Nye perspektiver for økonomifaget

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Nylig ble det annonsert at årets Holbergpris går til den økologiske økonomen Joan Martínez-Alier for «hans forskning innenfor økologisk økonomi, politisk økologi og miljørettferdighet». I en intervjuartikkel på khrono.no (29.3) uttrykker økonomiprofessorene Steinar Vagstad og Michael Hoel undring over at prisvinneren er en «så ukjent økonom». Vi er redd dette illustrerer situasjonen blant konvensjonelle økonomer.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

pristildeling

Holbergprisen: — Kjenner ingen som deler komiteens syn

Organisasjonen Rethinking Economics Norge har siden 2016 fremmet behovet for mangfold i økonomifaget. I dag lærer studenter i samfunnsøkonomi kun én tilnærming til å forstå økonomien – såkalt nyklassisk teori. De fleste blir ikke engang fortalt at det finnes en rekke andre økonomiske teorier og måter å forstå verden på – fra institusjonell til østerriksk økonomi – og går dermed glipp av intellektuelt mangfold. Dette begrenser ikke bare forskning og utdanning, men også studentenes evne til å håndtere mangedimensjonale utfordringer – fra finansiell stabilitet og matsikkerhet til klimaendringer.

Det som læres ved økonomistudiet, påvirker neste generasjons beslutningstakere og dermed også samfunnet vi lever i. I møte med en kompleks verden og en rekke sammenflettede kriser, trenger vi fagfolk som både kan «forutse og kontinuerlig engasjere seg i de sammenfiltrede, globale utfordringene som fattigdom, klimaendringer og matsikkerhet utgjør». Dette sitatet er ikke fra Rethinking Economics, men en av Holbergkomitéens begrunnelser for at Martínez-Alier mottar årets pris.

Holbergprisen

Har kartlagt nesten 4000 miljøkonflikter. I dag får han Holbergprisen

Ensrettingen innenfor økonomifaget er nok én årsak til at Vagstad og Hoel ikke har hørt om Martínez-Alier tidligere, til tross at sistnevntes publikasjoner er sitert over 44.000 ganger. Økonomer som ikke følger hovedstrømmen i økonomifaget er nemlig de siste tiårene blitt gradvis luket ut av de samfunnsøkonomiske instituttene, både fra pensum og med hensyn til ansettelser. Disse økonomene får heller ikke publisert sin forskning i de konvensjonelle tidsskriftene, nettopp fordi de ikke følger normene (de utvikler andre teorier, forklarer gjerne andre fenomener og benytter seg (til dels) av andre metoder). Framfor sunn akademisk debatt, har vi fått et skille mellom konvensjonelle og heterodokse økonomer. Derfor er det trist, men ikke helt uventet, at Vagstad peker finger: «Når vi likevel ikkje har høyrt om han før, skuldast det nok at han har jobba relativt langt frå det som økonomar reknar som økonomi.» Der er vi ved problemets kjerne. Om konvensjonelle økonomer ikke leser annet enn det som publiseres i de ‘riktige’ tidsskriftene, blir de selvsagt overrasket når noen bryr seg om forskningsfrontene innenfor det bredere økonomifaget. Det synes allikevel underlig at Hoel, som har sittet i styret til The Beijer Institute of - nettopp - ecological economics, ikke har hørt om en av fagfeltets viktigste grunnleggere og bidragsytere.

Professorene stusser også over juryens begrunnelser for å gi Martínez-Alier prisen. Begrunnelsen kunne med fordel vært mer presis et par steder. Men det handler også om hvordan man tolker det juryen skriver. En av begrunnelsene lyder: «Martínez-Aliers tilnærming avviser økonomiske modeller basert på en utvinning av naturressurser hvor formålet er konsum og materiell akkumulasjon». Martínez-Alier mener selvsagt ikke at vi ikke skal bruke naturressurser, slik Vagstad spør. All økonomisk aktivitet, alt liv krever slike ressurser. Poenget til Martínez-Alier er at vi trenger andre modeller enn de konvensjonelle for å forstå økonomien i sin fulle bredde og for å veilede økonomisk politikk. Konsum uttrykker kun én blant mange verdier som er viktige for mennesker og bør derfor ikke være det styrende målet for den økonomiske politikken. Fosen-saken er et aktuelt og godt eksempel på det Martínez-Alier kaller en «konkurranse om verdier».

En handelshøyskole i utvikling

Verdier går også igjen i boken Environmentalism of the Poor, en analyse av miljøkonflikter og miljørettferdighet. De fattiges miljøkamper handler ofte om å kunne beholde og bevare sitt (fysiske) eksistensgrunnlag og levemåter, heller enn å forbedre de økonomiske levekårene. «Forbedrede økonomiske levekår» er tvert imot et eksempel på den dominerende måten å uttrykke økonomisk verdi på. Kjernen i Martínez-Aliers arbeid er kampen for større bredde i «språket» og målemetodene vi bruker for å uttrykke verdier, derav bokens undertittel «A study of ecological conflicts and valuation».

En annen av juryens begrunnelser lyder: «Hans klare, analytiske kritikk av rådende økonomisk teori utfordrer den dominerende oppfatningen av økonomisk vekst som det eneste målet på en god økonomi». Ingen økonomer har slike oppfatninger, mener professorene. Martínez-Alier ville nok presisert at økonomisk vekst er blitt et overordnet mål for den økonomiske politikken og at dette er høyst problematisk gitt at det er grenser for hva planeten kan tåle. Bekymringene og advarslene hans deles av alle økologiske økonomer.

Helt siden rapporten Limits to Growth ble publisert i 1972 har vekstens grenser vært diskutert. Konvensjonelle økonomer har i all hovedsak avvist at det er grenser for vekst. Når en ressurs tar slutt, kan vi bruke en annen. Ny teknologi øker substitusjonsmulighetene. At man med dette fokuset overser alle de viktige samspillene i naturen, er en ting. At empiri viser at det fortsatt er en svært sterk kobling mellom økonomisk vekst og bruk av naturressurser – at denne sammenhengen faktisk har tiltatt over tid – er en annen. Selv om vekstkritikk og diskusjon rundt den tilsynelatende umulige frikoplingen mellom miljøproblemer og økonomisk aktivitet har entret den politiske agendaen, er det lite å høre fra konvensjonelle økonomer.

Med sin åpenhet for metodemangfold og ulike verdi- og verdensforståelser, peker Martínez-Alier vei. Med sine systemorienterte analyser åpner han opp for dypere forståelse av de enorme utfordringene som klima- og naturkrisene representerer. Vi håper Holbergprisen kan bidra til at både publikum, politikere og konvensjonelle økonomer får øynene opp for de mulighetene som økologisk økonomisk tenkemåte gir i så måte.