Nå kommer Norges 11. universitet

Torsdag behandler styret i Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen, Nokut,  innstillingen fra den sakkyndige komiteen, som anbefaler at Høgskolen i Innlandet får ja på sin andre søknad om å bli universitet. 

Det er svært sjelden styret ikke følger anbefalingen fra den sakkyndige komiteen.

Saken skal deretter videre til Kongen i statsråd som skal gi et endelig ja. 

— Vi kan ikke kommentere Nokuts behandling, eller hvor lang tid det eventuelt vil ta å fremme en kongelig resolusjon, opplyser Kunnskapsdepartementet.

Forrige gang Norge fikk nye universiteter var i 2018, da OsloMet ble universitet 12. januar og Universitetet i Sørøst-Norge fulgte etter 4. mai.

Høgskolen som nå blir Norges 11. universitet, har seks studiesteder spredt rundt i Innlandet: Hamar, Elverum, Lillehammer, Blæstad, Evenstad og Rena. Antall studenter er rett under 15.000 og høgskolen sysselsetter 1296 årsverk.

Lise Iversen Kulbrandstad, styreleder i Nokut, er inhabil når saken behandles i styret, både fordi hun i dag er ansatt som professor ved Høgskolen i Innlandet og fordi hun var rektor ved Høgskolen i Hedmark 2007-15.

Klarte ikke samle de tre høgskolene

Det hele startet på et møte på Honne på Biri, 7. november 2000. Et felles møte mellom den politiske ledelsen av de to daværende fylkene Oppland og Hedmark, endte med at de startet opp Prosjekt Innlandsuniversitetet.

De to fylkene, en rekke kommuner og to energiselskaper brukte opp mot 200 millioner kroner for å finansiere prosjektet som skulle gi Innlandet et universitet. 

Nådestøtet kom i februar 2012. To av de tre daværende rektorene, Jørn Wroldsen, Gjøvik og Bente Ohnstad, Lillehammer og deres styrer sa nei til fusjon.  Lise Iversen Kulbrandstad, Høgskolen i Hedmark, og hennes høgskole sa ja, men måtte skuffet konstatere dette resultatet.

— Det var blant annet uenighet om hvor helsefakultetet skulle ligge, der Gjøvik og Hedmark ikke klarte å forenes. Dette bidro til at prosjektet strandet. Det illustrerer utfordringene når prosjektet var styrt og finansiert av lokale politiske krefter utenfor høgskolene. Motoren og drivkraften lå i utgangspunktet ikke hos høgskolene selv, men i politiske omgivelser, sier daværende rektor ved Høgskolen i Lillehammer, Bente Ohnstad, til Khrono i dag.

— Initiativet kom ikke fra høgskolene selv, men fra regionale og lokale politiske aktører. Dette bidro nok sterkt til at lokalisering ble et så sentralt debatt-tema i prosjektet, legger hun til. 

Gjøvik fant sin egen vei

Etter at samarbeidet mellom de tre høgskolene strandet i 2012, fortsatte Gjøvik og Lillehammer samtalene for å se om de kunne realisere et universitet i Oppland. Men Gjøvik begynte samtidig å se andre veier, og i kjølvannet av Torbjørn Røe Isaksen oppstart av strukturreformen i 2014, endte det med at Gjøvik søkte seg til NTNU. 

Og NTNU hentet dem inn, sammen med Høgskolen i Ålesund og Høgskolen i Sør-Trøndelag. Slik ble Høgskolen i Gjøvik en del av Norges største universitet, og Gjøvik Innlandets første universitetsby.

Etter dette søkte Lillehammer og Hedmark sammen. Nå var det Kathrine Skretting på Lillehammer og Anna Linnea Ottosen i Elverum som styrte skutene, og 2017 var fusjonen en realitet. Skretting ble rektor med Ottosen som nestkommanderende.

— Det tok vel bare tre dager etter at jeg begynte som rektor før Anna Linnea Ottosen tok kontakt. Resten er historie, sier Skretting til Khrono i dag.

I 2018 ble den første universitetssøknaden sendt, men resultatet ble ikke slik man ønsket. Ny søknad ble sendt 12. desember desember 2022, og torsdag faller altså dommen. Det har skjedd at styret har gått imot slike innstillinger, men det hører definitivt til sjeldenhetene.

Også denne gangen har det gått med rundt 200 millioner eksterne kroner til prosjektet. 

— Det blir en stor dag

Anna Linnea Ottosen har vært prosjektleder for Høgskolen i Innlandets andre universitetssøknad.

