Blindsonen i norsk kunnskaps­produksjon

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Når Alexander Papas i Khrono 17. juli ytrer at hvem som forsker, hva det blir forsket på, hvem som former pensum og hvilket mangfold som finnes i verden rundt oss, i hovedsak handler om makt og representasjon, så treffer han blink på en blind flekk i norsk kunnskapsproduksjon.

Det handler om hvem som får status som troverdig kunnskapsbærere og like mye om alle som ikke blir hørt fordi de tilhører en marginalisert gruppe. Det handler også om å bli avvist når man forteller om en erfaring fordi det ikke finnes noe språk for å forklare. 

Mangelen på denne type språk i samfunnet handler i høyeste grad om majoritetens behov for å ta språket inn i eksisterende rammer for forståelse. Det behovet er fraværende. For majoriteten.

meningsmåling

Likestilling og rasisme: — Deler av høyresiden har fyrt opp under

Denne typen urettferdighet er reell i norsk kontekst. I sluttrapporten om fornorskningspolitikken fra Sannhets- og forsoningskommisjonen dokumenteres det hvordan samiske, kvenske og norsk-finske erfaringer systematisk er blitt utelatt fra nasjonale narrativer, utdanningsløp og offentlig språkbruk. Det er ikke bare fravær, men resultatet av årtier med aktiv marginalisering. Gjennom politiske vedtak. Villet politikk. Villet diskriminering.

Når kunnskapspolitikken formes av begrensete erfaringsgrunnlag, svekkes både legitimitet og tillit. Rettferdighet handler om mer enn mangfold slik vi kjenner det. Det handler i dette tilfellet om hvordan staten og kunnskapsfeltet legitimerer visse stemmer som «eksperter», mens andre forblir usynlige, eller må kjempe for å bli hørt, slik Papas sikter til.

Debatt ● Torjer A. Olsen

Mot en nasjonal forpliktelse. UH-sektorens ansvar for sannhet og forsoning

Tillitsreformen i offentlig sektor forutsetter at kunnskap verdsettes nedenfra. Men, det innebærer at vi samtidig anerkjenner hvilke grupper som historisk er blitt fratatt tolkningsrett, reell medvirkning og deltakelse ellers risikerer vi å reprodusere makt under dekke av forenkling.

Det gjelder blant annet i offentlige beslutninger, i forskningsråd og i hvordan vi velger å designe pensum for fremtidens studenter.

Dette handler ikke om identitetspolitikk, slik mange (allerede) forsøker å redusere det til. Det handler om makt, representasjon og tillit. Det handler om hvem som får plass rundt beslutningsbordet når virkeligheten skal forklares. Det handler også, like mye, om hvilke erfaringer som kontinuerlig havner i margen eller fotnoten, eller trolig oftere blir oversett fullstendig. 

Dette er ikke utilsiktet. Det er strukturelt. Og det har fått konsekvenser for tilliten i utsatte grupper, men også for legitimiteten i staten og stadig oftere utfordres tilliten til forskningsmiljøene.

Catrine Holst og Anders Molander (2019) viser i sin forskning hvordan ekspertorganer i offentlig forvaltning ofte reproduserer et ekspertvelde preget av majoritetens perspektiver og posisjoner, ofte fremstilt som faglig nøytralitet. Jeg vil legge til at i realiteten er dette en form for majoritetens nøytralitet.

Dagens dominerende kunnskapsrammer og representasjoner blir tatt for gitt som objektive, selv om de i praksis reflekterer majoritetens erfaringer og verdenssyn.

Manglende representasjon handler ikke bare om «blendahvite» paneler, redaksjoner, utvalg eller kun om mannlige ledere. Det handler om hvilke spørsmål som får stilles og hvilke som da systematisk utelates. Det handler om hvem som får være ekspert på sin egen erfaring og hvem som må oversette seg selv inn i andres språk for å bli «spiselig» nok.

Debatt ● anders t. hjertø lind

Det burde handlet om demokrati

Løsningen på det hele var nettopp Tillitsreformen som ble lansert som en demokratisk motvekt til kontroll og målstyring i offentlig sektor. Men den gir ingen motvekt om vi ikke samtidig anerkjenner hvilken kunnskap som historisk er blitt og fortsatt blir marginalisert. Da blir reformen kun enda en oppskrift for å flytte tillit oppover fremfor i bredden som intendert.

Vi vet alle at det ikke holder å invitere til medvirkning og ta på lytteører, hvis man ikke også endrer hvem som får definere hva som er verdt å lytte til.