Debatt ● Åtte NTNU-ansatte
Er det studentene eller universitetene som ikke strekker til?
Dagens debatt risikerer å forsterke en forestilling om at økningen i rapporterte diagnoser er et problem i seg selv, og at løsningen ligger i å sile, teste og vurdere på individnivå stadig tidligere og hardere.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Debatten om «dobling av studenter med diagnoser» i høyere utdanning gir lett inntrykk av at universitetene står overfor en ny bølge av «sårbare» studenter som truer kvaliteten på utdanningene. Samtidig viser både nasjonale tall og nyere norsk forskning at bildet er mer sammensatt: Andelen studenter som rapporterer funksjonsnedsettelse og helseplager har økt, men det er fortsatt institusjonene — ikke studentene — som i liten grad er tilrettelagt for mangfoldet som faktisk finnes i forelesningssalen.
Eurostudent-undersøkelser og tilstandsrapportering viser at en betydelig andel studenter oppgir funksjonsnedsettelse eller helseutfordringer som begrensninger i studiene, og at mange av disse utfordringene er usynlige. Samtidig vet vi at kun en mindre andel studenter faktisk ber om hjelp, blant annet fordi prosessene oppleves krevende, uforutsigbare og til dels stigmatiserende. Dette illustreres også i et tidligere Khrono-innlegg.
I NFR-prosjektet «Pathways to the world of work for students with disabilities in higher education», har vi undersøkt hvordan ansatte ved norske universiteter og høgskoler og i Nav vurderer studenter med funksjonsnedsettelse, og hva som skal til for at disse studentene faktisk får reell tilgang til utdanning og arbeid.
Med ableistiske idealer menes her normer som tar utgangspunkt i den funksjonsfriske, alltid disponible og robuste studenten som målestokk for hva som regnes som normal og ønsket akademisk deltaker. Vignettstudier med over 2000 universitetsansatte og 1500 Nav-ansatte viser et tydelig mønster: Studenter og jobbsøkere med funksjonsnedsettelse vurderes som mindre sannsynlige til å fullføre utdanning, komme i jobb og utføre relevante arbeidsoppgaver, selv når de ellers fremstår som svært motiverte og kvalifiserte.
Særlig studenter med autisme, psykiske helseutfordringer og usynlige funksjonsnedsettelser møtes med lavere forventninger enn andre. Resultatene i de to studiene viser at i noen tilfeller blir norske, motiverte studenter med funksjonsnedsettelse vurdert dårligere enn studenter uten funksjonsnedsettelse som sliter med motivasjon og ikke har norsk navn — et funn som peker mot dypt internaliserte forestillinger om hvem som passer inn i akademia og arbeidsliv.
Kvalitative studier fra Pathways-prosjektet viser at veien frem mot tilrettelegging ofte blir et «studieløp i funksjonsnedsettelse» like mye som i det fagfeltet studenten faktisk har søkt seg til. Studenter forteller at de bruker betydelig tid og krefter på å innhente dokumentasjon, fylle ut skjemaer, forklare seg gjentatte ganger og legitimere sine behov — tid som ellers kunne vært brukt på læring.
Ansatte beskriver samtidig tilrettelegging som noe de må balansere mot faglige standarder, rettferdighet overfor andre studenter og hensynet til profesjon og for eksempel pasientsikkerhet. I praksis betyr det at tiltak kan avslås fordi de oppfattes som «urimelige fordeler», «for ressurskrevende» eller «for krevende å administrere» — selv når lovverket peker i retning av rett til likeverdige muligheter og når universell utforming kunne redusere behovet for slike enkelttiltak
På tvers av studiene i Pathways-prosjektet ser vi at individuell tilrettelegging ofte fungerer som en sen og reaktiv reparasjonsmekanisme, i et system som i utgangspunktet er utformet for en normstudent uten funksjonsnedsettelse. Både studenter og ansatte peker på at mange av de mest krevende sakene kunne vært unngått dersom undervisning, vurdering og læringsmiljø var planlagt mer fleksibelt — altså etter prinsipper for universell utforming.
Både studenter og ansatte peker på at mange av de mest krevende sakene kunne vært unngått dersom undervisning, vurdering og læringsmiljø var planlagt mer fleksibelt — altså etter prinsipper for universell utforming.
Pathways-prosjektets arbeid med studentambassadører og samskaping viser at når studenter med funksjonsnedsettelse involveres systematisk, utvikles konkrete verktøy som sjekklister for inkluderende undervisning, bedre informasjon om rettigheter og nye samarbeidsarenaer mellom studenter, fagmiljø og administrasjon. Resultatene viser at dette ikke bare kommer «noen få» til gode, men bidrar til bedre læringsmiljø og mer forutsigbare rammer for alle studenter.
Dagens debatt risikerer å forsterke en forestilling om at økningen i rapporterte diagnoser er et problem i seg selv, og at løsningen ligger i å sile, teste og vurdere på individnivå stadig tidligere og hardere.
Funn fra Pathways-prosjektet tyder på noe annet: at høyere utdanning i stor grad fortsatt er utformet med utgangspunkt i forestillingen om den funksjonsfriske, alltid tilgjengelige og høyt motiverte studenten, og at dette både skaper frafall og sløser med kompetanse.
Skal sektoren ta både rettighetsforpliktelser og rekrutteringsbehov på alvor, bør spørsmålet derfor snus: — Ikke bare «strekker studenten til», men også «strekker utdanningen til i møte med mangfoldet blant dagens studenter?».
Det krever tre typer grep som forskning og politikk allerede peker på:
- systematisk kompetanseheving i universell utforming og funksjonsforståelse for undervisere, ledere og praksisveiledere
- tydeligere og mer forutsigbare institusjonelle strukturer for tilrettelegging, som ikke baserer seg på omfattende bevisføring fra den enkelte student
- varige ordninger for samskaping, der studenter med funksjonsnedsettelse ikke bare blir «brukere», men medprodusenter av kunnskap og endring i høyere utdanning.
Når andelen studenter som rapporterer funksjonsnedsettelse øker, er det ikke først og fremst et tegn på at universiteter «overbelastes» av diagnoser. Det er et tegn på at flere med ulike forutsetninger faktisk finner veien inn i høyere utdanning — noe som i utgangspunktet er en demokratisk og kunnskapspolitisk viktig ressurs.
Spørsmålet er om utdanningsinstitusjonene vil bruke denne situasjonen til å styrke sin egen skikkethet til mangfold — eller fortsette å definere problemet som studentenes.
