Har du lest disse?
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
fredsforskning
Trampet inn og overtok institutt. Fredsforskning rammes også hardt i USA
Fredsforsker Alexander Harang arbeider i USA og kommer tett på forskere som står uten jobb etter store budsjettkutt. Også deler av fredsforskningsmiljøet er svært utsatt.
Publisert
Alexander Harang har de siste dagene vært omgitt av et virvar av halvåpne pappesker i en leilighet i Oslo. Da kona ikke fikk arbeidsvisum under Trump, måtte familien flytte tilbake til Norge. Fredsforskeren vil dermed bo i Norge og jobbe i USA framover. Der arbeider han som senior fredsforsker ved Ikeda Center for Peace, Learning and Dialogue i Boston, og som professor ved Soka University of America i California.
Med så mange flyturer til og fra USA, er det lett å tro at fredsforskeren går på gummisåler når han uttaler seg om tilstandene under Trump og DOGE. Det er noen historier etter hvert om forskere som ikke får komme inn i landet.
Litt forsiktig tråkker han nok rundt, men han er likevel overraskende klar i sin tale om hva universitetene, deler av fredsforskningsmiljøene og forskere er utsatt for.
— Slo ned som en bombe
— En av de første hoggestabbene til DOGE, var United States Institute of Peace (USIP), som i 1984 ble etablert av Kongressen. Det er et stort fredsinstitutt finansiert av offentlige penger, både fra Kongressen, Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet. Fram til nå har de vært et knutepunkt for mye av fredsakademia, forteller Harang.
I februar kom det en ordre fra Trump om at USIP skal minimeres så langt det lar seg gjøre.
— Administrasjonen forsto at selv slikt som er støttet av kongressen, kan de gå etter. Det var enkelt for DOGE å gripe inn på en hittil utenkelig måte. De tok rett og slett over institusjonen i mars og USIP fikk kontorene tilbake i mai. Dette slo ned som en bombe i amerikansk fredsakademia.
Mesteparten av de ansatte, oppunder 300, ble sagt opp. Lokalene var fullstendig forlatt i to måneder. Råtten mat tiltrakk seg skadedyr og vannlekkasjer vil føre til store vedlikeholdskostnader.
Siden har det vært juridisk tautrekking.
Harang tør ikke spå hvordan det vil gå med instituttet. Budsjettframlegget deres for 2026 foreligger, men man vet ikke hvordan dette vil bli mottatt.
— En redder nok en del, men mange har allerede fått sparken. Jeg møter ofte folk som har jobbet der, og da er første spørsmål om jeg vet om et sted de kan komme seg videre, ut av USA og gjerne til Europa.
Skapte frykt
Kontrasten er stor til Soka University of America, der Harang holder til. Fredsuniversitetet i California er privat, uavhengig av offentlig støtte og har godt med private sponsorer.
— Når du jobber i en institusjon som er stiftet på statlige midler, er du så lett å nå. Da er det enkelt å for administrasjonen å legge press på hvordan det offentliges midler skal brukes. Derfor ser heller ikke oppsagte forskerne ved USIP tilsvarende institutt i USA som noen attraktiv landingsstripe.
Også ved Universitetet i Soka var det rett etter valget mye frykt og uro, ifølge Harang. Universitetet bygger på fredslæren til den buddhistiske fredsfilosofen Daisaku Ikeda. Her står særlig det å oppfostre globale medborgere sentralt. Derfor kommer også studentene fra hele verden. De ytret tidlig bekymring over valget av Trump.
— Kommer du som student til et fredsuniversitet tuftet på ikkevold og global solidaritet, og så får høre at DEI er blitt ulovlig, så lurer du naturlig nok på hva dette vil bety for din utdanning.
Migrasjonspolitiet kom
Harang tror ikke universitetet er å ansett for å være «Woke Warriors» av den typen Trump ønsker å fjerne fra akademia. De driver for eksempel ikke med kritisk raseteori, som har fått så hard medfart i den amerikanske kulturkrigen.
