Debatt ● Synnøve Nesse
Kunnskap er ikke det samme i morgen
Akademia må ta ansvar for å forme den nye kunnskapsøkologien før andre gjør det for oss. Vi kan ikke gå baklengs inn i KI-fremtiden.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Forskning og høyere utdanning befinner seg midt i stormens øye, i en tid der manglende tillit til kunnskap er en av våre største samfunnstrusler. Det er både forskningsminister Sigrun Aasland og vi forskere enige om.
Trusselen kommer fra mange kanter, men den mest alvorlige kommer innenfra — fra et akademia som lenge har tatt sin egen rolle som kunnskapsutviklingens vokter for gitt.
De som ennå ikke har forstått at denne rollen er under press, må våkne — nå.
Demokratiet hviler på argumenter — på evnen til å fremsette, utfordre, betvile og etterprøve påstander. Forskning og høyere utdanning har et unikt konkurransefortrinn: vi har vitenskapelig metode.
I dens kjerne ligger nettopp dette — å teste argumenter mot virkeligheten, med en grunnleggende erkjennelse av at kunnskap alltid er midlertidig.
«Det begynte å gå utforbakke da akademia aksepterte dumme argumenter», sa Berkeley-professor Ian Mitroff, som skrev en bok om dette i 2016. Vi burde tatt til orde da, og for hver gang vi har akseptert feilaktige og farlige argumenter, har verden blitt et farligere sted å leve.
Vi har akseptert at teknokrater uten demokratisk eller samfunnsmessig ansvar får lede an i prosessen med å spre disse argumentene.
De har gjort det gjennom globale plattformer, sosiale medier og ekkokamre som fores av å forsterke dem. Algoritmene de støtter seg på, som nå er støttet av generativ KI, er laget for å vekke sinne, avsky og forakt — følelser som gir engasjement, men ikke ansvarlighet.
Vi trodde en gang at utdanning og helse i seg selv ville skape en demokratisk verden. Nå vet vi at det ikke skjer uten et fokus på etikk, etterrettelighet og ansvar.
Utvikling uten felles verdier og etterprøvbar kunnskap gjør verden mindre trygg.
Viral, generativ KI-teknologi i form av LLM-er, eller store språkmodeller — kombinert med sterke personsensitive algoritmer som vekker følelser har siden 2022 på uforklarlig (XAI) vis gir skinn av å tilby velformulerte og underbygde argumenter.
Det er forståelig at mange forskere ser bort, eller ned, i møte med trusselen fra denne teknologien. Den ser jo ut til å overta vårt viktigste konkurransefortrinn: den vitenskapelige metode.
Det som er farlig, er imidlertid ikke teknologien i seg selv, men våre egne dumme argumenter, rigiditet i møte med nye måter å forske på, og risikoaversjon — fremfor vitebegjær, utforsking og åpenhet — som kan gi innovasjon i kjernen av vår virksomhet. De seks KI-sentrene vil utforske hvordan KI kan bli mer forklarlig, etisk og ansvarlig; være støtte fremfor trussel; skape kreativitet og gi beslutningsstøtte.
Men det vil ikke hjelpe så lenge majoriteten av rektorer og instituttledere går baklengs inn i fremtiden og nekter å bli kjent med KIs potensial til å styrke nettopp den vitenskapelige metode — det som gjør at andre kan stole på oss fremfor mindre troverdige kilder.
Først når vi tar innover oss at den største disrupsjonen i vitenskapens nyere historie er KI, og tar eierskap til dette, kan vi komme på rett side av KI som et verktøy for ansvar, tillit og etterprøvbarhet i fremtidens forskning og utdanning. Som Thomas S. Kuhn skrev i 1970, endres det forskere kan erfare — og dermed vårt verdensbilde — når forskningsparadigmer skiftes, selv om verden forblir den samme.
I vår tid peker informasjonsfilosofen Luciano Floridi på at vi står midt i et nytt skifte. Når kunstig intelligens ikke bare hjelper oss å finne svar, men også former hva slags spørsmål vi stiller, endres kunnskapsgrunnlaget. Menneskelig og maskinell forståelse smelter sammen og utfordrer vitenskapens rolle som autoritet for hva som teller som gyldig viten.
Akademia må ta ansvar for å forme denne nye kunnskapsøkologien — etisk og metodisk — før andre gjør det for oss.
Fremtidig tillit til akademia krever endring innenfra. Det hjelper ikke at digitaliseringsminister Karianne Tung sier at «80 prosent av offentlig sektor skal ta i bruk KI», hvis den viktigste aktøren for kunnskapsproduksjon — universitetene — ikke gjør det på en måte som styrker tillit, ansvar og etterprøvbarhet.
Skal vi bevare tilliten til kunnskap, må styring og ledelse gå foran: i politikken, i sektoren, i hverdagen. Ikke for å regulere, men for å eksperimentere. For å beholde konkurransefortrinnet — og tilliten.
Men vi kan ikke vente til i morgen. Akademia må ikke gå baklengs inn i KI-fremtiden.
