«Boken beskylder Anders Bratholm for å ha vært en slags intellektuell likrøver»

Her om kvelden hadde jeg besøk av en gammel venn som vokste opp i en arbeiderklassebydel i Bergen. En kompis oppsøkte ham en dag midt på 60-tallet, litt oppjaget – han hadde politiet i hælene. Etter kort tid kom politiet og dundret på døren, spurte etter kompisen og gikk så inn på gutterommet og hentet ham med seg. Denne karen hadde hatt sine kontroverser med politiet før. Min venn var litt usikker, men forbrytelsen denne gang kan ha vært at skurkekompisen hadde gjenkjent en politimann på gaten som spiste is, og slo isen ut av hånden hans i forbifarten. Derfor ble han hentet inn til stasjonen.

Morgenen etter ringte han min venn og ba ham hente ham med bil utenfor politistasjonen. Og der sto han – stygt forslått og blodig i ansiktet, med jakken tilsmurt av blod. «De banket meg så jæævlig», fortalte iskremskurken. Han anmeldte aldri saken. Det var som det var.

Det er sånt politivoldsaken i Bergen handler om. Boka av samme navn, Politivoldsaken, erklærer i første setning at den er skrevet for å finne «sannheten om politivoldsaken i Bergen». Men det er den ikke. Den handler om å sjikanere og ærekrenke avdøde og sjuke personer.

Bjarne Kvam, Per Christian Magnus og Tom Kristensen (KMK) åpner slik: «Medieprofessor Jostein Gripsrud har skrevet et svakt strukturert og lite akademisk epos om vår bok ‘Politivoldsaken’.» Svakt strukturert? Khrono har redigert bort avsnittsoverskriftene mine, men de fins i utgaven på Vagant.no. De sju avsnittene følger grovt kronologien i fortellingen. Med ett viktig unntak, forhistorien KMK har plassert bakerst, følger den dermed rekkefølgen i KMKs bok fram til omtrent side 260, der de mer og mindre irrelevante historiene begynner for alvor: (Innledning), Innledningen som kom bakerst: «Operasjon pølsekvern; Om Nordhus og Vogt på Haukeland – og historien om Peter Heimann; Materialets omfang og kvalitet; Avsnittet «Bratholm-rapportens mangler»; Da Vogt ble professor; Summa summarum.

Sammenlignet med KMKs cirka 43 små kapitler, inkludert 4 «forhistorier» som uforklarlig avslutter boka, syns jeg dette er temmelig ryddig strukturert. Ikke handler det om alt fra jakt i Sunnhordland til hestehandel på Sunnmøre heller, som KMKs bok gjør.

Professor Gripsrud omfavner politivoldløgner

Politivoldsaken er langt fra en akademisk bok. Ingen akademiske forfattere ville våget å referere en historie om det som viser seg å være et ikke-publisert, nesten umiddelbart makulert «forskningsprosjekt» fra 1983 (av dr. Ganz) som et viktig, korrigerende faktum. Forfatterne foregir som nevnt at de skal finne «sannheten om politivoldsaken i Bergen», men sier også at: «– Vi har ikke gransket politivold. Vi har gransket et forskningsprosjekt.» (VGs referat 12.11.19). Men størsteparten av boken handler ikke om forskning, det handler ikke om at det innsamlede materialet var det de frekt kaller «svindel».

Den handler om tre personers moralske habitus, som skal ha vært så elendig at «svindel» liksom kan tenkes. Dette er en hittil ukjent samfunnsvitenskapelig metode: Boken snakker ikke om metodiske feil og svakheter, den snakker melodramatisk om «det kaos av uetterretteligheter og løgner man finner når man går voldsforskningen nærmere etter i sømmene» (s. 320). Den beskylder Anders Bratholm for å ha vært en slags intellektuell likrøver: Å skrive at Peter Heimann ledet undersøkelsen, var «objektivt sett et misbruk av den døde overlegens navn» (s. 37). Denne boka kan ikke omtales bare på strikt «akademisk» vis. Det ville være å misforstå sjangeren dens, vise den en respekt den ikke fortjener.

KMK hevder at «Gripsrud bruker stor plass på overlege Heimanns rolle. Gripsruds betraktninger her er basert på rene spekulasjoner.» Vel, den som søker på «Heimann» i KMKs bok i pdf-versjon, finner at navnet gir 50 treff, fordelt på s 33, 36, 37, 38, 39, 40, 42, 44, 91, 397, 398, 399. Så de har selv brukt mye plass på Heimann, samt spekulert, for eksempel om hva som fikk ham til å true med å legge ned hele voldsprosjektet på et tidspunkt. KMK bidrar til å forklare at Heimann hadde en helt sentral funksjon. De presenterer en rekke fakta som viser hvor avgjørende han var for prosjektet, fra det begynte til han døde i 1978. Men de spør aldri om hvorfor nettopp Heimann av alle Haukelands leger spilte denne rollen. Det er dette jeg ut fra egeninnhentet empiri «spekulerer» om – avsnittet er ikke, som KMK skriver, «basert på rene spekulasjoner». De for sin del konsentrerer seg for eksempel om å «avsløre» at endokrinkirurgen Heimann ikke ble kalt «leder» for et sosiologisk prosjekt man ville søke Forskningsrådet om midler til.

