Debatt ● Morten Irgens og Holger Hoos
EUs «CERN for KI» er noe helt annet
Europakommisjonen leker med ord. Initiativene deres er langt fra det som trengs.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I nesten ti år har tusenvis av forskere og teknologer innen kunstig intelligens over hele Europa etterlyst et «CERN for KI». En slik organisasjon ville klart styrke Europas evne til å ta kontroll over en nøkkelteknologi i vår tid og forme sin egen fremtid.
Da 12 europeiske nasjoner etablerte CERN (Den europeiske organisasjonen for kjernefysisk forskning) i 1954, la de grunnlaget for initiativets suksess ved å gi CERN autonomi, lang levetid og tillit til vitenskap og forskere. EU-kommisjonen har sagt seg enig i at Europa trenger et slikt forskningssenter for KI, og i nylige kunngjøringer sier de at de leverer.
I virkeligheten etablerer ikke kommisjonen noe som helst som ligner et CERN for KI.
Da CERN ble etablert, var Europa nylig kommet ut av andre verdenskrig som et herjet kontinent. En av de mange utfordringene europeiske nasjoner sto overfor var et ødeleggende talenttap: Europas smarteste hjerner dro til USA.
Teknologien alle snakket om på den tiden var selvsagt atomrevolusjonen. Gigantene innen dette feltet, fremragende vitenskapsmenn som Albert Einstein, Niels Bohr og Erwin Schrödinger, for å nevne noen, var i stor grad europeiske og hadde gjort sitt banebrytende arbeid i Europa.
Fruktene av dette arbeidet ble imidlertid ikke høstet i Europa, og forskere, som de fornuftige typene de er, flyttet seg naturlig nok dit hvor ting skjedde og investeringene foregikk.
Tolv land forsto at gjenoppbyggingen av Europa krevde å gjenopprette kontinentets vitenskapelige styrke. Europa trengte å få et grep om kjernefysikk og atomteknologi.
Dette var ikke bare avgjørende for økonomisk gjenoppretting, men også for å sikre suverenitet. Europa ville aldri bli suverent.
Disse tolv landene erkjente også at ingen enkeltstående europeisk nasjon kunne oppnå dette alene. Ingen kunne konkurrere med de vitenskapelige supermaktene på den tiden, USA og Sovjetunionen. Løsningen var enkel: å slå sammen ressurser for å skape det man ikke kunne oppnå alene.
Etter å ha opplevd redslene av ukontrollert nasjonalisme, utarbeidet de en konvensjon som skulle sikre ekte multinasjonalt samarbeid. Konvensjonen, en bindende flerstatlig traktat, etablerte et rammeverk som har gjort det mulig for CERN å vokse fra et beskjedent forskningsanlegg til verdens ledende laboratorium for partikkelfysikk. Det ble også, uventet, fødestedet til World Wide Web.
Sytti år senere er CERN fortsatt kanskje det mest vellykkede eksemplet på internasjonalt vitenskapelig samarbeid i historien. Bekreftelsen av Higgs-bosonets eksistens ved CERN var en triumf ingen enkelt nasjon kunne ha oppnådd alene.
Men bak overskriftene skjuler det seg noe mer som er svært verdifullt: konvensjonen har er modell for å organisere store forskningsagendaer som faktisk fungerer.
I dag står Europa overfor en bemerkelsesverdig lignende utfordring. KI er en av de viktigste teknologiene i menneskehetens historie.
Den er i stor grad bygget på europeisk vitenskap og forskere. Europas KI-forskere er blant de beste i verden, og du kan finne europeiske forskere i hjertet av praktisk talt alle amerikanske teknologiselskaper og forskningsgrupper som flytter de vitenskapelige og teknologiske grensene for KI.
Europas teknologiske kapasitet og ekspertise har imidlertid i mange år svunnet hen. KI-systemene vi er avhengige av i dag, som nesten all teknologi rundt oss, er utviklet andre steder.
Europa har blitt en teknologisk vasall for noen få store amerikanske og kinesiske teknologiselskaper og står nå overfor en kritisk utfordring som ligner på den som kontinentet sto overfor etter andre verdenskrig.
I februar 2025 kunngjorde EU-kommisjonens president, Ursula von der Leyen, under KI Action Summit i Paris at hun hadde «lansert ideen om et CERN for KI».
Europa har ikke råd til å forbli avhengig av KI utviklet andre steder.
Siden den gang har kommisjonen lagt frem KI-initiativer beskrevet som «beslektet med et CERN for KI», slik som KI-gigafabrikker (en serie superdatamaskiner over hele Europa) og KI for vitenskap (i stor grad en pakke med Horisont Europa-utlysninger som vil være tilgjengelige i løpet av de neste årene).
