Til månen og tilbake

Den som har falt i Apollo-gryta som liten, kommer seg aldri ut av den. For noen av oss er amerikanernes måneferder — også kjent som Apollo-programmet — en eventyrfortelling vi vender tilbake til, igjen og igjen. Og igjen. Den strakte seg fra 1961 — med president John F. Kennedys erklæring om å ville dra til månen — til Eugene Cernan, som siste astronaut, lukket døra til månen, rundt lunsjtider 14. desember 1972.

Tidlig betatt

Henrik Syse var tre år gammel og husker naturlig nok ingenting av at Neil Armstrong steg ned fra leideren og ble det første mennesket på månen, 20. juli 1969. Spesielt siden dette også skjedde kl. 03.56, norsk tid.

Men de siste månelandingene i 1971 og 1972 har satt seg i sinnet.

— Jeg husker det veldig godt, som et ritual nærmest, der vi satt i stua og fulgte disse TV-sendingene. Med våre store helter Jan P. Jansen og Erik Tandberg i studio. De hadde en utrolig fortellerglede og formidlingsevne, som smittet over på alle som så på.

Jenny Helene Syse har vært opptatt av månen, Apollo og stjerner og planeter så lenge hun kan huske.

— Noen barn er veldig opptatt av dinosaurer, jeg var opptatt av romfart. En av mine storesøstre fikk en dokumentarserie på DVD i julegave, Erobringen av rommet. Da var det gjort.

I det daglige er Jenny Helene og Henrik Syse er henholdsvis bachelorstudent i samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo, og filosof og forsker I ved Institutt for fredsforskning (PRIO) samt professor II ved Oslo Nye Høyskole. Men med boka Fordi det er vanskelig. Om menneskets utrolige reise til månen, utgitt på Cappelen Damm, har de teamet seg opp for sin felles hobby nummer 1.

Teknologisk sprang

— Det er som Eirik Newth har sagt, at det var som om amerikanerne fant et tiår fra langt inn i framtida, og plasserte det inn på 1960-tallet. Apollo-programmet er et av menneskehetens største eventyr, sier Henrik Syse. 

Likevel var det datteren som dro det i gang det som nå er blitt en bok på nesten 400 sider.

— Jeg var i mange år familiens mest interesserte i dette. Jeg var ikke en gang klar over at pappa hadde vært interessert i det som ung. Så dette var min greie, min hyperfiksering gjennom mange år. Så begynte jeg å ta med meg noen bøker på hytta, og vi begynte å prate om dem. Da begynte det å skje ting, sier Jenny.

— Det er som om det var et gammelt popband som bare du likte, men ingen andre, sier Henrik.

— Så glemmer du det litt, og så treffer du noen som liker det samme bandet — og så er det bare sånn — wow!

Apollo-ferdene var et teknologisk sprang verden ikke hadde sett maken til. På få år løftet NASA-organisasjonen seg opp fra krabbestadiet på begynnelsen av 1960-tallet — til full sprint på slutten av det. Alt i frenetisk konkurranse med Sovjetunionen, som lenge ledet an i romkappløpet. Helt til Apollo-programmets ankomst.

«We choose to go to the Moon in this decade and do the other things, not because they are easy, but because they are hard», sa John F. Kennedy i sin berømte månetale, ved Rice University i Texas i 1962. 

For all del, 1960-tallet var en tid hvor amerikanerne drev krigføring i Vietnam og lenge opprettholdt raseskillet i sitt eget land, og det var mye annet rusk i maskineriet. Men det var også en tid som ga plass til drømmer og lengsler som strakte seg forbi hverdagene, og inn i det store, ukjente.

Unormale mennesker

Og i sentrum av dette stod astronautene.

— Menneskene er hovedgrunnen til at jeg er interessert i dette, sier Jenny.

— Al Shepard — første amerikaner i verdensrommet, medlem av Apollo 14-crewet og det eneste mennesket som har spilt golf på månen — sa at du er ikke normal når du kommer tilbake fra månen. Og så la han til: Men nå var vel ingen av oss normale i utgangspunktet.

Men også menneskene på bakken som var med i programmet, er dypt fascinerende. Det var noe helt spesielt med alle som var involvert, mener hun.

— De ble alle preget på et vis. Men spesielt gjelder selvfølgelig dette astronautene. Det er opplagt at det gjør noe med deg når du er med på en slik ferd. Spesielt når du får jordkloden på avstand, og ser den bare som en liten, blå prikk. Du holder opp tommelen, og bak den er alt du noen gang har kjent til. Alt som noen gang har levd. Mange astronauter brukte åndelige begreper etter ferdene, for å forklare hva de hadde vært med på.