Trass i alle de 43 kapitlene om diverse begivenheter, hevder de tre nå: «Men i likhet med andre kritikere forholder Gripsrud seg ikke til bokens hovedbudskap, som er at politivoldforskerne Gunnar Nordhus og Edvard Vogts (N&V) forskningsrapport ‘Voldskriminaliteten og dens ofre’ (1981) var en forskningssvindel. Det er dette som må være hovedfokus i en seriøs debatt.» Dette er som nevnt ikke «hovedfokus» eller «hovedbudskap» i KMKs bok, som handler mest om at forskerne var svindlere av natur. I min kritikk går jeg derimot nøye inn på spørsmålet om holdbarheten av voldsforskningen.

1) Jeg kritiserer den voldsomme innsatsen for å diskreditere forskningen ved å formidle ikke bare fakta men også rykter og insinuasjoner om Nordhus’ og Vogts arbeid på Haukeland. Særlig fordi rapporten deres fortalte om bare tre innleggelser på Haukeland som kunne knyttes til politivold i løpet av halvannet års registrering. På samme måte er det med KMKs nitide granskning av samarbeidet med privatpraktiserende leger og tannleger, som ifølge rapporten ga 0 – null – saker knyttet til politivold.

2) Den absolutte hovedkilden til saker med politirelatert vold, var Legevakten. Men det syns ikke KMK er noe å snakke om: «Han har videre et stort fokus på hva som skjedde på Legevakten, noe både han og andre vet minimalt om.» Jeg konstaterte kortfattet at vi her har med et slående stort hull i KMKs undersøkelser å gjøre. Så vidt jeg kan forstå, innrømmer KMK her at de ikke vet noe som helst av betydning om hva som foregikk der. De har arbeidet med dette prosjektet i nærmere 30 år og har altså ennå ingen peiling på hva som foregikk under datainnsamlingen på Legevakten. Dét regner jeg som svært pinlig.

3) KMK gjentar nå at de rett og slett regner det å snakke med voldsofre som forkastelig samfunnsvitenskapelig metode når en forsker på vold. Og da snakker vi om forskning, ikke etterforskning, et skille de tre har betydelige problemer med å forstå. De har hittil forklart dette med at sånne folk ikke er til å stole på. Men her sier de først at voldsofre ikke kan gi svar på en rekke spørsmål vedrørende forskningsprosjektet. Og det kan de selvsagt ikke. Så returnerer de til første begrunnelse: «I vurderingen av forskningskvalitet, har det minimal interesse å snakke med voldsofrene. Her gjorde Bratholmutvalget en grunnleggende feil, ved at de i hovedsak baserte sin evaluering av N&Vs forskning på å intervjue folk. Forskningen må evalueres på vitenskapens egne premisser.» Å intervjue voldsofre er altså å bryte med «vitenskapens egne premisser»? Jeg for min del holder fast ved at Bratholmutvalget gjorde helt rett i å intervjue en lang rekke av de påståtte politivoldsofrene – samt andre som KMK heller ikke ser ut til å finne grunn til å snakke med – som diverse slag vitner til ulovlig politivold, personer med nær kontakt med og innsikt i relevante miljøer, særlig blant ungdom, som politifolk som er villig til å snakke om dette. De gjorde også vurderinger av troverdigheten til den enkelte på ulike måter. Hvordan skulle man ellers danne seg et empirisk basert bilde av fenomenet «politivold»? Dette drøftes aldri i boken.

Dette er så viktig fordi KMK utrolig nok ser ut til å mene at «sannheten om politivoldsaken i Bergen» (som de altså åpner boken med å hevde de er på jakt etter) henger utelukkende på spørsmålet om Vogt og Nordhus’ politivoldsforskning er metodisk svak eller ikke, om Nordhus har presentert seg med feil navn eller ikke, om han snek i journaler etc. Men det gjør den ikke. Saken hviler primært på menneskelig erfaring, på mengden av erfaringer med ulovlig politivold i Bergen som svært mange har, og langt fra bare voldsofre. Den innledende anekdoten er bare ett, tilfeldig eksempel. De som har historier å fortelle som den jeg innledet med og som bekrefter hovedtrekkene ved det KMK kaller et «kaos av uetterretteligheter og løgner» — på et ekstremt utydelig grunnlag.

KMK bruker meningsløst mye plass og energi i svaret sitt på tildelingen av professoratet til Vogt – nærmere bestemt 1207 ord, 8044 tegn med mellomrom. Det tilsvarer nesten en dobbelt aviskronikk. De to enkle hovedpoengene i min omtale av den saken, var at 1) det ikke er rett å si som KMK at voldsforskningen ble «slaktet», selv om den ble kraftig kritisert og 2) KMK forstår ikke at dekanus Krügers sterke motstand primært var grunnet i en fagpolitisk motstand mot utvidelse av fagområdet ved fakultetet. Disse poengene står seg fortsatt.

Vogt og Nordhus’ prosjekt hadde viktige svakheter. Men ifølge noen av de fremste metodeekspertene i norsk samfunnsvitenskap de siste 40-50 år og en lang rekke juridiske eksperter hadde det også betydelige kvaliteter. Det hadde det dessuten i ifølge diverse kritikere, som den danske juristen Henning Koch og forskerne med de kritiske kommentarene i professoratkomiteen. Viktigst er kanskje likevel at prosjektet satte et betydelig samfunnsproblem på dagsordenen. Samsvaret mellom det Vogt og Nordhus mente de hadde funnet og det en ikke ubetydelig del av Bergens befolkning har erfart, direkte eller i førstehånds formidling, er det avgjørende: Dette uvesenet kunne vi ikke fortsette å leve med.

Dette blir mitt siste innlegg i denne saken. Livet er for kort til å fortsette å bruke tid på en sjofel bok.