Debatt ● svein stølen, andreas trohjell og guro elisabeth lind
Livslang læring og universitetenes kjerneoppdrag
Endringstakten i arbeids- og samfunnslivet innebærer at livslang læring blir stadig viktigere, skriver innleggsforfatterne.
Publisert
Oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
En reform for livslang læring må ikke svekke universitetenes kjerneoppdrag i dag: Forskning og undervisning. Regjeringen har den siste uken gitt klar beskjed om hvor høyt den prioriterer en reform for livslang læring. Både på kontaktkonferansen for høyere utdanning og et utdanningspolitisk toppmøte to dager senere, var hovedbudskapet at «ingen skal gå ut på dato». «Vi må satse på kortere kurs og seminarer og sørge for at vi er relevante for samfunnet og arbeidslivet», sa statsminister Erna Solberg, og ba universitetene om å legge om til kortere utdanninger. «Det skal bli enklere å fylle på litt underveis», la forsknings- og høyere utdanningsminister Henrik Asheim til.
Det er lett å slutte seg til regjeringens ambisjoner. Endringstakten i arbeids- og samfunnslivet innebærer at livslang læring blir stadig viktigere. Nye kompetansebehov er i stor grad resultater av det forsknings- og utviklingsarbeidet som gjøres ved universiteter og høyskoler, og det er derfor helt naturlig at disse institusjonene har i oppgave å tilby faglig påfyll og kompetanseheving til arbeidslivet. Spørsmålet er hvordan en slik reform av etter- og videreutdanningstilbudet bør utformes for at den skal bli best mulig, både for arbeidslivet og utdanningsinstitusjonene.
Det første kravet til en vellykket reform, må være at den ikke går på bekostning av universitetenes kjerneoppdrag i dag. Dette kjerneoppdraget – å gi god utdanning til rundt 300.000 studenter og levere forskning av høy kvalitet – er i aller høyeste grad «relevant for samfunnet og arbeidslivet», for å bruke statsministerens ord. At flere arbeidstakere skal få faglig påfyll, kan ikke gå ut over den forskningsvirksomheten som er helt nødvendig for å møte arbeidslivets kunnskapsbehov. Det kan heller ikke gå ut over tilbudet til dagens studenter. Et dårligere utdanningstilbud til de yngste vil høyst sannsynlig også føre til at flere får et økt behov for faglig påfyll senere i livet.
Gode utdanningstilbud til voksne arbeidstakere, krever like mye arbeid som utdanningsinstitusjonenes ordinære tilbud. De skal planlegges og gjennomføres, og de skal selvfølgelig gjennomføres med høy faglig kvalitet.
Stølen, Trohjell og Lind
I Markussen-utvalgets utredning (NOU 2019:12 Lærekraftig utvikling) som lå til grunn for regjeringens etter- og videreutdanningsreform, pekte utvalget på at livslang læring ikke er ment å erstatte grunnutdanningen, men at den skal komme i tillegg. De understreket at et løft for livslang læring vil kreve økt aktivitet ved universitetene, og derfor er avhengig av økt finansiering. Tidsbrukundersøkelser viser at de vitenskapelige ansatte allerede jobber godt ut over normalarbeidsdagen for å få tid til både undervisning, forskning og administrative oppgaver. En reform for livslang læring blir ikke vellykket hvis enda en viktig oppgave skal legges på de samme ansatte, slik at de for eksempel må bruke mindre tid på veiledning av dagens studenter. Nye oppgaver krever økte ressurser.
Gode utdanningstilbud til voksne arbeidstakere, krever like mye arbeid som utdanningsinstitusjonenes ordinære tilbud. De skal planlegges og gjennomføres, og de skal selvfølgelig gjennomføres med høy faglig kvalitet. «Digitalisering» er et nøkkelord når regjeringen legger fram sine ambisjoner om livslang læring, men digitalisering er ingen quick fix. Kunnskapsoppsummeringer viser at bruk av digital læringsteknologi i seg selv ikke fører til bedre undervisning og læring. Undervisningskvalitet henger nært sammen med studentaktiv læring, både for gradsstudenter og for voksne arbeidstakere på jakt etter faglig påfyll. Hva som gir best undervisningskvalitet, varierer dessuten mellom disipliner og fag.
Det andre kravet til en vellykket reform, må derfor være at institusjonene får frihet til å gjennomføre etter- og videreutdanningstilbudet basert på sine styrker og profil, og i tråd med sin kunnskap om organisering av god undervisning.
Universiteter og høyskoler kan, og skal, i aller høyeste grad bidra til at flere får faglig påfyll gjennom et langt arbeidsliv. Forutsetningene er det ligger penger på bordet, og at institusjonene får frihet til å utforme et godt faglig tilbud. Hvis ikke risikerer vi at reformen svekker forskning og høyere utdanning, og flytter ressurser fra de yngste til de voksne.
