Debatt ● Steinar A. Sæther
To nyanser i Helgheim-debatten
Å kritisere forskning er ikke et angrep på akademisk frihet. Men ikke be forskerens arbeidsgiver om «å rydde opp».
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Førsteamanuensis Adrian Peretz ved OsloMet har skrevet et interessant innlegg i «Helgheim-debatten», der han tar til orde for en sterkere akademisk kultur for presis og redelig formidling. Dette er et syn jeg helhjertet støtter. Peretz tar imidlertid feil når han hevder at jeg «karakteriserte Helgheims kritikk av Myhre Lie som et angrep på akademisk frihet».
Det har jeg aldri ment. Tvert imot er jeg svært opptatt av at Helgheim har all rett til å kritisere forskning, og at det er prisverdig at stortingsrepresentanter diskuterer forskning på sitt fagområde.
Dette går også klart fram av min uttalelse i saken Peretz selv lenker til: «— Han skal selvfølgelig kunne få gå inn i en debatt med Myhre Lie om synet på straff og ungdomskriminalitet. Men å kreve at Politihøgskolen skal rydde opp, som han sier, det er et overtramp. »
Dette skillet — mellom å kritisere forskning og å be forskerens arbeidsgiver om å «rydde opp» — er helt sentral i debatten om akademisk frihet.
Hvis stortingspolitikere skal fremme krav til forskerens arbeidsgiver hver gang de møter forskning de selv mener ikke holder mål, er vi på et farlig sted.
Det er også en sikker oppskrift på at færre forskere vil ønske å formidle viktig forskning i offentligheten. Det taper vi alle på, ikke minst politikerne selv.
Et annet viktig skille i debatten om akademisk frihet, går mellom forskningsformidling og vitenskapelig publisering. Vitenskapelig publisering er regulert av et grundig system som — tross sine svakheter — sikrer kvalitet og etterrettelighet. Forskningsformidlingen er det ikke.
Jeg er helt enig med Peretz i at vi forskere har et ansvar for at denne formidlingen er i tråd med vitenskapelige idealer, men vi kan heller ikke forvente at en kronikk på NRK Ytring skal underlegges samme krav som en vitenskapelig artikkel.
Det mest interessante i Helgheim-debatten handler etter min mening nettopp om dette: Kan vi som forskerfellesskap gjøre mer for å styrke tilliten til forskningsformidling samfunnet trenger?
