Debatt ● Lise Holt Larsen
Vår moderne tids heksejakt
En anklage uten håndfaste bevis, en mistanke som er nok i seg selv, og skyld som må avkreftes og ikke bevises. Menneskelig arbeid etter KI har fått en skygge hengende over seg, nemlig tvilen.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Det begynner med hvisking. En mistanke. Kanskje et blikk som varer litt for lenge. Noen mener at språket ditt er for godt, argumentene dine for sammenhengende eller at tempoet ditt er for raskt.
Plutselig er du mistenkt. Har du brukt KI?
En åpen samtale følger sjeldent av dette, det ligner mer på en prosess — og ikke av den rettferdige og demokratiske varianten. Det blir heller et slags ekko av historiske hekseprosesser. En anklage uten håndfaste bevis, en mistanke som er nok i seg selv, og skyld som må avkreftes og ikke bevises.
Det har blitt en form for sosial kontroll i en moderne tid med moderne teknologi.
For første gang på lenge lever vi i et samfunn hvor autentisitet er blitt noe man må bevise. Tidligere trodde man på hverandre inntil noe annet ble bevist. Nå svinger pendelen i motsatt vei — vi antar at tekst, ideer, arbeid og prestasjoner er KI-generert med mindre det legges frem dokumentasjon eller et slags intellektuelt alibi.
Det er ikke nødvendigvis vond vilje bak dette. Den moderne teknologien har tatt enorme sprang og det er blitt mulig å produsere kvalitet på sekunder sammenlignet med tidligere hvor det tok dager.
Konsekvensen for dette er at menneskelig arbeid har fått en skygge hengende over seg, nemlig tvilen.
Problemet med KI-anklager er at de er nesten like umulige å avkrefte som heksekunst en gang var. Hvordan beviser man at en tekst eller annet arbeid ikke er skapt av en maskin? Hvordan beviser man at man faktisk tenkte selv eller at arbeidsprosessen var reell, analog eller menneskelig?
Det finnes ingen teknologiske tester som kan med sikkerhet avsløre KI-tekst. Det finnes ikke språklig DNA som kan avsløre dette.
Det som ofte gjenstår da, er magefølelsen til noen som ikke synes du skriver slik de kjente deg fra før. Dermed kan en dyktig, forbedret eller inspirert student, ansatt eller skribent havne i en situasjon der kvaliteten og autentisiteten i seg selv blir mistenkelig.
Å være flink er blitt risikabelt.
Akkurat som hekseprosessene på 1600-tallet oppstod i tider preget av uro, dårlig avlinger, politiske endringer og sykdom, vokser KI anklagene frem i en tid der teknologiens tempo gjør oss usikre og det ukjente blir en trigger for kontrollbehov.
KI er ikke hekseri og de som bruker teknologi er ikke trollfolk eller hekser.
I jakten på å gjøre alt rettferdig, er vi i ferd med å innføre en ny form for mistenkeliggjøring som rammer i det vide og det brede.
Det gjør noe med oss. Det gjør oss mer forsiktige, mer defensive, mer opptatt av å tilpasse oss mistanken enn av å utvikle oss. Når folk begynner å holde tilbake kreativitet eller ambisjoner for frykt for å bli tatt for juks, da er vi på vei inn i et samfunn som hemmer fremfor å frigjøre.
Men hva kan vi gjøre?
Det viktigste er kanskje dette: vi må slutte å bruke anklager som første verktøy. Istedenfor å spørre «har du brukt KI?» kan vi heller spørre «hvordan jobbet du med dette?». Samtale i stedet for prosess, veiledning og ikke jakt, et menneskelig møte i stedet for teknokratisk mistankegang.
Vi må også begynne å akseptere at teknologi er blitt en del av måten vi tenker, jobber og skriver på. KI er ikke hekseri og de som bruker teknologi er ikke trollfolk eller hekser. Men like viktig er det at de som ikke bruker KI, skal få slippe å måtte bevise sin uskyld.
Vi trenger et samfunn der vi igjen kan tro på menneskelig skaperkraft, ikke mistenke den.
For hvis vi lar mistanken bli vår nye standard havner vi i en moderne parallell til fortidens mest urettferdige praksiser; der anklagen alene ble dømt som bevis. Og hvis historien har lært oss noen ting, så er det at vi bør være varsomme med å brenne mennesker for det vi ikke forstår.
