Debatt ● Hamideh Kaffash
Når høyt utdannede iranere blir til «sikkerhetsrisikoer»
Det finnes ikke ett eneste kjent tilfelle der en iransk utdannet i Norge har misbrukt sin posisjon til å skade landet. Likevel behandles vi kollektivt som potensielle trusler.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Norge har de siste tiårene tiltrukket seg mange høyt kvalifiserte studenter og forskere fra Iran. Vi har tatt mastergrader og doktorgrader ved NTNU, UiO og andre universiteter. Vi har bygd karrierer, vi har lært språket og valgt å investere livet vårt her.
Likevel møter vi gang på gang en usynlig mur: vi blir behandlet som sikkerhetsrisikoer — ikke som verdifulle ressurser.
Bak denne muren står PST, NSM og private aktører som SEMAC. Resultatet er et systematisk mønster av diskriminering mot iranere i arbeidslivet.
Diskrimineringen har mange former. De tre mest vanlige er disse:
1. Utestengt allerede i stillingsutlysningen.
Flere selskaper skriver eksplisitt i annonsene at søkere fra enkelte land — inkludert Iran — ikke engang vil bli vurdert. Dette er åpenbar diskriminering.
2. Sårbarhetssamtaler og ydmykende intervjuer.
Andre selskaper kaller oss inn til intervju, men sender oss videre til «sikkerhetssamtaler». Men dette er ikke egentlig intervjuer — det er inkvisisjoner.
Kandidatene blir utsatt for spørsmål som ikke har noe med stillingen å gjøre: om politiske holdninger, religion, økonomi, familieliv og reiser til Iran. Ett intervju var planlagt å vare i tre timer, og inkluderte spørsmål som:
- «Hva synes du om bevegelsen Kvinne, Liv, Frihet i Iran?»
- «Hva ville du gjort om arbeidsgiveren hadde et prosjekt mot hjemlandet ditt?»
- «Hvor mye tjener du, og hvor mye gjeld har du og ektefellen din?»
- «Drikker du alkohol eller spiller du?»
Dette er ikke en profesjonell samtale. Det er et systematisk forsøk på å bryte ned menneskers integritet — en moderne inkvisisjon. Dette er spørsmål som aldri ville blitt stilt en etnisk norsk søker.
3. Ekskludert på arbeidsplassen.
Selv når vi får jobb, blir vi ofte holdt utenfor prosjekter. Noen blir sagt opp kort tid etter ansettelse fordi sikkerhetsklareringen «faller negativt ut». Andre blir tatt av prosjekter midt i arbeidet, bare fordi sjefen får beskjed om at «iransk nasjonalitet kan være et problem».
Jeg har selv hørt mange historier fra iransk-norske personer med høy utdanning som belyser dette mønsteret.
En forteller at han ble ansatt i et stort norsk selskap, men etter bare få måneder ble han innkalt til en omfattende bakgrunnssamtale der spørsmålene handlet om alt fra politikk og religion til synspunkter på internasjonale konflikter. Kort tid etter mistet han jobben — uten noen faglig begrunnelse.
Dette er spørsmål som aldri ville blitt stilt en etnisk norsk søker.
En annen ble under intervju bedt om å forklare hvor mange ganger han hadde reist til Iran, om han hadde familie der, og om sitt fødested. Etter dette fikk han aldri mer tilbakemelding fra arbeidsgiveren.
Flere konsulenter har også opplevd å bli tatt ut av prosjekter eller aldri få oppdrag — ikke på grunn av kompetanse, men på grunn av at de er født i Iran. Én fortalte at han ble oppringt av lederen sin og bedt om å trekke seg fra et utviklingsprosjekt, med forklaringen at hans nasjonalitet kunne være et problem.
Disse er bare noen få eksempler på en praksis som mange kjenner seg igjen i. Mønsteret er tydelig: spørsmål om nasjonalitet, fødested, reiser og familieforhold blir brukt som grunnlag for å stenge folk ute — selv om de er høyt kvalifiserte og i mange tilfeller norske statsborgere.
