Debatt ● Gentian Zyberi

Akademisk boikott som følge av militær okkupasjon: når er det berettiget?

Hvorfor er det så vanskelig å erkjenne denne langvarige ulovlig situasjonen og ta klart avstand fra israelske myndigheters systematiske undertrykking av palestinske utdanningsinstitusjoner, akademikere og studenter over flere tiår, spør Gentian Zyberi.

Gentian Zyberi, professor ved Universitetet i Oslo, og Norsk senter for menneskerettigheter.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Jeg er enig i mye av det mine kollegaer fra Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) skriver i deres kronikk Akademisk boikott — rettslige og etiske grenser

Imidlertid er vi uenige om tre punkter. Det første punktet er at ansvaret til høyere utdanningsinstitusjoner under folkeretten kun innebærer å følge folkerettslig bindende sanksjoner vedtatt av FNs sikkerhetsråd under FN-paktens kapittel VII. Det andre punktet er at den akademiske friheten norske universiteter og høgskoler har til å treffe «politiske» avgjørelser likner på den friheten en redaktør har. Det tredje punktet gjelder sammenlikningen av Ukraina og Gaza knyttet til bruk av akademisk boikott som politisk markering, og påstanden om at tilfellet Gaza er mer «komplisert».

Hva innebærer høyere utdanningsinstitusjoners rettslige ansvar å følge folkeretten og menneskerettigheter? Det er for snevert å hevde at offentlige institusjoners ansvar under folkeretten, herunder høyere utdanningsinstitusjoners, kun innebærer å følge folkerettslig bindende sanksjoner vedtatt av FNs sikkerhetsråd under FN-paktens kapittel VII. Det relevante spørsmålet her er ikke om norske universiteter og høgskoler kan stilles ansvarlig for en domstol, men om de, så godt som mulig, må følge grunnleggende prinsipper som er nedfelt i den norske grunnloven og menneskerettighetstraktater som Norge har signert.

Jeg har tidligere skrevet en del om dette i kronikken Akademisk frihet og akademisk boikott i et menneskerettighetsperspektiv publisert i Uniforum 14. juni 2024. Som forklart i mer detalj der, er universiteter og høgskoler som offentlige institusjoner forpliktet til å følge grunnleggende menneskerettighetstraktater samt UNESCO-konvensjonen om forbud mot diskriminering i utdanning. Paragraf 92 av den norske grunnloven krever at Statens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i denne grunnlov og i for Norge bindende traktater om menneskerettigheter. Som offentlige institusjoner er norske universiteter og høgskoler bundet av internasjonal sedvanerett og alminnelige rettsprinsipper, spesielt de som gjelder forbud mot diskriminering på et rasemessig eller etnisk grunnlag.

Høyere utdanningsinstitusjoner er også direkte bundet av relevante UNESCO-traktater, spesielt UNESCO-konvensjonen fra 1960 mot diskriminering i utdanning. Artikkel 1 i denne UNESCO-konvensjonen, som Norge, Palestina, og Israel har sluttet seg til, forbyr blant annet diskriminering basert på nasjonal eller sosial opprinnelse og ulike former for slik diskriminering, inkludert å frata en person eller gruppe personer tilgang til utdanning av enhver type og på hvilket som helst nivå (artikkel 1(a)); begrense en person eller gruppe av personer til utdanning av en dårligere standard (artikkel 1(b)); eller påføre en person eller gruppe av personer forhold som er uforenlige med menneskets verdighet (artikkel 1(d)). Det er dette israelske myndigheter har gjort imot palestinske universiteter, akademikere og studenter i flere tiår. At norske universiteter og høgskoler må ta klart avstand fra denne ulovlige situasjonen følger av denne konvensjonen.

