Debatt ● Ingvild Kristine Isaksen Agnalt
Studentenes tekstlige identitetskrise
Hva skjer egentlig når man styrer unna den langtekkelige lesingen mange nok ganger?
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Det har blitt fullstendig normalisert blant studenter i høyere utdanning å benytte seg av generativ kunstig intelligens i arbeidet med å skrive akademiske tekster, men også for å kunne forstå de vitenskapelige tekstene på pensumlisten.
Enkelte har overgitt seg til den teknologiske kuriositeten. For disse har det blitt en automatisert handling å angripe samtlige studierelaterte lese- og skriveoppgaver hånd i hånd med samtaleroboten. Har vi glemt at lese- og skriveprosesser er danning i praksis?
Samtalerobotene fôres med artikler og fagbokkapitler, med tilhørende kommandoer om å «lage et sammendrag» eller å «trekke ut de viktigste poengene», uten at studenten leser fagmaterialet med egne øyne. De robotgenererte sammendragene kan på overflaten virke både nyttige og pålitelige – så det er jo selvsagt at denne løsningen kan appellere til lesenølende studenter.
Problemet er at denne måten å jobbe med tekster på kan medføre en illusjon av forståelse. Det kan nærmest sammenlignes med å overbevise seg selv om at man har full oversikt fordi man har lest en fasit uten å ha gjort oppgavene selv.
For hva skjer egentlig når man styrer unna den langtekkelige lesingen mange nok ganger? Lesing av fagtekster handler ikke bare om å suge til seg nye konsepter eller å videreutvikle lesestrategier. Det handler også om å veve tekstens innhold sammen med forhåndskunnskap og vår indre verden, i en refleksjon som kan romme både det kritiske og det skapende.
Manglende møter med utfordrende fagtekster resulterer i at øvelsen i å håndtere faglig kompleksitet faller bort. Det ligger et stort læringspotensial i å selv ta stilling, å gjøre vurderinger på hva som er de sentrale poengene, og å kunne lese seg fram til et bilde med faglige nyanser og ulike innfallsvinkler. Noen ganger kan man oppdage nye konturer i seg selv i møte med nye perspektiver.
Det er nettopp her en del av identitetsskapingen – og danningen - finner sted.
Språket er ikke bare et praktisk verktøy vi benytter oss av for å skrive akademiske oppgaver eller for å kunne kommunisere på faglige og hverdagslige arenaer. Språket er en fundamental faktor i arbeidet med å utvikle faglig forståelse, bygge egne resonnementer, og å kunne uttrykke seg nyansert og med presisjon, det være seg skriftlig eller muntlig.
Ved å overlate skrivejobben til maskinene, risikerer vi å miste den verdifulle muligheten til å utvikle en personlig skrivestil og en helt egen stemme.
Dessuten er språklige uttrykk nært knyttet til identitet. Språket er en del av hver og en av oss. Ved å overlate skrivejobben til maskinene, risikerer vi å miste den verdifulle muligheten til å utvikle en personlig skrivestil og en helt egen stemme.
Maskingenerert tekst leverer gjerne standardiserte formuleringer, fri for personlige særpreg og kreative uttrykk. Å gjøre seg avhengig av maskin-utputt i form av formuleringer, førsteutkast eller reviderte tekstutdrag, innebærer en risiko for å miste både stemme og forståelsesperspektiver.
Dette gagner oss ikke som fremtidige yrkesutøvere. Vi står i fare for å svekke vår egen akademiske identitet når vi overlater til maskiner å forme språk og argumentasjon på våre vegne.
Ulike skriveprosesser krever aktiv og omfattende tankevirksomhet. Disse skriveprosessene er rom man må være i, igjen og igjen. Det kan være vanskelig, og til og med ubehagelig, å ta seg tid til å eksistere i rommene i skriveprosessen, der alt er mulig, og ord likevel må velges med omhu.
Men, å frata seg selv skriveerfaring, kan innebære å miste en av de viktigste læringsarenaene som finnes i høyere utdanning. Dersom synet på skriveprosessen reduseres til et teknisk spørsmål om effektivitet (les: kan ChatGPT skrive dette for meg?), kan den miste flere verdifulle aspekter: utviklingen av selvstendig tenkning og et autentisk uttrykk, og evnen til å eksperimentere med sine egne språklige ressurser.
Hvordan vi skal forholde oss til bruken av kunstig intelligens angår mer enn etiske problemstillinger, kritisk kildebevissthet, bekymring for plagiatkontroll og muligheten for effektive løsninger. Skrive- og leseprosesser utgjør mulighetsrom der vi forhandler med oss selv og vårt syn på verden, finner en egen stemme, og bygger en akademisk og profesjonell identitet gjennom refleksjon i ulike tekstpraksiser.
Slik sett er ikke lesing og skriving bare instrumentelle øvelser, men også dannelsesreiser i utdanningen. Vi må derfor ikke glemme å stille oss selv følgende spørsmål: Hvem er egentlig jeg i møte med tekst og tekstskaping, uten starthjelp, støtte og bekreftende ord fra kunstig intelligens?