Hun blir selv høytidsstemt av tanken.

— Det er en så sterk kontrast de opplevde. Å se jorden slik, som veldig uviktig i et galaktisk perspektiv, veldig liten og veldig skjør. Men samtidig det viktigste stedet for alle mennesker. Og så vidt vi vet, det eneste stedet i universet hvor universet studerer seg selv.

Hun skulle selv gjerne blitt med ut dit en tur.

— Jeg hadde solgt alt jeg eier for å komme til verdensrommet. Men jeg var ikke helt god nok i matte, og jeg blir så fort sjøsyk. Hvis jeg hadde satt fot ut i rommet, så hadde jeg nok blitt raskt «incapacitated», som de sier på fagspråket.

 — Men jeg gir ikke opp drømmen!

Den farlige grensen

— Hva sier filosofen om Apollo-programmet?

— Det er et grenseoverskridende prosjekt. Et av de fineste ordene vi har i filosofien er transcendens. Det å overskride en grense. Det kan riktignok være farlig også, for det er noen grenser mennesker ikke bør overskride. Som moralfilosof er dette noe av det som opptar meg aller mest. Rettsstatlige bånd, for eksempel. Hva er grunnen til at man reagerer på så mye Donald Trump sier og gjør? Det er ikke bare det han sier og gjør i seg selv, men det at han går over noen grenser som en stat og en statsleder faktisk ikke skal gå over, sier Henrik Syse.

— Vi påpeker i boka vår at en av verdens fremste litteraturvitere, C.S. Lewis, advarte mot å reise ut i verdensrommet. Han mente at det nettopp er en grense der, en vi ikke skal trå over. Men etter Apollo-programmet tror jeg vi ser at Lewis rett og slett tok feil. Vi er en del av universet, og som filosof opplever jeg det som stort og viktig at vi utforsker det — ikke minst fordi vi kan gjøre det på vegne av hele menneskeheten.

Selv om den siste måneferden fant sted i 1972, strekker forfatterne Syse historien videre til og med 1975, da det felles Apollo/Sojus-prosjektet fra USA og Sovjet ble gjennomført. Det amerikanske Apollo- og det sovjetiske Sojus-fartøyet møttes 220 kilometer over bakken, koblet seg sammen, og de til sammen fem astronautene møttes til handshake og to dagers samvær med vitenskapelige undersøkelser og i det hele tatt en fredelig sameksistens som var ganske unik, midt i den kalde krigen.

— Dette startet som et rendyrket romkappløp, til og med et ganske skarpt et, som i verste fall kunne ha blitt militarisert. Men dette klarte de altså å roe ned, først med den såkalte romtraktaten fra 1967, der i første omgang Sovjetunionen, Storbritannia og USA skrev at …, hva er det de sier igjen, spør Henrik Syse og ser bort på datteren:

— Alle astronauter skal anses som felles utsendinger for hele menneskeheten, svarer hun.

— Ååå, det er jo så poetisk og egentlig ganske fantastisk, utbryter han.

— Og så fortsetter de videre, med dette Apollo-Sojus-prosjektet. At det er mulig og nødvendig med en slik koordinering mellom stater, er et av hovedpoengene i boka vår.

På romtur i Amerika

Etter at de hadde funnet ut av hverandres pasjon for Apollo-programmet, og at det kunne bli en bok av det, åpnet det seg en gyllen mulighet for the Syses å bedrive research til prosjektet.

— Våren 2023 var jeg så heldig at jeg ble tilbudt et halvårlig gjesteprofessorat ved West Chester University i USA. Det passet veldig bra, og tilfeldighetene ville det til at også Jenny hadde en pause i studiene akkurat da. Så hun ble med, forteller far Syse.

— Da fikk vi reist masse rundt; i Alabama, Virginia, Florida og Texas og fikk sett disse romsentrene og mange spennende mennesker.

Far og datter snakker oppstemt i munnen på hverandre når de forteller om USA-oppholdet. De møtte på entusiaster i alle aldre, men også mange av de menneskene som stod midt i det, da Apollo-programmet sendte drømmene ut i verdensrommet. Som var på plass i kontrollsentrene — ground control. Og enda bedre, de som var der oppe.

En som Syse-ne ble kjent med, var ingen ringere enn Fred Haise. Og de fikk et hjertelig ja da de spurte om han ville skrive forordet til boka. Haise er et navn som får pulsen til å stige på alle Apollo-entusiaster, slik pulsen også gikk til værs i april 1970, da han, Jim Lovell og Jack Swigert reiste med Apollo 13 mot månen. En eksplosjon i en oksygentank gjorde at turen måtte avbrytes. Den dramatiske ferden fikk ny berømmelse med filmen Apollo 13 i 1995, med Tom Hanks i hovedrollen.