— Det blir en stor dag og fint å få en endelig avgjørelse, men jeg er ikke så spent. Det ville vært helt oppsiktsvekkende om Nokut-styret går imot anbefalingen fra sakkyndig komité. Vi fikk mye ros i sakkyndiges rapport og er trygge på at søknaden går gjennom i styret, sier hun.

Ottosen er tidligere rektor ved Høgskolen i Hedmark og var konstituert rektor ved nyfusjonerte Høgskolen i Innlandet fra 1. januar 2017 til Kathrine Skretting overtok 1. mai samme år. Da gikk hun over i en stilling som viserektor. 

Siden 2021 har hun vært ute av rektoratet og vært prosjektleder for universitetssøknaden.

— Det er 24 år siden Prosjekt Innlandsuniversitetet startet. Veien mot universitet har vært lang?

— Vi har en lang forhistorie, og noen tenker på universitetsprosessen som en lang og kostbar affære, men vi har fått sterk støtte fra regionale aktører blant annet til å styrke doktorgradene. Internt på Høgskolen i Innlandet hadde vi uansett en jobb vi måtte gjøre, blant annet med å ta vare på og utvikle doktorgradsområdene, sier hun.

Krav om høy internasjonal kvalitet

Ved første avslag fra Nokut i juni 2020 var en av grunnene at høgskolen ikke oppfylte kravene til høy internasjonal kvalitet. De andre ankepunktene var for få faglig ansatte og manglende stabil forskerutdanning.

— Siden første avslag har vi jobbet veldig målrettet med kvalitetsheving. spesielt på de områdene der vi ikke ble godkjent i 2020. Et av disse var «høy internasjonal kvalitet», og i lys av dette kravet er ikke tiden det har tatt å bli universitet lang, mener hun.

— Dere har aldri vært inne på tanken om å gi opp?

— Vi har møtt mye motstand, men hele veien har vi hatt høgskolestyret med oss og en region som har vært sterke pådrivere. Den støtten har vært viktig, sier Ottosen.

Hun legger til at det året som gikk fra de leverte søknaden og fram til Nokut begynte å behandle den, var tung.

— Det var et tungt år og mange rundt oss forsto ikke at det var kapasitetsproblemer hos Nokut som var årsaken og at vi ikke hadde levert en svak søknad. Mange følte på en usikkerhet om universitetsprosjektet det året, sier hun.

Selv blir Ottosen snart pensjonist. Hun gleder seg over å komme i mål med universitetssøknaden før hun går av.

— Det er veldig fint å kunne avslutte på denne måten, sier hun.

— Ikke så lett å forene oss

Bente Ohnstad var rektor ved Høgskolen i Lillehammer fra 2007 til 2015. Hun var også før hun ble rektor medlem i styringsgruppa for Prosjekt Innlandsuniversitetet som startet opp i år 2000.  

Ohnstad forteller at det ble etablert et fond der både fylkene og kommunene bidro. Midlene ble brukt til betydelig kompetanseheving på hver av de tre høgskolene, men de fikk ikke etablert felles faglige prosjekter.

— Bakgrunnen for initiativet om å bygge et universitet var jo at det ble åpnet for å etablere nye universiteter i Norge. Men det var tre svært forskjellige høgskoler som skulle i forhandlinger. Hver for oss var vi ikke sterke nok til å danne et universitet. Vi hadde ulike særpreg, som kanskje ikke var så lett å forene, sier Ohnstad, og i februar 2012 måtte man innse at dette fikk man ikke til. 

Etter dette fortsatte de to høgskolene i Oppland samtalene om fusjon og en universitetsambisjon.

— Men plutselig gikk Høgskolen i Gjøvik sin egen vei og sikret seg en avtale med NTNU i 2015, så da var det løpet kjørt, sier Ohnstad til Khrono i dag.

— Lokaliseringsdebatt knekte prosjektet

Hun trekker fram at hun som rektor ved Høgskolen i Lillehammer var opptatt av faglighet.

— Som valgt rektor ved høgskolen skulle jeg ivareta høgskolens interesser. Jeg var opptatt av faglig merverdi, faglig kvalitet og kompetanseheving, ikke lokalisering, sier Ohnstad.

— Hva tenker du om at Høgskolen i Innlandet ser ut til å lykkes med å realisere universitetsdrømmen, 24 år etter oppstart?

— Jeg merket fort da jeg kom inn i prosjektet, at holdningen blant fagledelsen ved høgskolene var at realisering av et universitet lå svært langt fram i tid. Og det viste seg jo å stemme. Det var politikerne som hadde urealistiske forventninger om hvor fort universitetsmålet kunne nås, sier Ohnstad. 

Hun legger til at hun hittil ikke har sett så mye til den faglige merverdien. 