Likner den akademiske friheten om å treffe «politiske» avgjørelser på den friheten en redaktør har? Det er riktig at universitets- og høyskoleloven ikke gir forbud mot å treffe "politiske" avgjørelser. Men dette betyr ikke at den akademiske friheten likner på den friheten en redaktør har. Hellestveit, Nystuen og Strømme tar utgangspunkt i at en redaktør kan fritt sette på trykk det som ønskes — men kan også nekte det. Denne sammenlikningen er feilslått. For det første, å treffe "politiske" beslutninger om å innføre en boikott av universiteter i et annet land er ikke en avgjørelse som ligger på samme nivå som å bestemme å publisere noe eller ikke, fordi en redaktør ikke er en statsråd, universitetsrektor eller et styremedlem. For det andre, disse to avgjørelsene har veldig forskjellige konsekvenser, der avslutning av institusjonelt samarbeid er mye mer drastisk enn en beslutning om publisering. Til sist, vekten av en beslutning om å ilegge boikott eller frysing av institusjonelle forbindelser med høyere utdanningsinstitusjoner i et annet land kan ikke sammenlignes med en redaksjonell beslutning om å publisere en tekst eller ikke. En slik beslutning må baseres på et klart sett med standarder som krever et nivå av åpenhet og offentlig ansvarlighet som er kvalitativt annerledes enn beslutningene til en redaktør.

Hvilke objektive kriterier kan vi legge til grunn for å vurdere om høyere utdanningsinstitusjoner skal inngå akademisk boikott som følge av en militær okkupasjon, slik tilfellet er i Gaza? Følgende spørsmål er sentrale i en slik vurdering: For den første, eksisterer det ulovlig diskriminering knyttet til retten til utdanning av minoriteter i staten som er okkupasjonsmakt? For det andre, finnes det systematiske brudd på retten til utdanning for befolkningen i det okkuperte territoriet? For det tredje, eksisterer det storskala ødeleggelse av akademiske institusjoner og drap og skade på akademikere og studenter i de okkuperte territoriet? For det fjerde, finnes det hindringer for internasjonalt samarbeid mellom høyere utdanningsinstitusjoner i de okkuperte territoriet og akademia i andre deler av verden? For det femte, er situasjonen knyttet til brudd på retten til utdanning blitt tydeliggjort for okkupasjonsmaktmyndighetene, uten at de har endret praksis over tid? Hvis svaret på de fleste av disse spørsmålene er ja, og det er det for alle spørsmålene i tilfellet Israel, da må norske universiteter og høgskoler boikotte okkupasjonsmyndighetenes høyere utdanningsinstitusjoner. Ellers vil norske universiteter og høgskoler bli medskyldige i å forlenge denne ulovlige situasjonen.

Hva er komplisert med hensyn til krigen i Gaza? Når de sammenligner krigen i Ukraina og i Gaza, konkluderer Hellestveit, Nystuen og Strømme at spørsmålet om akademisk boikott av Israel er mer "komplisert" fordi de mener at kravene som knyttes til en boikott ikke er tydelige. Imidlertid har kravene fra det palestinske sivilsamfunnet, inkludert palestinsk akademia, vært tydelig og konsistente i snart 20 år: De ber om en slutt på okkupasjonen, at den folkerettsstridige muren på Vestbredden skal rives, at palestinere med israelsk statsborgerskap skal ha samme rettigheter som andre borgere i Israel, og at retten til retur for palestinske flyktninger, som er nedfelt i FN-resolusjon 194, skal beskyttes. Siden 2004 har palestinske akademikere og intellektuelle gjentatte ganger oppfordret sine kolleger i utlandet til å boikotte akademiske og kulturelle institusjoner i Israel for å få slutt på Israels okkupasjon og undertrykkelse. I et åpent brev av 29. mai 2024 ber Gazas akademikere og universitetsledere om internasjonal støtte i kampen mot den israelske utslettelsen av den palestinske høyere utdanningssektoren (scholasticide) og om hjelp til å gjenoppbygge universitetene deres. 

La oss ta et tankeeksperiment. La oss forestille oss at Russland kontrollerte alle grensene til Ukraina, at Russland ødela samtlige universiteter i Vest-Ukraina og drepte tusenvis av studenter og hundrevis av ansatte i utdanningssektoren, at de gjennomførte militærraid mot ukrainske universiteter i den østlige delen etter ønske, at de åpenlyst diskriminerte ukrainske universiteter, akademikere og studenter og forhindret arbeidet deres, og at de systematisk hindret samarbeid mellom norske og ukrainske universiteter. Ville norske universiteter samarbeide med russiske universiteter i et slikt tilfelle? Når det gjelder palestinsk akademia er ikke dette et tankeeksperiment, dette er realiteten. Ifølge FN reportert tall fra 2. juli 2024 er nesten 8000 studenter og 390 undervisere drept i Gazas utdanningssektor, og universiteter og skoler ligger i ruiner. Rundt 625.000 palestinske elever og studenter er nektet retten til utdanning siden november 2023.

