Å publisere én artikkel kan koste over 100.000 kroner. Nå innfører USA makspris

Det amerikanske forskningsrådet NIH (National Institutes of Health) er verdens største finansiør av biomedisinsk- og helseforskning.

Forskere som har fått støtte fra NIH, får også dekket publiseringsavgifter i tidsskrifter.

NIH har ikke satt noen øvre grense for hvor mye de kan dekke. Det vil de gjøre nå.

«NIH vil slå ned på urimelige publiseringsavgifter for offentlig finansiert forskning», heter det i en pressemelding fra tidligere i sommer.

NIH-direktør Jay Bhattacharya sier de vil «stoppe perverse insentiver som ikke gagner skattebetalerne».

Så mye koster det å publisere

NIH trekker fram at «noen store forlag tar så mye som 13 000 dollar per artikkel for umiddelbar åpen tilgang, samtidig som de også innkasserer betydelige abonnementsinntekter fra offentlige etater.»

Det er uklart hvilket tidsskrift han viser til, men noen tidsskrifter tar avgifter i en slik størrelsesorden. 

Prestisjetidsskriftet Cell har for eksempel publiseringsavgift på 11400 dollar, altså nesten 112 000 norske kroner, for én artikkel.

Nature er også kjent for svært høye publiseringsavgifter. 

Vanligvis er de imidlertid langt lavere enn dette, 20.000 — 30.000 kroner er typisk. 

Open Access

Må bruke en halv årslønn for å publisere en artikkel med åpen tilgang

Bør fagfeller få betalt? 

30. juli konkretiserte NIH planene sine. Organet, som ligger under helse- og sosialdepartementet, la fram fem ulike alternativer som er sendt på høring. 

De varierer mellom å slutte helt å dekke publiseringsavgifter, til å sette et tak på maks 20.000 dollar for et helt forskningsprosjekt (se faktaboks).

Et av alternativene inneholder dessuten et annet ukonvensjonelt grep. 

Hvis fagfellene har fått betalt for jobben, vil NIH dekke mer av publiseringsavgiften enn de ellers ville gjort.

 I dag jobber fagfeller nesten alltid gratis, som del av en akademisk dugnad. Kravet fra NIH er i så fall at fagfellene får minst 50 dollar i timen, rundt 500 norske kroner.

Store konsekvenser

Et  pristak vil få ringvirkninger i forskningsverden. Men de lærde strides om hva slags konsekvenser det vil få, og om ting blir til det bedre. 

Det kan tvinge forlagene til å senke de høyeste prisene. Men det kan også få negative konsekvenser for enkeltforskere, ved at de må dekke det resterende på andre måter.

Dette er første gang en stor, nasjonal forskningsfinansiør setter pristak, sier konsulent Christopher Steven Macrum til nyhetsmagasinet til Science. Han har jobbet med forskning i Det hvite hus under president Joe Biden.

Han omtaler dette som et «varselsskudd» mot forlagene, og mener det vil endre spillereglene «flytte grensene mer enn noen annen forskningsfinansiør» har gjort. Han legger til at han «virkelig håper» at NIH har vurdert risikoene.

Kan også føre til prisøkning

Macrum advarer mot at tiltaket også kan føre til prisøkning, ved at tidsskrifter med lavere gebyrer øker prisene opp til NIH-taket.

Coalition S, den internasjonale koalisjonen som har jobbet fram åpen tilgang til forskning gjennom Plan S, unngikk også å sette et pristak av denne grunnen.

Kvaliteten kan også bli svekket ved at forlag senker standardene for å publisere flere artikler og kompensere for inntektsfall, advarer han.

Heather Joseph sier også til Inside Higher Ed at pristaket lett kan bli et prisgulv. Hun er administrerende direktør i SPARC, en internasjonal organisasjon som jobber for åpen tilgang. 

— Djevelen er i detaljene, sier Dave Hansen til Inside Higher Ed. Han er administrerende direktør i Authors Alliance, en organisasjon for forfattere.

Han sier at han i utgangspunktet er positiv til at NIH vil nekte å betale overdrevent høye publiseringsavgifter. 

Samtidig advarer han om at hvor NIH setter grensen, kan ha store konsekvenser. Hvis taket settes for lavt, kan det føre til at ikke bare de dyre kommersielle forlagene, men også ikke-kommersielle og små forlag blir utelukket fordi de ikke får dekket reelle driftskostnader, mener han. 

Høringsfristen er 15. september. Endringene skal tre i kraft 1. januar 2026.

publisering

Eksplosjon av falsk forskning. Slik jobber de skjulte nettverkene

Pristak ved UiT: — Fungerer 

Nina Karlstrøm har ansvar for lisensavtaler og åpen tilgang hos det norske forvaltningsorganet Sikt. Hun minner også om at en generell utfordring med makspris er at det kan føre til at de som ligger lavere enn maksprisen, øker prisene sine opp til maksprisen.

Men siden NIH er en så stor aktør, er det ikke sikkert at et pristak får konsekvenser for resten av markedet, sier hun. Forlagene kan SSha egne priser for NIH-forskere.

Det er Jan Erik Franstsvåg, universitetsbibliotekar ved UiT Norges arktiske universitet, enig i:

— Jeg tror ikke det endrer markedet, men det kan få en del forskere til å tenke gjennom hvor de publiserer. Det er i seg selv en veldig ønsket effekt, sier han.

Publiseringsfondet til Universitetet i Tromsø har selv innført pristak, opplyser Frantsvåg.

For tiden er grensen på 35.000 kroner 

— Det er fordi man ønsker å stimulere forskerne til å velge rimeligere publiseringskanaler, sier han. Hvis avgiften hos tidsskriftet de vil publisere i overstiger grensen, har noen forskere funnet andre kilder å dekke det resterende fra. Andre har valgt et billigere tidsskrift, forteller Frantsvåg

 — Det fungerer. Vi har sett at en del forskere har blitt mer bevisste på kostnadene ved å publisere, og valgt andre kanaler. Og ikke automatisk valgt det med mest prestisje. Det er også en ganske klar sammenheng mellom prestisje og størrelsen på publiseringsavgiften. Men innholdet i artikkelen blir jo ikke bedre eller dårligere avhengig av hvor den publiseres.

Åpen publisering

Nature vil ha over 100.000 kroner for å publisere en artikkel med åpen tilgang