— Derimot har jeg sett at økonomien har blitt strammere. Dette viser seg blant annet ved at høgskolen ikke lenger har råd til å gjennomføre individuell eksamen på enkelte bachelor-utdanninger. Mange av fagmiljøene som var samlet på Høgskolen i Lillehammer er nå spredt. Så da gjenstår det å se hva som blir den faglige gevinsten ved at institusjonen får nytt navn, sier Ohnstad.

Ønsker velkommen universitet nr. 2 i Innlandet

Jørn Wroldsen var rektor ved Høgskolen i Gjøvik i 15 år, og gikk deretter over i stilling som viserektor ved NTNU, nettopp for studiested Gjøvik, etter fusjonen.

— Jeg mener at Prosjekt Innlandsuniversitet (PIU) var en faglig suksess. Regionen - fylker og kommuner — bidro med store beløp til faglig utvikling ved alle høgskolene fra 2000-2012. Grunnet dette ble høgskolene styrket og kunne tilby doktorgrader og mastere på utvalgte områder. Dette hadde aldri skjedd uten dette prosjektet, sier Wroldsen.

 Samtidig trekker han fram at etter hans syn var det organisatoriske arbeidet i prosjektet en like stor fiasko. 

— Fra 2000-2012 var målet en organisatorisk fusjon et stykke frem i tid. I størstedelen av denne perioden var det fokus på faglig utvikling, men fusjonsarbeidet ble kraftig giret opp mot slutten (ca. 2010-2012). I februar 2012 sprakk dette, og alle forpliktelser opphørte. Styret ved Høgskolen i Gjøvik sa enstemmig nei til den foreslåtte organisatoriske modellen, forteller Wroldsen. 

Han trekker fram at de tre høgskolene forholdt seg ulikt til den nye situasjonen.

— For Gjøvik var det klart — og klart kommunisert - at vi ikke ønsket å gå inn i noen nye prosesser med mål om fusjon på daværende tidspunkt. Vi fikk deretter 2 år og Høgskolen i Gjøvik fokuserte på egen faglig utvikling, beskriver han i dag.

— Så kom Røe Isaksen med sine planer, og i 2014 signaliserte Gjøvik klart at 1. prioritet var fusjon med NTNU. Og slik ble det; Høgskolen i Gjøvik fikk oppfylt sitt primære ønske i strukturreformen, sier han.

Wroldsen tror fortsatt NTNU var riktig alternativ for Gjøvik.

— Vi ble del av et sterkt universitet, med hovedfokus teknologi. Dette tjener regionen bra. Vi har hele NTNU bak oss når vi satser, sier han og trekker fram det store tverrfaglige forskningsprogrammet Oppdrag Mjøsa som et eksempel.

— Og Innlandet fikk et universitet allerede i 2016. At Innlandet snart får et universitet til er flott, og jeg heier på Høgskolen i Innlandet. En region som har 2 universiteter, mener jeg har store muligheter.

Wroldsen ser fortsatt store fordeler for Gjøvik at de ble en del av store NTNU. Selv om en stor organisasjon nødvendigvis er mer tungrodd. 

— Og vi kan noen ganger tenkte tilbake på Høgskolen i Gjøvik som liten med evne til rask manøvrer. Men, jeg tror vi i det lange løp er bedre stilt ved å være en del av en supertanker enn en RIB, sier Wroldsen.

— Fusjon og ambisjon hang sammen

Kathrine Skretting var den første ansatte rektoren ved Høgskolen i Lillehammer. Hun overtok etter Bente Ohnstad, som var valgt rektor. 

Skretting forteller at det ikke tok mer enn vel tre dager etter at hun startet som rektor før Anna Linnea Ottosen, daværende rektor ved Høgskolen i Hedmark, banket på hennes dør. Og dermed var fusjonssamtalene i gang. 

På dette tidspunkt i 2015 var det klart at Gjøvik hadde valgt seg NTNU.

— Ett prosjekt hadde jo allerede strandet, men denne gangen var prosjektet initiert av høgskolene selv. Jeg er rimelig sikker på at universitetsambisjonen var et svært viktig lim og en viktig drivkraft for at vi lykkes med fusjonen. Vi var ikke sterke nok alene til å bli universitetet, men sammen kunne det se annerledes ut, sier Skretting til Khrono.

Samtidig er hun rask til å trekke fram betydningen av at det nye universitetet i Innlandet må være tydelig på at man bygger sitt eget universitet, ikke en kopi av Universitetet i Oslo.