Haise er for øvrig en av seks Apollo-astronauter som fortsatt er i live. De resterende 18 har lagt ut på en helt annen, intergalaktisk reise.

Å krysse faggrenser

Slik verdensrommet har regler og naturlover for hvordan ting henger sammen, står også denne ene loven i akademia og dirrer av sin egen ubrytelighet: Du skal ikke ha andre fag enn dine egne.

Så her sitter altså en kommende samfunnsgeograf og en nåværende filosof med studiepoeng og kompetanse flere lysår unna sine egne felt, og har attpåtil skrevet bok om det. Men både Henrik og Jenny tar dette med kosmisk ro, og mener det er mye fagfellepotensial i å ankomme dette feltet fra et annet ståsted.

— En av oppgavene mine er nettopp å reflektere over andres fag, sier Henrik Syse.

— En filosof skal hjelpe andre fag med å tenke gjennom deres vitenskapsteoretiske grunnlag. Og jeg tror og håper at arbeidet jeg har gjort med denne boka, ikke står noe forskningsteknisk tilbake for andre forskningsprosjekter jeg har gjort tidligere. Dessuten er det et viktig aspekt her som vedkommer mitt arbeid ved PRIO — nemlig det vi der kaller for «carving out space for peace». At vi undersøker om det kan være områder der det er grunnlag for fredelig samarbeid når verden står overfor så mye konflikt.

Heller ikke samfunnsgeografen har problemer med å plassere seg faglig inn i den lunare sammenhengen.

 — Gjennom arbeidet med denne boka har jeg innsett at det er mange med samfunnsgeografisk bakgrunn som jobber innenfor romfart. Det visste jeg ikke da jeg gikk inn i bokarbeidet. Jeg har tidligere gått mest inn på bygeografi og fordyper meg på innovasjon dette semesteret. Det fine er at samfunnsgeografi også handler om bruk av rom, i den utvidede forståelsen av det. Og verdensrommet er også rom — og hvem eier det? Det viser seg at det er utrolig mange og fascinerende samfunnsgeografiske problemstillinger i romfarten også.

Kommer vi til Mars?

Det er liten tvil om at det er elendighet nok for generasjoner framover på den store steinen vi alle sitter på — aka Jorden. Det lover ikke godt for å få oppleve noe nytt eventyr i Apollo-klassen. Pengene behøves andre steder.

Men verdensrommet er nå en gang der ute. Mars er der ute. Og alt det andre, kjente og ukjente. Alt det vi ikke vet. Spørsmålet er: Vil det være noen vits i å dra ut i verdensrommet igjen? Til månen? Til Mars? Hva sier samfunnsgeografen og filosofen?

— Alt tyder på at amerikanernes Artemis-program vil resultere i en bemannet ferd rundt månen om ikke så lenge. De har faktisk nå annonsert at det vil kunne skje i februar 2026, sier Henrik Syse, som forklarer at en slik ferd er første steg på veien mot en mye lengre ferd til Mars.

— Om de også klarer å lande på månen med Artemis, avhenger mye av Elon Musk og hans månelander, som ennå har en rekke problemer ved seg. Mange mener at kineserne kan bli de første til igjen å lande et bemannet fartøy der. Vår visjon er at man finner tilbake til den troen på samarbeid som ledet til Apollo-Sojus-prosjektet. Det kan synes svært langt unna i dag, men når vi endelig lander med mennesker på Mars — kanskje om ti år, kanskje om tjue år — bør det være menneskeheten i fellesskap som gjør det, sier Henrik. 

— Det kan ha store positive ringvirkninger for vitenskapelig samarbeid, for eksempel om klima, også på jorden

 Jenny Helene Syse sier den utrolige historien de skriver om, viser at det umulige faktisk kan bli mulig.

— Det var få i 1961 som trodde at det faktisk ville være mulig å plassere et menneske på månen, og i hvert fall ikke innen slutten av tiåret. Men de fikk det til. Og ikke nok med det, de fikk det til seks ganger. 

— Men disse historiene forteller oss også at det er både vanskelig og utrolig dyrt å få det til. Det er i menneskets natur å ville strekke seg mot nye mål, så vi kommer absolutt til å reise til Mars. Men skal vi få til det, er vi nødt til å jobbe sammen på tvers av nasjoner, ikke bare fordi vi bør ha en visjon om at verdensrommet skal være en arena for fred — som jo er en viktig ambisjon — men også fordi reisen til Mars vil være så krevende at jeg ikke tror én nasjon alene kan få det til. Det blir rett og slett for stort og for krevende, sier Jenny Helene Syse.