Dosentløpet: En sidestilt karrierevei i skyggen

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I universitets- og høgskolesektoren er det to faglige karriereveier: professorløpet og dosentløpet. I prinsippet skal de være likeverdige, i praksis er det langt fra tilfelle. Skal vi ta sektoren og samfunnsoppdraget vårt på alvor, må dosentløpet få tydeligere rammer og reell status.

Professorløpet, med doktorgrad og vitenskapelig publisering som kjerne, er velkjent og solid institusjonalisert. Dosentløpet bygger på pedagogisk utviklingsarbeid og praksisnær kompetanse og skal gi en alternativ vei opp i stillingshierarkiet for dem som primært bidrar til utdanningskvalitet. Likevel er forskjellen i antall stillinger slående: 4622 professorer mot kun 190 dosenter. Denne ubalansen handler ikke bare om historie og tradisjon, men om hvordan karriereløpene faktisk vurderes og verdsettes strukturelt, kulturelt og faglig.

Universitets- og høgskolerådet (UHR) har nylig sendt ut en ny veileder for vurdering ved opprykk til førstelektor og dosent. Intensjonen er god: å sikre mer enhetlig praksis og felles forståelse. Men veilederen gir fortsatt stort rom for lokale retningslinjer som ofte avviker betydelig fra hverandre. Det bidrar til større uforutsigbarhet, ikke mindre.

dosenter

UHR vil at forskning skal telle for å kunne bli dosent

Resultatet er ulike terskler for opprykk og varierende tolkninger av hva som teller som «dosentkompetanse». Dette gjør det krevende for søkere å vite hva som forventes, og for komiteer å vurdere søknadene likt og rettferdig. Spesielt utfordrende er det når flertallet i vurderingsutvalget ofte er professorer med begrenset innsikt i dosentløpets kjerneområder.

I reglene for vurdering av utdanningsfaglig kompetanse ved Universitetet i Bergen er kravene for dosentkompetanse praktisk talt nøyaktig de samme som ved professorkompetanse, med unntak av veiledningskravet på ph.d.-nivå. Når dosenter vurderes etter nesten identiske kriterier som professorer, devalueres dosentløpets egenart og legitimitet.

Det er et paradoks at vi har en karrierevei som skal fremme utdanningskvalitet og profesjonsnær kompetanse, men som likevel ofte vurderes etter målestokken til det forskningsbaserte løpet. I praksis betyr det at dosentløpet måles med professoral linjal, en målemetode som ikke nødvendigvis fanger det dosentrollen etter intensjonen var ment å romme. Spissformulert med et sitat fra Vladimir Lenin i 1902: «Theory without practice is sterile; practice without theory is blind.» Dosentløpet representerer praksis med teoretisk forankring, det burde løftes sterkere frem, ikke presses inn i et skjema utviklet for en annen virkelighet.

Det er på høy tid at dosentløpet ikke bare anerkjennes i styringsdokumenter, men også får faglig og strukturell legitimitet i institusjonenes praksis. Skal vi lykkes med visjonen om to sidestilte karriereveier, må det utvikles klare nasjonale rammer som faktisk brukes. Selvsagt med tydelige, rettferdige og relevante vurderingskriterier.

Dosenter besitter en bred og praksisrettet kompetanse. De må dokumentere omfattende fagligpedagogisk utviklingsarbeid på høyt nivå, og har ofte tette og forpliktende samarbeid med praksisfelt og arbeidsliv. Slik bygger de bro mellom forskning, teori og den virkeligheten studentene skal inn i etter siste eksamen.

Debatt ● Dosentforeningen

Kvalifiseringsløpene: Forskjellen må utgjøre en forskjell

Dosentene er ikke bare undervisere, de er fagutviklere, pedagogiske innovatører og bindeledd mellom akademia og praksisfeltene vi utdanner for. I profesjonsutdanningene er denne rollen særlig avgjørende, fordi det nettopp er her akademisk kunnskap skal kobles til praksis. Det handler ikke om å nedvurdere professorløpet, men om at de to løpene utfyller hverandre. Et levende akademia trenger begge kompetanseområdene. Professoren gir dybde og kvalitet i forskningen. Dosenten gir kvalitet og praktisk relevans i utdanningen. Den ene kan ikke erstatte den andre, men sammen skaper de helhet.

UH-sektoren står foran store krav til både forskningskvalitet og utdanningsrelevans. For å møte disse kravene, trenger vi reell sidestilling av karriereveiene, ikke bare i teori men også i praksis. Det betyr anerkjennelse, forutsigbarhet og struktur også for dosentløpet.

Vi skylder både fagmiljøene, studentene og samfunnet å ta dette på alvor.

Opprykk

Dosent eller professor? Hilde Blix har gjort et «siderykk»