— Ved høgskolene er det mange utdannere av lærere og sykepleiere. De brenner for å utdanne dyktige fagfolk, derfor er det ikke bare forskningen og publikasjonspoeng som betyr noe. Høgskolen i Innlandet må bli et universitet som arbeider med et vidt FoU-begrep. Ny kunnskap skal skapes, gjerne med utradisjonelle metoder og i samarbeid med omgivelsene, gjerne utviklingsarbeid innenfor studiene. FoU-arbeidet på dette universitetet kan ikke bare handle om å levere publikasjonspoeng og bli sitert i internasjonale tidsskrifter. Det norske samfunnet trenger også utvikling innen høyere utdanning, kommunal og regional administrasjon, og vi kan med fordel utvikle metoder for å lykkes enda bedre med samarbeidet mellom FoU, utdanning og arbeidsliv, sier Skretting.

— Det trengs ny kunnskap på en mengde ulike felt, trengs prosjekter innen utdanning, næringslivssamarbeid, utvikling av offentlig sektor som kan formidles og gjenbrukes av andre, sier Skretting.

Universitetet på Storhove

I sommer har Skretting diskutert nettopp universitetsbegrep og ambisjonen i Khrono, blant annet med Bernt Hagtvet.

I sitt debattinnlegg trakk Skretting fram at Bernt Hagtvet er urolig over at «Høyskolen på Storhove» skal bli universitet. 

Årsaken til Hagtvets uro synes å bunne i at Norge får det han kaller for «stankelbenuniversiteter». Disse er vaklevorne og svake, fordi doktorgradsprogrammene deres har en svak posisjon i den faglige virksomheten.

— Bernt Hagtvet skriver ut fra en foreldet forståelse av universiteter og høgskoler og arbeidsdelingen mellom dem. Det forholder seg rett og slett ikke slik han påstår lenger, skriver Skretting og legger til:

— Høgskoler har tilbudt doktorgradsstudier i over 20 år. Sektoren er endret. Ingen foreslår for alvor å gjenopprette det todelte systemet. Jeg ser heller ingen grunner til å forsøke å skru tiden tilbake. 

Hagtvet på sine side skriver blant annet:

«Distriktshøgskolen på Storhove skal bli universitet, leser vi. Det finnes folk som ikke vet om de skal le eller gråte av denne nyheten. For hva betyr det?»

Og han legger til:

«Administrasjonen på Storhove kunne valgt en annen vei, som f.eks. Høgskolen i Østfold har gjort. I stedet for andpustent å lage doktorgradsprogrammer for å komme inn i universitetsvarmen og slik forstyrre funksjonsfordelingen som var før mellom universitet og høgskoler, har Høgskolen i Østfold satset på å lage gode bachelorprogrammer. På denne måten har høgskolen rendyrket oppgavene mellom ulike institusjoner i Utdannings-Norge. Det systemet vi har fått nå, består av en saus av halvgode stankelbenuniversiteter som sliter med å holde sine tynne doktorgradsprogrammer ved like», skriver Hagtvet.

Sendte søknad — fikk nei

I 2017 fusjonerte de to høgskolene Hedmark og Lillehammer. 

Skretting ble første rektor for Høgskolen i Innlandet (HINN), med Ottosen som nestkommanderende. Det neste prosjektet var så å få sendt universitetssøknaden. Det ble gjort sent i 2018. Men søknaden ble underkjent av den sakkyndige komiteen til Nokut.

— Men hvorfor bli universitet, kunne man ikke fortsette å være en god høgskole med sterke profesjonsutdanninger? 

— Hvis du ser på loven er det nøyaktig de samme krav og forventninger til en høgskole som et universitet. Men det å være universitet innebærer et kvalitetsstempel som høgskolene ikke har. Det finnes ingen motivasjon i regelverk for å forbli en høgskole og kvalitetsstempelet universitet har en stor verdi, både lokalt og internasjonalt, sier Skretting i dag.

— I tillegg: Man begynte å gå denne veien rundt år 2000. Stavanger gikk opp løypa, og var de første til å lykkes. Majonesen er allerede ute av tuben, og det er kronglete å få den tilbake, sier Skretting.

Styrke med færre doktorgrader

Hun legger til at det er en styrke at man nå har gått bort fra å kreve så mange doktorgradsutdanninger ved alle institusjonene.

— Det er veldig fornuftig at man har lagt opp til at det å samarbeide også er verdifullt. Dette er en svært dyr utdanning, og det gir ikke mening at alle skal ha minst fire programmer, sier Skretting.

Hun understreker også det verdifulle i at for eksempel en lærerutdanningsinstitusjon også tilbyr doktorgradsutdanning.

