Debatt ● Simen Velle (Frp)
Vilje og evne til å prioritere
Vi må i større grad prioritere det viktigste først for å kunne håndtere de store samfunnsutfordringene de neste tiårene. Også innen høyere utdanning, skriver utdanningspolitisk talsperson i Frp, Simen Velle.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Det er interessant å se reaksjonene fra enkelte akademikere når FrP presenterer sin politikk for høyere utdanning. Viljen til vranglesing er imponerende, og vitner om at det er et stort behov for mer debatt om hvordan vi organiserer og finansierer vårt utdanningssystem.
SVs Sunniva Holmås Eidsvoll presterer å påstå at «Hvis vi tar vekk studier som Velle mener ikke er lønnsomme, går vi glipp av kunnskap.» En AUFer med mastergrad i sosialantropologi beskylder meg for «politisk uvitenhet om byråkratiets ansvar» og, at jeg har «manglende innsikt i hvordan kunnskap og høyere utdanning de facto opererer.»
Det er bra at intervjuet med meg skaper debatt, men jeg kunne ønske at det var mer reelt innhold og substans i motinnleggene. Slik jeg ser det er det viktigste i Khrono-intervjuet ikke den radikale ideen jeg tok opp i min bok, men heller de sakene jeg trekker frem som viktige å gjøre noe med som utdanningspolitiker på Stortinget.
Vårt ansvar er å utvikle en politikk som er til det beste for det norske folk, for vår velstand, utvikling og velferd. Her spiller utdanning en nøkkelrolle.
Den faktiske situasjonen er at vi i mange år har hatt en «utdanningseksplosjon». Antallet studenter har økt år for år, og budsjettene til høyere utdanning har est ut, samtidig som både det verdiskapende arbeidslivet og deler av velferdsstaten mangler arbeidskraft.
Det var 302 000 studenter registrert i høyere utdanning i Norge i 2024. Til sammenligning var det 272 500 studenter i 2014, 173 000 i 1994 og 88 000 i 1984. Dette er en kraftig økning, også når man tar hensyn til den generelle befolkningsveksten.
Til tross for den enorme økningen i studentantallet utdannes det for få ingeniører, teknologer, leger og helsearbeidere. Seks av ti NHO-bedrifter oppgir å ha et udekket kompetansebehov.
Det er et faktum at norsk verdiskapende næringsliv er bygget på realfagskunnskap. Prosessindustri og finansnæring er utenkelig uten realfagskunnskap. I en særstilling kommer petroleumsindustrien. Oljeeventyret ville vært umulig uten ingeniører og geologer.
Når slike sektorer sliter med å finne kompetanse og arbeidskraft er det faktisk et politisk ansvar å finne løsninger på dette. Blant Fremskrittspartiets løsninger er tydeligere overordnede prioriteringer av STEM-sektoren, og en omlegging av finansieringssystemet.
FrP mener det er tvingende nødvendig for fremtidig velferd og verdiskaping å få til en dimensjonering av studieplassene som er mer i tråd med arbeidslivets behov.
Dette vil faktisk også være en fordel for studiekvaliteten innen både humaniora og samfunnsvitenskap. I tradisjonelle universitetsfag som filosofi, historie og statsvitenskap er kvalitet viktigere enn kvantitet. For å sikre at de som velger disse studiene, har et sterkt engasjement og høy motivasjon, bør antallet studieplasser reduseres og inntakskravene heves.
FrP er tydelige på at enkelte retninger må prioriteres fremfor andre. Dimensjoneringen må bli bedre. Det er noe helt annet enn å «ta vekk studier som ikke er lønnsomme».
Fremskrittspartiets «radikale» forslag er at andelen i arbeid etter endt studie må være en viktig faktor i finansieringen av høyere utdanning etter inspirasjon fra Danmark.
Der har et bredt politisk flertall blitt enig om å tilpasse utdanningene bedre til arbeidslivets behov. Hvis en utdanning har systematisk høy arbeidsledighet blant nyutdannede i Danmark, kan det settes et tak på antall studieplasser for å unngå overproduksjon av kandidater i fag med lav etterspørsel.
Det har fått en stor og positiv effekt. Siden 2014 har det ført til en reduksjon av opptaket til humanistiske bachelorstudier på 42 prosent, og samtidig har antallet studenter på tekniske og naturvitenskapelige fag økt med 50 prosent.
FrP er tydelige på at enkelte retninger må prioriteres fremfor andre. Dimensjoneringen må bli bedre. Det er noe helt annet enn å «ta vekk studier som ikke er lønnsomme».
Vi må i større grad prioritere det viktigste først for å kunne håndtere de store samfunnsutfordringene de neste tiårene. Da må vi selvsagt også se på hvordan vi kan bruke ressursene innen høyere utdanning bedre, til samfunnet og studentenes beste.