— Men styrke gjennom mangfold er jo en bærebjelke i vår filosofi. Og hvor går egentlig skillet mellom det å gjøre studentene klare til å bidra til global sivilisasjon fra alle verdens hjørner, og det å legge til rette for inklusivt mangfold på campus?
Universitetet i Soka fokuserer på konfliktanalyse i områder studentene kommer fra. De benytter studentenes kulturelle kompetanse i dette, gjerne med fokus på mekling og diplomati. «Vil vårt fokus på kulturelt mangfold som ressurs nå bli vanskelig?» var et gjennomgående tema på fakultetsmøtene denne vinteren, forteller fredsforskeren.
— Siden den tid har vi også fått besøk av migrasjonspolitiet. Slikt skaper også uro blant studentene, særlig etter opptøyene i Los Angeles. Sentrum ligger bare en time fra campus, så det som skjer der påvirker oss umiddelbart. Det å få migrasjonspoliti på campus, letende etter de som ikke har papirene i orden, er selvsagt også en stressfaktor. Men ingen av våre er blitt sendt ut av landet så langt.
— Akademikere ofte passive
Harang møter altså fredsforskere som vil ut av USA. Men han møter også forskere som ikke lenger ønsker å komme til landet. Hans erfaring er at de som har en viss posisjon i Europa, og dermed har alternativer til planlagte forskeropphold i USA, ender med å holde seg hjemme på grunn av usikkerhet rundt blant annet visum.
— Hvorfor utsette seg for slik uforutsigbarhet, tenker mange. Den største utfordringen her er at vi akademikere ofte blir passive i møte med det som oppleves som aggressive myndigheter. Om vi kun innstiller oss på å gjøre det beste ut av situasjonen, vil fryktkulturen fortsette å spre seg. Står du ikke opp for det du jobber med, og er tydelig på samfunnsnytten av dette, vil også myndighetene få fritt leide, sier Harang.
Columbia, Princeton og Harvard vil klare seg uansett, spår fredsforskeren. Men mindre miljø som er avhengig av offentlig støtte, er lettere å stoppe.
— Hard motbør mot senter
Universitetet i Soka har blant annet samarbeidsavtale med James Martin Center for Non-proliferation Studies (CNS). De er verdens største ikke-statlige kompetansemiljø for ikke-spredning av atomvåpen. Her finner vi også verdens fremste miljø for trening av nedrustningsdiplomater, opplyser Harang. De har blant annet kontor i Washington D.C.
— CNS har fått hard motbør av Trump-administrasjonen i år, med pålegg om kutt i aktivitet som anses å falle inn under DEI. Vi har en åpen dialog om disse utfordringene, som også påvirker CNS sin fellesaktivitet med Soka Universitet. Når budsjetter kuttes og stab permitteres blir det naturlig nok også vanskelig å opprettholde felles aktivitet.
Harang sier at Soka Universitetet i denne situasjonen prøver å støtte opp om deres partner.
— Vi legger inn seminarer undervist av CNS-forskere hos oss, for da å kunne sikre lønnsutgifter for CNS. Byrdedeling som dette handler også om å ivareta helt sentral kompetanse innen atomnedrustningsfeltet, som vil komme oss alle til gode over tid.
Forskning for fred
Fredsforskning er et stort felt i USA, med noen store og mange små forskningsmiljøer. Harang mener amerikansk fredsakademia fortsatt har en lys framtid. Selv har Harang og Ikedas universitet i California svært trygg finansiering. Soka Universitetet støttes økonomisk av hundrevis av tidligere studenter, deres familier og andre private donorer.
Harang sier at der han arbeider, bygger fredsforskning og fredsstudier på et normativt premiss, som Johan Galtung i sin tid introduserte. Han forklarer at det normative her dreier seg om å studere krig og konflikt med det å bidra til fred som formål.
