Debatt ● Erika Eidslott og Hallgeir Gammelsæter
Slutter vi å skrive, slutter vi å lære
Ja, KI er her, men vi må ikke la teknologien komme i veien for selve kjernen i akademisk læring: evnen til å skrive, tenke og forstå selv.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Hvorfor skrives det så mye om KI for tiden? Et raskt søk i Khrono gir 31 treff på artikler bare i november. Det illustrerer kanskje hvordan KI har blitt mer enn teknologi; det har blitt en trend. Trender er løsninger på jakt etter problemer — løfterike, uunngåelige og presentert som noe vi ikke kan være imot.
KI har kommet for å bli, og er derfor noe vi bør omfavne, får vi høre. Ifølge optimistene er det knapt grenser for hvilke problemer KI skal løse.
Åtti prosent av offentlig sektor skal bruke KI innen 2025, proklamerte digitaliseringsministeren i for halvannet år siden. KI er nemlig «et av kjerneverktøyene for å fornye og forbedre offentlig sektor.»
Allerede i 2023 hadde regjeringen bevilget en milliard kroner til forskning på KI. Det trengs nok. Vi har mange problemer, og altså løsningen, men likevel, vi strever med å få dem til å passe i samme ramme.
Organisasjonsforskningen gir oss et begrep som kan hjelpe oss å forstå hvorfor det skrives så mye om KI: oversettelse. Nye løsninger må oversettes til lokale og unike kontekster, som programmene og kursene våre, artiklene og tidsskriftene våre osv.
Det er ikke slik at vi bare kan ta KI i bruk. For å få KI til å passe inn, må vi formulere problemene på måter som gjør teknologien relevant. Spørsmålet blir ikke lenger om KI er svaret på et faktisk behov, men om og hvordan vi definerer behovene slik at de passer KI.
Artiklene i Khrono kan forstås som slik oversettelse, i vår sektor. Hvilke problemer kan KI løse? Og like viktig, hvilke kan de ikke løse? Og hva skaper KI av nye problemer?
I forsøket på å oversette KI til stadig flere områder akademia risikerer vi å tilpasse problemer til løsningen.
Noen ganger kan det gå bra, men det kan også føre galt av sted. Det gjør det hvis KI blir en erstatning for at vi selv og våre studenter skriver. KI kan produsere tekst, men ikke læring. Maskinlæring, ja vel, men det er vel vi som skal lære?
Vi lærer gjennom å erfare, lytte, samtale, lese, men aller mest og best gjennom å formulere oss skriftlig. Når tankene er satt på papiret roper de mot oss og ber om å bli forstått, av oss selv og av andre.
For oss er skriving en kognitiv og refleksiv prosess overlegen det å samtale og lese. For KI derimot er skriving en teknisk prosess. KI lærer ingenting, og knapt vi heller, om vi ikke skriver.
KI skriver superraskt, og vi sparer tid, men tidsbesparelse er ikke effektivitet. Målet med forskning og høyere utdanning er læring og læring skjer helst langsomt. Sakte, men likevel aller best når vi tvinger tankene ned på papiret.
Ja, KI er her, men vi må ikke la teknologien komme i veien for selve kjernen i akademisk læring: evnen til å skrive, tenke og forstå selv.
Vårt svar på KI-hypen er derfor dette: vi må bevare og forsterke skrivingens plass i høyere utdanning.
Oversetteroppgaven er formidabel: Hvordan kan vi nå skape rom, strukturer og vurderingsformer som gir studentene (og oss selv) motivasjon og trening i å skrive, tenke og formulere egne resonnementer?
Det såkalte KI-utvalget kom nylig med en klar anbefaling om bruk av kontrollerte eksamensformer, i praksis ofte skriftlig skoleeksamen. En slik anbefaling støtter vi. Først og fremst fordi det motiverer til skriving.
Når studentene vet at de må skrive uten hjelpemidler på eksamen skjønner de også at de må øve på skriving før eksamen. Skriving ser ulik ut fra fag til fag. Og utfordringene er definitivt annerledes i store versus små kurs. Betingelsene er ulike. I noen disipliner formes tanken gjennom figurer, modeller og tall, i andre gjennom begreper, språk og argumentasjon.
Men likevel, bak variasjonen ligger et felles behov: å kunne formulere kunnskap skriftlig, på fagenes egne premisser. Det er denne evnen vi ønsker skal følg studentene videre inn i videre studier og arbeidsliv.
Derfor bør skriving ikke komme som en brå overgang sent i utdanningsløpet, men bygges gradvis.
Så hvordan får vi studentene til å skrive selv? Her ligger utfordringen. For uansett hvor mange tekster KI kan produsere, er det studentenes egne formuleringer som skaper læring. Vi kan ikke tillate at KI gjør oss dårligere til å tenke og lære.
