjer uten en helhetlig retning. 

Infrastrukturutvikling konkurrerer om midler med annen drift. Langsiktighet viker for prosjektlogikk. Og beslutninger tas ofte uten at brukere, teknologer og ledere sitter ved samme bord.

Hvis digital infrastruktur er blitt selve motoren for forskning og utdanning, må vi også behandle den som det. Vi trenger sterkere samspill mellom fag og teknologi, mellom politikk og praksis. Vi trenger klarere ansvar og helhetlig finansiering. 

Og vi trenger at dette løftes som det det faktisk er: en kjerneoppgave i kunnskapssektoren.

IT er ikke lenger støttefunksjon — det er motoren. Data er ikke først og fremst et compliance-problem — det er selve råvaren i fremtidens utdanning og forskning. Det er på tide å styre deretter.

Powered by Labrador CMS