I en pressemelding datert 4. mars 2022,  bare 9 dager etter Russlands angrep mot Ukraina, bestemte den norske regjeringen at «Ansvaret for den alvorlige situasjonen i Europa ligger hos russiske styresmakter og angrepet på Ukraina må også få konsekvenser for forsknings- og utdanningssamarbeidet. Derfor suspenderer vi all dialog med russiske myndigheter og som hovedregel skal alle institusjonsavtaler mellom norske og russiske forsknings- og utdanningsinstitusjoner legges på is.» Mer en 9 måneder etter eskaleringen av krigshandlinger i Gaza, som har resultert i at mer enn 5 prosent av befolkningen i Gaza er drept eller skadet (mer er 125 tusen mennesker av 2,3 millioner som bodde i Gaza), mest av dem barn og kvinner, og storskala materielle ødeleggelser til en kostnad av mer enn 18,5 milliarder dollar, inkludert av alle universitetene og mest av skolene, har den norske regjeringen fremdeles ikke tatt stilling til forsknings- og utdanningssamarbeidet med Israel. Dette til tross for at FNs menneskerettighetseksperter i mellomtiden har advart om scholasticide i Gaza, Den internasjonale domstolen har funnet en fare for forestående folkemord og indikert foreløpige tiltak, og den internasjonale straffedomstolens aktor har tatt ut siktelser mot den israelske statsministeren og forsvarsministeren om krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten for handlingene til den israelske hæren (IDF) i Gaza. 

Norsk UD opplyser at de har gjort alt de kan for å etterleve folkeretten knyttet til situasjonen i Gaza og de okkuperte palestinske territoriet. Til tross for godt arbeid er det imidlertid mye mer de kan gjøre. I henhold til artikkel 8 i 1960 UNESCO-konvensjonen mot diskriminering i utdanning skal enhver tvist som kan oppstå mellom to eller flere stater som er parter i denne konvensjon angående tolkningen eller anvendelsen av denne konvensjonen som ikke løses ved forhandlinger på anmodning fra partene i tvisten henvises, dersom andre måter å avgjøre tvisten ikke på, til Den internasjonale domstolen for avgjørelse. Selv om det er opplagt at Israel systematisk diskriminerer palestinere i Gaza, Vestbredden og Øst-Jerusalem og israelske palestinere med hensyn til retten til utdanning, ser det ut til at Norge ikke har gjort Israel oppmerksom på dette, eller vurdert å iverksatte tiltak for å bringe saken inn for Den internasjonale domstolen.

Hva er veien videre? Hvorfor er det så vanskelig å erkjenne denne langvarige ulovlig situasjonen og ta klart avstand fra israelske myndigheters systematiske undertrykking av palestinske utdanningsinstitusjoner, akademikere og studenter over flere tiår? Det ville vært bedre om den norske regjeringen tok et standpunkt i dette spørsmålet, basert på folkeretten og menneskerettigheter som i Ukraina, men norske høyere utdanningsinstitusjoner også kan og må gjøre sitt beste for å følge folkeretten og menneskerettighetene når det gjelder retten til utdanning. I lys av de israelske myndighetenes pågående alvorlige brudd på internasjonale menneskerettigheter og internasjonal humanitærrett som Israel selv er en del av, inkludert retten til utdanning, bør det prinsipielle standpunktet til høyere utdanningsinstitusjoner i Norge og rundt om i verden, i det minste være å fryse ethvert institusjonelt samarbeid med israelske høyere utdanningsinstitusjoner inntil situasjonen er bedret. Samtidig må alle høyere utdanningsinstitusjoner, inkludert de norske, gjøre sitt beste for å styrke institusjonelt samarbeid med palestinske høyere utdanningsinstitusjoner og forskere. Dette vil sende et klart og entydig budskap til israelske myndigheter om at etter nesten 57 år med okkupasjon av palestinske territorier, og 76 år med fornektelse av det palestinske folkets rett til selvbestemmelse og med diskriminerende lover og praksis rettet mot palestinske høyere utdanningsinstitusjoner, akademikere og studenter, må palestinere behandles som likeverdige.

Powered by Labrador CMS