Debatt ● Gunn Enli og Trine Waaktaar

Økt status til undervisning eller til enkelt­undervisere?

Merittert underviser: Som studiedekaner ved to av UiOs mest undervisningsintensive fakulteter mener vi det fortsatt er grunnleggende svakheter ved ordningen. Vi anbefaler tre grep.

Vil tenke nytt om ordningen for merittering av undervisning: — Den har ikke slått veldig an, er faglig snever, og appellerer mer til menn enn til kvinner, skriver kronikkforfatterne.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Stortinget vedtok ved behandlingen av meldingen Kultur for kvalitet i høyere utdanning (Kvalitetsmeldingen) 7. juni 2017 at alle universiteter og høyskoler, alene eller sammen med andre skulle etablere meritteringssystemer som bidrar til at arbeidet med å utvikle god undervisning verdsettes.

Bakgrunnen var et politisk mål om å øke statusen til undervisning i høyere utdanning, både ved ansettelser og gjennom hele karriereløpet. Dette er viktige og sentrale mål som vi i høyeste grad støtter. Arbeid med studiekvalitet og tiltak som fremmer læring bør være høyt på agendaen hos alle universiteter og høyskoler, fordi det sammen med forskningen er selve samfunnsoppdraget vårt. 

Universitetet i Oslo evaluerte og reviderte meritteringsordningen sin i fjor, og det ble gjennomført flere forbedringer på basis av erfaringer fra de første tre årene. Som studiedekaner ved to av UiOs mest undervisningsintensive fakulteter mener vi det fortsatt er grunnleggende svakheter ved ordningen. Vi anbefaler ytterligere tre grep som er nødvendige for å sikre en riktig innretning.

1. Miljøer framfor individer 

Vi vil først understreke at vi gratulerer årets meritterte undervisere ved UiO, og ved andre universiteter i Norge. Det er alltid gøy å se at innsats innen utdanning premieres og heies fram, og dette er vel fortjent anerkjennelse. Vi setter også pris på innsatsen våre meritterte undervisere gjør for fellesskapet, og ser at Pedagogisk Akademi kan være til inspirasjon.

Likevel er det fortsatt som en stor svakhet at ordningen løfter fram enkeltpersoner snarere enn miljøer. Som studiedekaner arbeider vi for å avprivatisere undervisning og fremme kollegialt fellesskap. I den sammenhengen kan det virke kontraproduktivt å løfte fram enkelte «stjerner» innen utdanning.

Vi har begge jobbet lenge nok innenfor studiefeltet til å vite at folk som kvalifiserer for merittert utdanner ikke opererer eller utvikles alene. Det er i samspillet mellom initiativrike undervisere, kreative fagmiljøer, fleksible organisatoriske rammebetingelser og engasjerte, aktive studenter at spennende undervisning utvikles. Da er det rimelig at det er fellesskapet og det man skaper sammen man burde merittere, ikke enkeltpersoner.

2. Selvnominering bør revurderes

En ordning som krever selvnominering har visse iboende skjevheter som er sterkt knyttet til kjønn, klasse og andre faktorer som påvirker vårt selvbilde og evne til å fremme oss selv.

Statistikken fra de fire årene UiO har hatt meritteringsordningen viser at totalt 55 personer har søkt. Det utgjør en søkerandel på om lag 0,5 prosent Det at så få søker merittert utdanner betyr selvsagt ikke at så få av de ansatte ved UiO gjør en ekstraordinær innsats for studiekvalitet. Snarere tyder det på at våre undervisere ikke føler seg truffet av utlysningen, at de ikke prioriterer til å skrive noen søknad i en travel arbeidshverdag, at ikke tror de oppfyller kriteriene eller at belønningsmekanismene ikke appellerer til dem.

Ordningen har med andre ord ikke slått veldig an, og den har appellert mer til menn enn til kvinner. Av søkerne er det 35 menn og 20 kvinner. Kjønnsforskjeller i tendens til å søke merittert utdanner er et ikke uventet utslag ved innføring av et slikt konkurransebasert element i undervisning. Det er tankevekkende i seg selv at man lovfester en ordning som så predikerbart styrker prosesser som ikke støtter opp under arbeidet for en bedre kjønnsbalanse i akademia. Vårt forslag er å iallfall utvide selvnomineringsprinsippet i ordningen slik at man også kan bli nominert av andre. 

3. Kriteriene som sikrer faglig bredde

I dagens ordning er det lite som sikrer faglig bredde og fremmer fagspesifikk undervisningsutvikling. Tvert imot gir kriteriene en føring som peker mot miljøer som forsker på utdanning. Selv om vi forstår motivasjonen for kriteriet «forskende tilnærming til undervisning», er det verdt å nevne at ansatte melder tilbake at det er uklart hva som menes med denne formuleringen, og at de verken vil eller kan drive med utdanningsforskning, selv om de har en systematisk og kvalitetsbevisst tilnærming.

På dette punktet viser statistikken en tydelig skjevhet. Av totalt 24 meritterte undervisere ved UiO arbeidet åtte ved Det utdanningsvitenskapelige fakultet (UV), og av disse kommer syv fra samme institutt. Altså er 1 av 3 av alle meritterte undervisere på UiO tilknyttet et fakultet som utgjør under 10 prosent av UiOs ansatte.

Det er altså langt mer sannsynlig at en underviser på UV blir merittert enn undervisere på andre fakulteter. Vi har fullstendig tillit til at komiteen har gjort legitime vurderinger av de innkommende søknadene basert på de eksisterende kriteriene. Basert på erfaringene så langt tror vi at skjevheten vitner om at kriteriene er mer fordelaktige for undervisere fra noen fagfelt enn andre. Dersom den individuelle belønningsordningen skal ha institusjonelle effekter er det viktig at slike mekanismer unngås. Og vi mener ordningen ville fått større legitimitet dersom den fanget opp mer av det som skjer av kvalitetsarbeid innen utdanningsfeltet i alle fagmiljøer på UiO — for det er ikke lite!

Powered by Labrador CMS