Navnet mitt på en artikkel jeg aldri skrev — med data som aldri fantes

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Vitenskapelig forskning hviler på fire ufravikelige prinsipper: ærlig forfatterskap, etisk godkjenning, fagfellevurdering og etterprøvbarhet. Disse prinsippene er selve bærebjelkene for at vi skal kunne ha tillit til kunnskap produsert gjennom forskningssystemet. Når noen bryter med disse, rystes ikke bare enkeltstudier — hele forskningens legitimitet står på spill.

Jeg har selv erfart dette direkte. 

Navnet mitt — sammen med navnene til flere kollegaer i en forskergruppe, inkludert en stipendiat — ble plutselig oppført som forfattere på en vitenskapelig artikkel vi verken hadde kjennskap til, bidratt til eller samtykket til. 

Artikkelen, med den tilsynelatende profesjonelle tittelen Investigating the Effectiveness of Play Therapy on Reducing Despair and Anxiety in Children with Cancer, var publisert i Clinical Cancer Investigation Journal. Ved første øyekast fremstår studien som troverdig, med referanser til kognitiv atferdsterapi, etablerte måleverktøy og en metodisk struktur. 

Men ved nærmere gjennomgang kommer det tydelig frem at artikkelen bryter med sentrale forskningsetiske prinsipper — både i innhold og forfatterskap. Artikkelen mangler informasjon om hvor studien er gjennomført, og nevner ingen etisk godkjenning — til tross for at den gjelder en svært sårbar gruppe: barn med kreft. 

publisering

Forskere mistenker systematisk fusk ved 14 universiteter

Vi fikk aldri tilsendt manus, korrekturversjon eller henvendelser fra tidsskriftet. Det mest alarmerende er at artikkelen ligger åpent tilgjengelig, kan fritt siteres, og har allerede begynt å få akademisk fotfeste. 

Det handler ikke lenger bare om en uredelig handling — det avslører et publiseringssystem som svikter sitt kontrollansvar.

Vi kontaktet tidsskriftet og krevde at artikkelen skulle trekkes tilbake — uten å få svar. Dette fraværet av respons fra redaksjonen peker ikke bare på sviktende rutiner. Det gir grunn til å mistenke enten grov forsømmelse eller en systematisk, villet likegyldighet. 

Fenomenet er ikke helt unikt. I Japan ble nylig et lignende tilfelle avdekket, omtalt i avisen The Mainichi, der tre forskere fikk sine navn knyttet til KI-genererte artikler uten samtykke. Sho Sato, professor i forskningsetikk ved Doshisha University, advarte om at enkelte forlag selv kan stå bak produksjonen av slike artikler — i jakten på siteringer og akademisk synlighet. 

NY STUDIE

20.000 forskere publiserer usannsynlig mange artikler

Denne praksisen beskrives som kriminelle publiseringsnettverk — tidligere kjent som «paper mills». Det flytter ansvaret bort fra individuelle aktører og over på selve infrastrukturen i det vitenskapelige publiseringssystemet.

I vårt tilfelle ble både forfatterskap til en hel gruppe og innhold diktet opp. Kombinasjonen av falske data og falskt forfatterskap ble brukt for å gi artikkelen legitimitet. Vi vet fortsatt ikke hvem som står bak. 

Dette reiser alvorlige spørsmål — ikke bare om redaksjonelle rutiner, men om hvilke aktører som i dag opererer i et publiseringslandskap preget av økende konkurranse, målstyring og kommersialisering. 

I en norsk kontekst rammer dette direkte inn i pågående debatter om publiseringspress, tellekanter og forskeres ansvar. Når publisering avgjør karriereutvikling, ekstern finansiering og institusjonell prestisje, er det avgjørende at vi kan stole på systemet som forvalter denne publiseringen. 

Når falske artikler med fabrikkerte forfattere får stå, undergraves ikke bare enkeltpersoners faglige integritet — hele vurderingssystemet trues.

Dette er ikke bare et personlig overtramp. Det er et alvorlig brudd på forskningsetikken, og et tydelig tegn på at kontrollmekanismene i vitenskapelig publisering svikter. 

Når forskere kan bli oppført som forfattere på artikler de aldri har skrevet, med data som aldri har eksistert, og uten at noen stilles til ansvar — da har vi et system som er fundamentalt sårbart for misbruk.

Debatt ● Hossein Baharmand og Anders Örtenblad

Publisér mindre, tenk mer

Det haster å stille et grunnleggende spørsmål: Hvem har ansvaret når norske forskere blir forfattere mot sin vilje — og hvordan skal vi sikre at det ikke skjer igjen?

Universiteter og høgskoler i Norge må ta dette på alvor. 

Vi trenger systemer for varsling og juridisk bistand når slikt skjer. Forskningsrådet, UHR og fagmiljøene må kreve høyere standarder for åpenhet, etterprøvbarhet og kontroll fra tidsskrifter og forlag. Norsk akademia kan ikke stille seg passiv når forskernes navn og troverdighet misbrukes. 

Når etikken svikter og kontrollen svikter, må sektoren svare — med handling.

forskningsetikk

Publiserte én artikkel i uken. Nå blir professoren gransket