Arbeidet med doktorgraden har ikke klart å ta akademikerdrømmen fra Rose

— Hei, hva har du skrevet avhandling om?

— Jeg har skrevet om innsatte og ansattes opplevelse av rustiltak og behandling i fengsel. 

FAKTA

Rose Elisabeth Lunde

• Har skrevet avhandlingen «(P) rehab and Punishment: Drug Treatment, Therapeutic Intervention and Hybrid Penality in Prison»
• Disputerte ved Universitetet i Oslo 7. november 2025

— Hvorfor ville du skrive doktorgrad om akkurat dette emnet?

— Jeg har lenge hatt lyst til å ta doktorgrad og bli forsker. Jeg er interessert i både kriminologi og avvikssosiologi, og skrev master om lavterskeltilbud for rus og psykiske helseplager i Bergen. Jeg var heldig og fikk en stipendiatstilling knyttet til et større forskningsprosjekt, PriSUD (Diagnosing and treating substance use in prison). Jeg også vært en del av søsterprosjektet Prisonhealth.

— Hvordan har du arbeidet med avhandlingen?

— Jeg har skrevet tre artikler, som er basert på både feltarbeid og observasjon. Jeg har vært i fire høgsikkerhetsfengsler og et lavsikkerhetsfengsel over en periode på ti måneder og gjennomført totalt 62 intervjuer.

— Hvordan var det å være forsker i fengsel?

— Sammenlignet med enkelte andre land er kriminalomsorgen i Norge mer åpen for forskning. Så jeg fikk god tilgang, til tross for at Kriminalomsorgen var og fortsatt er i en presset situasjon økonomisk og bemanningsmessig, noe som også har satt sitt preg på resultatene. Jeg måtte gjennom et sikkerhetskurs, og deretter fikk jeg alarm og nøkler og kunne i aller høgeste grad selv styre hvor jeg gikk. Det var veldig interessant å være der.

— Hvilke funn har du?

— For det første finner jeg at det er mange faktorer som avgjør hvem som får tilgang til rusmestringsenhetene. Videre har jeg sett på hva man opplever soning ved rusmestringsenhet som. Er dette straff? Eller er det behandling? Det er ikke juridisk definert som rusbehandling — men samtidig fant jeg en del likheter med andre former for behandling. Mange klassifiserer heller rusmestringsenhetene som en forberedelse på behandling utenfor fengsel, der det likevel stilles strengere krav enn på en såkalt vanlig fengselsavdeling og der soningen av mange oppleves som krevende. I tillegg belyste jeg viktigheten av å drøfte temaer som seksualitet og kjærlighetsforhold i sammenheng med rus og tilbakefall, når man planlegger tilbakeføringen til samfunnet.

— Hva har vært mest krevende med doktorgradsperioden?

— Jeg begynte i 2020 … I starten var det derfor mye digitalt, og selve feltarbeidet ble forsinket. Men den mest krevende perioden var nok midt i løpet. Da hadde jeg store mengder data å behandle og samtidig gjenstod skrivingen. På slutten jobbet jeg døgnet rundt, men det var tydelig hvor jeg skulle.

— Angret du noen gang på at du gikk i gang?

— Det har jeg tenkt en del på. Og nei, jeg kjente nok ikke på anger, men jeg har grublet mye på hva som er hensikten med prosjektet og om det bidrar med noe verdifullt. Samtidig har jeg iblant lurt på om jeg klarer å stå i dette yrket som kan være såpass krevende. Men arbeidet med doktorgraden har ikke klart å ta akademikerdrømmen fra meg!

— Hva skal du bruke doktorgraden til videre?

— Jeg har et gjennomføringsstipend som varer i seks måneder, og jobbet med problemstillinger knyttet til sprøyterom. Nå har jeg gått over i en midlertidig forskerstilling på Senter for rus- og avhengighetsforskning. Jeg har også noen andre ting jeg sysler med, blant annet skriver jeg en bok sammen med to kolleger. Der stiller vi spørsmål ved om fengsel er sunt for de innsattes mentale helse. Jeg har mest lyst til å bli værende i akademia — men det er avhengig av at noen ansetter meg.