— Dermed er vår ambisjon mer enn bare det å forstå en krig eller en konflikt. Innen fredsstudier kan vi være like interessert i hva som utspiller seg på en slagmark som de som studerer krigsstudier eller statsvitenskap. Vi kan være like interessert i den strategien som viser seg mest effektiv for å nå sine mål som strategiske studier. Vi har derfor nytte av hverandres funn, men for forskjellige formål. Det primære er altså at fredsforskningen utøves for å bidra til fred.
Ville bli fredsforsker som gutt
I USA er det mange eksempel på fredsstudier som tar aktiv stilling i fredsspørsmål. For eksempel tar Soka University of America tydelig stilling mot atomvåpen, forteller Harang. Dette er gitt av den buddhistiske fredsfilosofien som utgjør fundamentet til universitetet.
— Ut fra denne tenkninga ville det heller ikke gitt mening å identifisere seg som et fredsuniversitet om man anså atomvåpen som et gode. Med denne klare stillingtaken er det også naturlig å samarbeide med mer aktivistiske miljø som jobber for den samme atomavrustninga.
Harang forteller at det finnes enormt mange fredsmiljøer i USA, som det ikke er lett å få øye på fra Norge.
— Dette mangfoldet av akademiske institusjoner og fredsbevegelser lener seg ofte på hverandre. Selvsagt er fredsforskning noe annet enn fredsaktivisme, men man støtter allikevel ofte opp om hverandre.
Harang visste fra han var guttunge at han ville bli fredsforsker. Han har også vært aktiv i både norsk og internasjonal fredsbevegelse. Akademisk har han spesialisert seg på den japanske fredsfilosofen Daisaku Ikeda, i tillegg til atomvåpennedrustning og våpenkontroll. Han sitter også i styret til Nei til Atomvåpen her hjemme.
Akademias møte med politikk
— Er du ikke redd for at alt du har sagt her, gjør at du blir stanset på grensa når du drar til USA?
— En tenker jo på det. Jeg kunne fortalt mer om det som er kontroversielt, men en viss balansegang er nødvendig. Samtidig mener jeg det er viktig å dele mine erfaringer om det vi har snakket om. Og da kan man ikke la seg styre av frykt.
Harang beskriver seg selv som eventyrlysten og en som er vant til å ta risiko.
— Dette dreier seg også om en generell tilnærming til fredsarbeid hos meg. Jeg insisterer på at det jeg jobber med er stuerent og ikke uamerikansk. Det vil jeg stå opp for når det kreves.
Det er også noen sider ved akademia han er skeptisk til i møte med politikken.
— Det er mye konfliktunnvikelse i akademia. Vi trekker oss ofte tilbake når det smeller i det offentlige ordskifte. Vi synes best egnet til å opplyse en debatt, heller enn å føre denne, selv når vi opplever at en president angriper vårt virke.
— Selvsensur
Etter at Trump vant valget for andre gang, har interessen for Soka-instituttet for globale løsninger, på universitetet der Harang arbeider, økt betraktelig.
— Et av instituttets flaggskip er noe vi kaller Nuclear Politics. Her inviterer vi studenter fra dusinvis av nærliggende universitet til å bryne seg på hva som kan gjøres for å oppnå atomnedrustning hver juni måned. I dette arbeidet har vi vist at vi ikke vender kappa etter den politiske vinden. Dette viser seg å være attraktivt, og denne sommeren økte dermed den eksterne deltakelsen på Nuclear Politics radikalt.
Fredsforskeren er opptatt av hvordan vi ofte ledes av andres syn på hva vi gjør.
— Den fryktkulturen som sprer seg bidrar til selvsensur som igjen forsterker frykt gjennom systemet. Det å bestemme seg for å stå ved sitt formål, uttrykke dette tydelig, og å stå ved sin planlagte aktivitet, er nøkkelen til å motvirke slikt. Dermed kan ens universitet bli en motvekt til en ellers lammende fryktkultur, sier Alexander Harang.
