Rapport fra en av Irans fremste kulturarbeidere

Årets film, Ingen bjørner, er både god, og litt vanskelig tilgjengelig. Mer om det senere.

Fakta

Ingen b´jørner

• Premiere: 10.03.2023
• Skuespillere: Naser Hashemi, Reza Heydari, Mina Kavani, Bülent Keser, Jafar Panahi
• Sjanger: Drama
• Regi: Jafar Panahi
• Nasjonalitet: Iran
• Aldersgrense: 9 år
• Språk: Farsi

Det viktigste med Jafar Panahi er at han lager film – og selvfølgelig at han lager så god film. Han har vunnet en rekke internasjonale priser. Men la oss ta det første først. Dette er regissøren som de iranske myndighetene har forsøkt å stoppe i mange år. Regimet liker ikke det kritiske blikket. Derfor har de forfulgt ham, nektet ham å lage film, nektet ham å forlate landet, fengslet ham. Han er nå omtrent midt i sitt tjue år lange idømte yrkesforbud, der han heller ikke får lov å gi intervjuer. Likevel klarer Panahi å lage film. I det skjulte.

Noen ganger må han smugle det filmede materialet ut av landet. Andre ganger omgår han myndighetenes falkeblikk ved å nedskalere produksjonen til et minstenivå, som i Taxi Teheran (2015) der filmen foregår inne i en taxi som kjører rundt i Teheran – med Panahi selv ved rattet, i samtale med de av byens innbyggere som kommer inn i bilen. Den filmes med kameraer på dashbordet.

Andre ganger peker han nese til sensurinstansen ved å muntert konfrontere dem, som i This is not a film (2011), filmet hjemme i hans egen stue under en husarrest. Og smuglet ut av landet i en minnepinne som lå inne i en kake.

Det siste halvåret har vært dramatisk for Jafar Panahi. 20. juli oppsøkte han, sammen med andre filmkolleger, rettsbygningen i Evin i Teheran for å protestere mot fengslingen av filmskaperne Mohammad Rasulof and Mostafa Al-Ahmad. Der ble han arrestert og fengslet i Evin-fengselet en mils vei unna. Etter mange mislykte forsøk på å bli løslatt, og ikke minst iherdig innsats fra ulike støttespillere, begynte Panahi en total sultestreik 1. februar i år (ikke inntak av verken mat, drikke eller medisin). Noe skjedde. Enten det var at hans sak ble vurdert på nytt, eller at avgjørelsen var en del av et større bilde ettersom myndighetene løslot flere nettopp i denne perioden. Uansett: Han ble løslatt fra Evin-fengselet 3. februar.

I Ingen bjørner inviteres vi med inn i et trippeldrama som utspiller seg i en iransk grenselandsby nær Tyrkia og i en tyrkisk grenseby nær Iran. I den tyrkiske byen holder et filmteam på med å lage en film om et par som jobber med å skaffe seg falske pass for å flykte til Vesten. Snart oppdager vi at filmens regissør befinner seg i den lille landsbyen på den iranske siden av grensen. Han sitter der og regisserer filmen på avstand, via en laptop med dårlig nettdekning. Han har nemlig ikke lov til å krysse grensen.

Regissøren i filmen spilles av Panahi selv. Vi møter altså filmskaperen som ikke får lov til å lage film, men som gjør det likevel. Dermed kommenterer Ingen bjørner direkte hans egen situasjon. Det gjøres med en varm underfundighet som vi kjenner igjen fra andre av hans filmer.

Regissøren dras også inn i et drama i landsbyen der han for anledningen leier et rom: to beilere vil begge ha en ung kvinne til ektefelle. Den ene av kjærlighet, den andre fordi hun ble lovet bort til ham i fødselsøyeblikket.

De tre dramaene utspiller seg parallelt. Vi er med i filmen-i-filmens handling, vi følger regissøren i hans enkle, eremittiske tilværelse mens har forsøker å fjernregissere filmen-i-filmen, og vi er med på regissørens landsbytilværelse som altså forstyrres av lokal ufred og konflikt. Stemmingen i alle lagene i Ingen bjørner er melankolsk og til tider smått desperat. Her er hyggelige og hjelpsomme landsbyfolk på samme tid som et teppe av ufred er senket over alle de tre parallelle fortellingene.

Noen steder er det ikke like lett å henge med på hendelsene, blant annet fordi vi lenge blir sittende med en følelse av at filmen-i-filmen er fiksjon (slik den flotte åpningsscenen antyder), mens vi etterhvert skjønner at den er en iscenesatt dokumentar (slik det meste av den videre fortellingen gir uttrykk for). Samtidig har Panahi inkludert mange narrative elementer i helheten uten å tydeliggjøre en hovedhistorie.

Best blir filmen dersom vi sier at den diskuterer ulike forhold ved dagens Iran, som ufrihet og ulike typer maktbruk. Her er både myndigheterens maktbruk og befolkningens maktbruk overfor hverandre inkludert.

I de beste sekvensene er Ingen bjørner både morsom og fylt med et stille driv der vi hele tiden overraskes av en rekke små hendelser, og et par mer dramatiske.

I Ingen bjørner møter vi en sliten filmskaper. Han gir oss ikke mye å oppmuntres ved. Han gjemmer seg for myndighetene, men etter hvert også for landsbyfolket, som ikke bryr seg nevneverdig om den berømte regissøren. Ingen av dem ser ut til å forstå hva han holder på med heller. De er mer opptatt av sitt eget.

Jafar Panahi velger å fortelle historier fra samfunnets grunnplan. Hans politiske kritikk er alltid også humanistisk forankret.

Vi kan bare fantasere om hva denne regissøren kunne få til med et skikkelig produksjonsapparat og tilstrekkelig med midler. Når det er sagt, har Panahis situasjon bidratt til å skape en særlig narrativ og visuell stil som er kommet til å prege hans filmer. Det er lite fiks-fakserier, og tilsvarende mye vesentligheter.