Debatt ● Rikard Eriksson
Er de unge overfølsomme for profesjonell uenighet?
Vi må tørre å si det høyt: Generasjonen som nå fyller akademia, har vokst opp i en kultur der emosjonell komfort har blitt en norm, og der ubehag ikke bare er noe man skal håndtere, men noe man skal rapportere.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Når nesten én av ti ansatte ved norske universiteter hevder at de har vært utsatt for «uakseptabel oppførsel», burde vi naturligvis løfte et øyenbryn. Men før vi løfter begge, bør vi spørre oss hva som egentlig måles.
Hva er det de yngre forskerne opplever, og hva er det vi andre ikke lenger forstår? Er det virkelig slik at universitetene våre har blitt farlige arbeidsplasser? Eller er vi vitne til et kulturskifte der helt ordinær profesjonell uenighet og normal institusjonell friksjon kodes om til krenkelse?
Ark-undersøkelsen i Bergen presenteres som om den dokumenterer et omfattende arbeidsmiljøproblem. Men tallene viser ikke bare at unge rapporterer flere «uakseptable hendelser» enn andre. De viser også at definisjonene har glidd. Kategorien «uakseptabel oppførsel» rommer alt fra direkte trakassering til faglig uenighet.
Når 30 personer ved UiB oppgir at de har blitt diskriminert på grunn av faglig uenighet, står vi i realiteten ikke overfor et hatproblem, men et begrepsproblem. En konflikt om metode, teori, arbeidsform eller akademisk nivå kan åpenbart oppleves ubehagelig, men det er ikke nødvendigvis diskriminering. Det er ofte helt grunnleggende del av den akademiske virksomheten.
Vi må tørre å si det høyt: Generasjonen som nå fyller forsker- og rekrutteringsstillingene, har vokst opp i en kultur der emosjonell komfort har blitt en norm, og der ubehag ikke bare er noe man skal håndtere, men noe man skal rapportere.
Dette er ikke en moraliserende kritikk av unge forskere – mange står i reelt vanskelige situasjoner og på utrygge kontrakter. Men når følelsesmessig sårbarhet kobles sammen med formelle varslingssystemer og en stadig videre definisjon av «uakseptabel oppførsel», skapes et risikofylt klima: Ubehag blir feil, uenighet blir krenkelse og ledere må drive kontinuerlig skadebegrensning i stedet for faglig utvikling.
Akademia er per definisjon et konfliktfylt arbeidssted. Det skal brytes meninger, utfordres teorier og strides om faglighet. Når sektoren i økende grad organiseres som et HR-styrt, risikoreduserende miljø, der alle skal være komfortable til enhver tid, undergraves selve forutsetningen for kunnskapsutvikling.
Problemet er ikke at unge forskere sier ifra; problemet er at vi har gitt dem et begrepsapparat som gjør at enhver friksjon kan tolkes som overtramp.
Det som virkelig truer sektoren, er en kultur der unge forskere sosialiseres inn i en forestilling om at ubehag ikke må forekomme.
Universitetene kalles gjerne for «frie og åpne idéfellesskap». Den friheten forutsetter at man tåler at andre mener noe annet, og noen ganger mener det sterkt. Hvis profesjonell uenighet blir patologisert, hvis kritikk blir lest som personangrep og hvis faglige konflikter blir til arbeidsmiljøsaker, er det ikke lenger universitetene som er i krise, men vår evne til å forstå hva akademisk arbeid faktisk innebærer.
Det akademiske ubehaget er ikke en trussel; det er en forutsetning. Det som virkelig truer sektoren, er en kultur der unge forskere sosialiseres inn i en forestilling om at ubehag ikke må forekomme.
Vi gjør dem ikke mer robuste, vi gjør dem mer sårbare, og vi gjør universitetene dårligere.
Omfanget av rapportert uakseptabel atferd bør tas alvorlig, men alvor forstås ikke best ved å blåse opp tallene. Det forstås ved å rydde i kategoriene.
Det må være forskjell på diskriminering og uenighet, mellom overgrep og konflikt, mellom trakassering og veiledning som ikke føles bekreftende. Hvis ikke denne distinksjonen gjenopprettes, vil vi ende med institusjoner der det mest risikable du kan gjøre som fagperson, er å si det du faktisk mener.
Universitetene trenger ikke mindre konflikt. De trenger bedre konfliktkultur. Og de trenger en generasjon forskere som tåler friksjon, ikke en sektor som fjerner den.
