Debatt ● Elisabet Haugsbø
Beredskap er mer enn forsvar
For å stå bedre rustet i neste krise må vi ha en beredskap bygget på kunnskap, samarbeid og åpenhet.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Når vi snakker om beredskap, tenker mange på kampfly, tanks og forsvarsbudsjetter. Regjeringens foreslåtte forsvarsbudsjett på totalt 180 milliarder kroner i 2026 viser at styrking av forsvaret er en hovedprioritet. Det er riktig og viktig, men bare én del av bildet.
Beredskap handler også om kunnskap og tillit, og evnen til å stå sammen som samfunn når det gjelder.
Vi må bygge motstandskraft i hele samfunnet, og sørge for at både mennesker og institusjoner er rustet for å møte kriser, enten de er forårsaket av naturen, teknologien eller fremmede makter.
Storflom, skogbranner og ras minner oss om hvor sårbar naturen er. Cyberangrep og påvirkningsoperasjoner viser hvor sårbart samfunnet er. Pandemien lærte oss hvor raskt hverdagen kan snus på hodet. For å stå bedre rustet i neste krise må vi ha en beredskap bygget på kunnskap, samarbeid og åpenhet.
Sivilberedskapen er førstelinja når krisen er et faktum. Vi som borgere må vite hva vi skal gjøre når nettet går ned, når strømmen svikter, eller når en falsk nyhet sprer seg. Kommuner og bedrifter må kunne reagere raskt og klokt, basert på at de har øvd og lært på forhånd.
Å være forberedt på krise krever ressurser og kompetanse.
Det som holder mange av oss våkne om natten, er vissheten om at vi har mistet kontroll over vårt viktigste beredskapsverktøy: informasjonen. I dag ligger makten over våre kommunikasjonskanaler hos globale teknologiselskaper. De er ikke under demokratisk kontroll. Det gjør oss sårbare, både teknologisk og demokratisk.
Kommunikasjon er kritisk infrastruktur. Vi må sikre at vi har nasjonale systemer som vi har kontroll over og som vi kan stole på. Myndighetene må kunne nå innbyggerne med presis og troverdig informasjon, og folk må kunne kontakte myndighetene på en trygg og ufiltrert måte. Uten kontroll over informasjonen er vi svekket, både i krise og i fredstid.
Vi står midt i en teknologisk revolusjon. Kunstig intelligens, energiomstilling, helseberedskap og klimaendringer krever mer kunnskap enn noen gang. Likevel utdanner vi ikke nok folk med den kompetansen vi trenger.
Vi må rekruttere flere til realfag, teknologi og forskning, og vi må styrke forståelsen av digital sikkerhet, naturfare og samfunnskritisk infrastruktur, både blant fagfolk og i befolkningen.
I en undersøkelse Ipsos nylig gjennomførte for Tekna blant ledere i norske kommuner, svarte tre av fire at de hadde utfordringer med å rekruttere høyere teknologisk og naturvitenskapelig kompetanse. Det er kritisk. For beredskap handler til syvende og sist om mennesker. Det hjelper lite med avanserte systemer hvis vi mangler dem som kan bruke og forstå systemene.
I en urolig verden med høyt tempo i samfunnsdebatten, er det lett å miste retningen. Men i Norge står vi faktisk ganske samlet om mange hovedmål: Vi vil ha et sterkt forsvar, et trygt og rettferdig samfunn der ytringsfriheten står sterkt, et konkurransedyktig næringsliv og et levende demokrati.
Da må vi også stå sammen om å bygge og forsvare det. Vi trenger felles politisk forståelse om store linjer som natur, klima, helse, kunnskap og fremtidens arbeidsplasser.
Ikke fordi vi må være enige om alt, men fordi vi må trekke i samme retning. Det krever politisk vilje og kompromisser, det krever investeringer og prioriteringer, og det krever ikke minst en forståelse av hva beredskap faktisk er.
Kunnskap er beredskap.