Det finnes ikke ett eneste kjent tilfelle der en iransk utdannet i Norge har misbrukt sin posisjon til å skade landet. Ikke én sak med «dårlige intensjoner».
Likevel behandles vi kollektivt som potensielle trusler. Noen har gått til retten — og vunnet. Domstolene har flere ganger slått fast at PSTs grunnlag ikke holder. Likevel fortsetter prosessen. Hvor mange saker skal staten tape i retten før man lærer?
Resultatet er at mange har gitt opp, forlatt Norge med brustne hjerter og skadde sjeler. Mange av oss som blir igjen, fortsetter å kjempe, men lever med en konstant følelse av urettferdighet. Vi blir satt til side — ikke for hva vi gjør, men for hvem vi er.
Alle disse pressene og hendelsene rammer personer som er født i Iran, samtidig som stortingspresident Masud Gharahkhani og stortingsrepresentant Mahmoud Farahmand selv er født i Iran. Begge har, gjennom sine posisjoner, tilgang til de høyeste sikkerhetsnivåene i landet.
Domstolene har flere ganger slått fast at PSTs grunnlag ikke holder. Likevel fortsetter prosessen. Hvor mange saker skal staten tape i retten før man lærer?
At dette anses uproblematisk, mens vanlige arbeidssøkere med iransk bakgrunn blir møtt med avslag og mistillit, viser en tydelig dobbeltstandard og en diskriminerende praksis som ikke bare svekker troverdigheten til norsk sikkerhetspolitikk, men også undergraver landets demokratiske verdier.
Dette fremstår mindre som en gjennomtenkt og nyttig sikkerhetspolitikk, og mer som et populistisk symboltiltak — et forsøk på å vise befolkningen at «vi tar sikkerheten på alvor». Men i realiteten undergraver det selve sikkerheten, fordi det reduserer tilliten både blant innvandrere og i befolkningen generelt til systemet for sikkerhetsklarering.
Når lojalitet måles etter fødested og ikke etter handlinger, blir sikkerheten bare et skalkeskjul.
I PSTs Nasjonale trusselvurdering 2025 settes Iran i samme kategori som Russland, Kina og Nord-Korea. Når slike rapporter brukes ukritisk i arbeidslivet, skaper de et klima der arbeidsgivere føler seg forpliktet til å diskriminere. Dette er ikke bare urettferdig — det er farlig.
For i stedet for å styrke sikkerheten, svekker det tilliten mellom minoriteter og samfunnet. Det sender et signal om at statsborgerskap, utdanning og lojalitet aldri vil være nok — blodet i årene dine vil alltid telle mer enn bidragene du gir.
Dette er lærebokeksempler på diskriminering basert på nasjonalitet og etnisk bakgrunn. Det bryter med både norsk lov og EUs anti-diskrimineringsprinsipper.
Vi blir satt til side – ikke for hva vi gjør, men for hvem vi er.
Men den største smerten er ikke bare i prosjektene vi mister eller jobbene vi aldri får. Den ligger i de små øyeblikkene. Du ringer en arbeidsgiver, du hører hvor imponert de er over CV-en, utdanningen og erfaringen. De er oppriktig interesserte — helt til de spør om nasjonalitet.
Først svarer du «norsk». Så kommer det neste spørsmålet: «opprinnelig?» Og når du sier «iransk», endres stemmen, reaksjonen, hele atmosfæren.
Du kan ikke forestille deg hvor vondt dette føles. Å bli redusert fra «en toppkandidat» til «en risiko» på grunn av et pass du ikke selv har valgt.
Spørsmålet er:
— Hvorfor overlates ansettelsesprosesser til sikkerhetsbyråer som stiller spørsmål om politikk, religion og privatliv?
— Og viktigst: Er dette virkelig Norge — et samfunn som skal bygge på likestilling, rettferdighet og like muligheter — der mennesker blir dømt ut fra sin opprinnelse i stedet for sin kompetanse? Jeg tror svaret bør være nei.
Det er på høy tid at norske myndigheter og selskaper tar et oppgjør med denne praksisen. Transparens må på plass. Diskriminering må stanses. Og vi iranere må få mulighet til å bidra med det vi kan best: kunnskap, arbeid og engasjement.