Men disse har liten likhet med hva CERN var og er, eller med hva som gjorde CERN så viktig for Europa. Von der Leyen og Kommisjonen ser ut til å leke med ord. Nok en gang tar de et bredt etterspurt konsept, tilegner seg det, og endrer betydningen for å passe det til noe annet. Det finnes ikke noe «CERN for KI» eller «CERN-modell» i initiativene deres.
Hva gjorde CERN så vellykket? Hva var den hemmelige ingrediensen? Ti nøkkelattributter i CERN-modellen er følgende:
CERN har et veldefinert oppdrag (å fremme partikkelfysikk gjennom grunnforskning) som hjelper organisasjonen å fokusere.
CERNs formål er vitenskapelig og støttes av en vitenskapspolitisk komité bestående av «verdens mest fremtredende partikkelfysikere».
CERN er en mellomstatlig organisasjon, etablert ved en internasjonal traktat som gir politisk legitimitet og finansiell stabilitet.
CERN er uavhengig av industri, enkeltnasjoner eller enkeltorganisasjoner (som for eksempel EU-kommisjonen), og for å beskytte avgjørelser fra private interesser, er CERN kun offentlig finansiert.
CERNs styringsstruktur balanserer vitenskapelige ambisjoner og politiske realiteter ved å ha både en vitenskapelig og en politisk delegat utnevnt fra hvert medlemsland til sitt styrende organ.
CERNs finansiering er betydelig, stabil og langsiktig, fordi den er bundet av traktaten, som har gjort det mulig for prosjektene å strekke seg langt utover typiske politiske horisonter, til og med flere tiår.
CERN er fysisk sentralisert for å skape den kritiske massen som trengs for å håndtere de betydelige vitenskapelige og tekniske utfordringene som viktige vitenskapelige mål stiller.
CERN løfter alle medlemslandene sine ved å samle deres vitenskapelige talenter i kortere eller lengre perioder, hvoretter de vender tilbake til sine hjeminstitusjoner, forskningsgrupper og bedrifter. Dette gir svært effektiv kunnskapsoverføring, nettverksbygging og erfaringsdeling.
CERN har privilegert tilgang til infrastruktur i verdensklasse, for eksempel artikkelakseleratorkomplekset og dets betydelige tilhørende data- og datasentre.
CERN er en nøytral arena for internasjonalt samarbeid. Artikkel II, paragraf 1, i konvensjonen slår fast at «Organisasjonen skal ikke ha noe å si i arbeid for militære behov …».
CERN-modellen er mer enn historisk inspirasjon: den gir en velprøvd plan for ambisiøst vitenskapelig samarbeid med prinsipper som er like relevante i dag som de var for 70 år siden.
Det kan knapt bli viktigere. Europas teknologiske kapasitet opplever en betydelig nedgang. KI er raskt i ferd med å bli viktig infrastruktur og støtter nesten alle sektorer og aspekter av livene våre. Europa har ikke råd til å forbli avhengig av KI utviklet andre steder.
Det som kreves er et storstilt forskningsinitiativ for KI: et felleseuropeisk forskningssenter som kan gjenopprette Europas teknologiske suverenitet. For et slikt tiltak er ingen organisasjonsmodell og finansieringstilnærming bedre egnet enn CERNs.
Vi må imidlertid sikre at Kommisjonen ikke fortsetter å kooptere begreper. Når de tar et initiativ som forskningsorganisasjoner og andre i årevis har arbeidet for å få gjennomslag for, og endrer betydningen til det ugjenkjennelige (og dessverre, tannløst), umuliggjør de arbeidet til organisasjonene som har arbeidet for det.
For å effektivt håndtere det presserende spørsmålet om teknologisk suverenitet innen KI, bør heller en koalisjon av EU-land og likesinnede land arbeide fram et CERN for KI som er navnet verdig. Vi klarte noe slikt etter krigen.
En tidligere versjon av denne artikkelen ble publisert i Science|Business, 29. januar 2026 under overskriften «Viewpoint: the EU’s ‘CERN for AI’ is nothing of the sort».
CAIRNE ble etablert i 2018 av OsloMet, DFKI (Deutsches Forschungszentrum für Künstliche Intelligenz GmbH) og Leiden University. Organisasjonen har i dag rundt 500 KI-laboratorier og institutter som medlemmer, støttes av 4500 KI-forskere og teknologer, og har kontorer i ni land i Europa. CAIRNE arbeider for europeisk KI-suverenitet og suksess for KI utviklet i Europa.
