Debatt Maria Konow-Lund og Anne Birgitta Nilsen
Praksis for kommende ph.d.-veiledere
På veien mot opprykk til professor kan kravet om erfaring fra veiledning på ph.d.-nivå være vanskelig å fylle. Vi foreslår en helt ny praksisordning for førsteamanuenser.
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
I forskrift om ansettelse og opprykk til professor ble det i 2019 lagt til en endring som innebærer en større vektlegging av undervisning- og veiledningskompetanse. Her kan vi lese at «I tillegg til de krav til grunnleggende kompetanse for undervisning og veiledning på universitets- og høyskolenivå for førsteamanuensis, skal det dokumenteres:
- Kvalitetsutvikling i egen undervisning og veiledning over tid
- Bred erfaring med veiledning, fortrinnsvis på master/ph.d.-nivå
- Deltakelse i utvikling av utdanningskvalitet i fagfellesskap.»
Kravet om «bred erfaring med veiledning på master/ph.d.-nivå» kan være vanskelig å fylle. Mange utdanninger har ikke ph.d-utdanninger, og veiledning på masternivå kan det også være vanskelig å få erfaring fra. Samtidig kan det være utfordrende å finne måter å profesjonalisere en veilederrolle der evalueringen nødvendigvis må omfatte det private i form av personkjemi. To deler av veilederrollen er sentral her: Det er en ferdighet, men også en kompetanse.
Som mentor i mentorprogrammet for opprykk til professor erfarer en av oss stadig utfordringer med å finne en måte å oppfylle dette veiledningskravet på. Én løsning er å bidra som uformell biveileder, altså bidra med veiledning uten en formell oppnevning, for eksempel i en forskergruppe eller i forbindelse med et forskningsprosjekt. En annen interessant løsning er, slik en av oss erfarte som Marie Curie-stipendiat ved universitetet i Cardiff i Storbritannia, en ordning med veileder-trainees.
Kompetansemessig, mener vi en slik traineeordning også vil kunne være et viktig supplement til de allerede eksisterende veiledningskursene for phd som finnes ved flere universiteter i Norge idag.
Maria Konow-Lund og Anne Birgitta Nilsen
Traineeordningen ved Cardiff university foregikk i et team med spesialiserte og erfarne veiledere på doktorgradsnivå. Marie Curie-erfaringen som trainee-veileder ga dermed en unik mulighet til å teste veilederrollen og å profesjonalisere den innenfor trygge rammer. Som trainee får man muligheten til å treffe stipendiater alene og å gi spesifikk tilbakemelding til kandidaten. Trainee-rollen i teamet ved Cardiff-universitet åpnet mulighet for å koordinere den erfarne hovedveileder, biveileder og trainee. Opplæringen foregikk med andre ord i et trygt rom der det var mulighet for refleksjon og utvikling, ikke bare for trainee-veilederen men i like stor grad for hoved- og biveileder, som sjelden får ærlige tilbakemeldinger fra stipendiater.
Kompetansemessig, mener vi en slik traineeordning også vil kunne være et viktig supplement til de allerede eksisterende veiledningskursene for phd som finnes ved flere universiteter i Norge idag. Traineeordningen har også den fordel at veiledningskompetanse videreføres og at man innledningsvis kan få øve seg og drøfte veiledningsstrategier sammen med en som har erfaring. Vi tror også at innføring av en slik praksis vil kunne være verdifull for dem som allerede er veiledere. I samarbeid med en trainee vil veiledere kunne få oppdatert teoretisk kunnskap fra veiledningskurset og en mulighet for å diskutere egen veiledningspraksis. Mange stipendiater har også erfart at hovedveiledere og biveiledere er svært opptatte og noen er også lite tilgjengelig. En trainee-veileder vil til en viss grad kunne kompensere for dette.
Å innføre trainee-program for veiledere er en måte å øke kvaliteten på PhD-veiledning som form, men også å introdusere en alternativ måte for kommende veiledere å få denne nødvendige kompetansen med henblikk på opprykk til professor. Økt kompetanse, kunnskap og erfaring med veiledning kommer den enkelte stipendiat, student og akademiske institusjon til gode.