— På Høgskolen i Innlandet har vi sett at doktorgradskandidatene ofte velger prosjekter som springer ut av utfordringer i skolehverdagen. Doktorgradskandidatene gjennomfører prosjektene i tett samarbeid med skolen. Resultatene kommer raskt tilbake til skolen, og til lærerutdanningen, og bidrar til god kvalitetsutvikling, sier Skretting. 

Den store utfordringen for sektoren nå handler ikke om at det blir flere universiteter mener Skretting.

— Det handler om økonomi og nedskjæringer. I tillegg, som diskusjonen med Hagtvet viser, handler det om forståelse og aksept for at universiteter kan og bør ha ulike profiler, innenfor de oppgavene universitets- og høgskoleloven spesifiserer.

Har bidratt med 200 millioner kroner

Høsten 2017 bidro Sparebankstiftelsen i Hedmark med 43 millioner til Høgskolen i Innlandet. Det var et drøyt halvår etter fusjonen, og Sparebankstiftelsen ville spille med for å hjelpe høgskolen på vei til å bli et universitet. 

Tore Arnstein Dobloug, direktør for Sparebankstiftelsen i Hedmark, viser til at stiftelsen er en allmennyttig finansstiftelse, der formålet er å oppnå høyest mulig avkastning over tid. Samtidig skal en vesentlig del av overskuddet føres tilbake som samfunnsutbytte for å bidra til positiv utvikling i regionen.

— Det skjer også gjennom å støtte samfunns- og næringsliv og indirekte gjennom å løfte utdanning og forskning i regionen. Vår regionen har landets laveste utdanningsnivå og vi skårer lavt på forskning, selv om det også er mange gode unntak.

Dobloug legger til at de både så og ser at det trengs et løft i regionen.

— Skal man skape vekst, starter det med kunnskap, uansett hvilken retning du beveger deg i. Vi trengte å komme oss oppover i ligaen målt i forhold til mange parametere. Det å få etablert et godt regional universitet blir svært viktig for hele regionen, nettopp med tanke på dette løftet, sier Dobloug.

Han trekker fram at NTNUs campus på Gjøvik er veldig bra, men at man i tillegg trenger et universitet med god regional forankring. 

— Et universitet som kan tiltrekke seg flinke studenter og forskertalenter, og være relevant for sine omgivelser og ikke minst næringslivet. Nettopp det kan Høgskolen i Innlandet bidra med, nå som høgskolen endelig synes å lykkes med sin universitetsambisjon, sier Dobloug.

Innlandet lykkes ikke med sin første søknad, men Sparebankstiftelsen har fortsatt å mene at Høgskolen i Innlandet, og regionen ikke minst, fortjener å få det regionale universitetet på plass. 

Så til sammen gjennom årenes løp har stiftelsen bidratt med rundt 200 millioner kroner.

— Viktig for regionen

Fylkesordfører i Innlandet Thomas Breen (Ap) sier at det har vært viktig for både Hedmark, Oppland og nå Innlandet fylkeskommune å jobbe for et universitet.

Han sier det er flere grunner til det, først at det vil gi et løft for utdanningsnivået i Innlandet og dernest at det handler om et ønske om å få opp mer forskning knyttet til blant annet bærekraftig drift.

— Dessuten vet vi at et universitet i større grad trekker til seg unge. Det er viktig for oss å snu flyttestrømmen og få flere unge til regionen. Etter at NTNU kom til Gjøvik ser vi at det på noen fagområder kommer en del unge folk til, blant annet innen cybersikkerhet.

Thomas Breen satt selv i styret ved Høgskolen i Innlandet i forrige periode, da han ikke var politisk aktiv. Han lover at flagget skal til topps når det formelle er på plass.

I 2022 bevilget Innlandet fylkeskommune nye 7 millioner kroner for å styrke doktorgradsprogrammene ved høgskolen.

— Jeg er stor fan av Høgskolen i Innlandet og at høgskolen blir universitet er noe regionen har jobbet for lenge. Det kommer sent, men godt, og vi ble veldig glade i juni da vi fikk konklusjonen fra Nokuts sakkyndige komité. Det har tatt 24 år, først og fremst fordi vi ikke har vært klare før. Nå er vi reelt sett klare, sier Breen.

Endringslogg 11.september 2024, kl. 12.53: 

Vedtaket å bryte samarbeidet mellom de tre høgskolene i 2012 var ikke enstemmig. Høgskolen i Hedmark sa ja, med sju mot fire stemmer i styret. Gjøvik sa enstemmig nei, mens Lillehammer stemte det ned med ni mot to stemmer. Saken er endret i tråd med dette. Kilde: NRK.