Debatt ● Benedicte Mosby Irgens
Bør vi bruke KI mye mer eller mye bedre?
Nå som KI-tannkremen er ute av tuben, må vi hver og en prøve å gjøre vårt beste i å bruke den på en måte som er til fordel for oss alle.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Takk til Magnus Nordmo for hans innlegg 3/10 om positive sider ved de nye KI-verktøyene. Jeg tror en del kan kjenne seg igjen i observasjonen hans: Skepsisen til generativ KI er ofte størst hos dem som ikke har prøvd ut teknologien i særlig grad.
Samtidig er det viktig å nyansere bildet – særlig når det gjelder KI i utdanning.
I mitt eget arbeid, først og fremst etter at GPT5 kom ut, har det slått meg at jeg nærmest har fått tildelt min egen assistent; en medhjelper som er helt inne i akkurat det jeg holder på med. Jeg kan dele et artikkelutkast i Copilot og be om innspill, og umiddelbart har jeg fått et informert utenfrablikk og noen forslag til forbedring av utkastet.
Siden jeg er erfaren og har tilstrekkelig med domenekunnskap, faller det meg naturlig å kritisk vurdere alt den kommuniserer. Jeg kan skille mellom det som er uinteressant, grunt eller lite poengfylt og det som vekker nye idéer eller friskt perspektiv hos meg.
Jeg er fullstendig klar over at alt den kommer med av innspill er simulert, at det er et resultat av trening på store mengder data, at den ikke «forstår» noe i menneskelig forstand, men så lenge jeg får noe ut av interaksjonen spiller akkurat det mindre rolle.
I møtet mellom menneske og KI oppstår det et interessant paradoks:
På den ene siden vet vi at teknologien simulerer menneskelig språk og atferd uten å ha intensjoner, følelser eller forståelse. Vi tenker derfor gjerne at vi bør unngå å tillegge den menneskelige egenskaper – såkalt antropomorfisering – fordi det kan føre til misforståelser om hva teknologien faktisk er og kan.
På den annen side er det nettopp gjennom en form for antropomorfisering at det oppstår et utviklingspotensiale: Når vi samhandler med KI som om den var en samtalepartner, stimuleres vår egen tenkning. Teknologien fungerer kanskje aller best når vi vet at den ikke er menneskelig, men likevel tillater oss å bruke den som om den var det.
For oss som har erfaring med kunnskap, tenkning og skriving, kan slik bruk ha mye for seg.
Noe ganske annet er det å bruke dette kraftige verktøyet som student, ofte i en alder og tilstand der man fortsatt ikke har kunnskaper og erfaring nok til å vurdere responsene man får eller skjønne hva som er verdt å ta til seg eller ignorere. Det har lite for seg å bare si til studentene: «Sett i gang og bruk KI, det lærer dere mye av» eller, som Nordmo sier at han tenker, «Kjør oppgaven din noen runder i en KI-modell først».
Uten gjennomtenkt og reflektert veiledning kan en student like gjerne ende med å bruke verktøyet på den minst hensiktsmessige måten, nemlig som kognitiv avlastning, dvs at egen kognitiv aktivitet og læring reduseres snarere enn økes.
Vi som bruker slike verktøy, merker hvordan de typisk kommer med ulike forslag etter en respons: «Vil du at jeg skal…?» Det kan være fristende å svare ja, og på den måten få teknologien til å «gjøre ting for seg», slik vi er vant til å bruke teknologi.
Men for studenter under utdanning er ikke det å «få ting gjort for seg» det som trengs mest - målet er ikke å spare tid eller finne snarveier, men å lære, å reflektere, å tenke kritisk, å få økt innsikt. Det er bare et spørsmål om tid før KI-verktøy spesifikt for utdanning blir allment tilgjengelig - flere institusjoner har etter det jeg forstår allerede tatt slike i bruk.
Et utdanningstilpasset KI-verktøy vil ikke spørre hva det kan gjøre for deg, men omvendt: det vil be deg om å gjøre ting.
Det vil holde kortene tettere til brystet og utfordre deg – «prøv å skrive et avsnitt om dette, kom med et argument mot dette, fortell hvordan du tenker å gjennomføre dette» osv.
Mens vi venter på slike verktøy, kan vi oppfordre studenter til selv å lage ledetekster som snur på aktivitetsbyrden: forklar chatboten hva du holder på med og be den om å stille deg spørsmål om stoffet eller utfordre deg på andre måter. En del studenter har forstått dette, og bruker teknologien godt, men slett ikke alle.
For å veilede studenter på denne måten må man først snakke med dem og få i gang gode diskusjoner om hva som er målet med slik bruk, og hva som er målet med læring generelt. Så kan man sammen utforske teknologien og finne hensiktsmessige måter å bruke den på for å trene «hjernemuskelen» og styrke læringsprosessen.
Ved HF på UiB er vi for tiden i gang med et nytt førstesemesteremne, LES100. I tillegg til å ha eksplisitt KI-frie soner (det er viktig!) med lesing av akademiske tekster, bidrar dyktige kolleger ved Universitetsbiblioteket med veiledning i sikker og læringsfremmende bruk av KI-drevne verktøy.
Det er en verdifull innsikt derfra at KI-verktøy skiller seg fra vanlige digitale verktøy/plattformer i at man ikke kan lære bruken av dem en gang for alle - man utvikler seg i samhandling med teknologien.
Den nye KI-teknologien er ekstremt kraftig, og en kan bli svimmel av å tenke både på farene og mulighetene ved den.
I mine mest teknologipessimistiske øyeblikk tenker jeg at det å slippe så kraftig teknologi løs på hele verden uten å ha prøvd den ut gjentatte ganger på ulike grupper over lengre tid og i flere faser vil vise seg å ha vært både prematurt og uansvarlig.
Men nå er tannkremen ute av tuben, og vi må hver og en prøve å gjøre vårt beste i å bruke den på en måte som er til fordel for oss alle.
En god samtale om temaet mellom Niall Ferguson og Connor Grennan finnes på YouTube.
