Debatt ● Sindre Bangstad
Florida og den akademiske boikotten av Israel
MFs og Civitas professor Torkel Brekke stiller seg i praksis på samme side som den autoritære ytre høyresiden som nå truer både den akademiske friheten og det liberale demokratiet i Europa.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Mandag 8. desember kom nyheten om at Florida State Board of Administration (SBA) har satt fem norske universiteter på en boikottliste.
Bakgrunnen for tiltaket er slett ikke at Torkel Brekke i 2024 skrev en kronikk i Wall Street Journal der han oppfordret om en boikott av norske universiteter på grunnlag av at man ved enkelte norske universiteter av moralske samvittighetsgrunner og i pakt med forskningsetikkens krav om å unngå «uheldige virkninger på mennesker, samfunn og natur» har valgt å innstille samarbeid med israelske partnere.
Faktum er at Floridas delstatsforsamling i slutten av april i år vedtok en «antiboikottlov» i form av SB 1678 som innebærer at «antiisraelske handlinger» [sic] utløser et obligatorisk ansvar for Floridas delstatsmyndigheter til å si opp kontrakter med disse.
Det er 38 amerikanske delstater som har innført «anti-boikott»-lovgivning. Meningsmålinger om dette tyder ikke på en bred folkelig støtte til denne typen lovgivning i den amerikanske befolkningen.
Innføringen av denne typen lovgivning er snarere uttrykk for hvor systematisk, velorganisert, velfinansiert og effektiv den proisraelske lobbyen i USA, representert ved IAF, AIPAC, Israel Action Network, Israeli-American Council og CAM faktisk er. Denne typen lobbyvirksomhet har fortsatt med intensivert styrke i skyggen av folkemordet i Gaza. Den amerikanske «anti-boikott»-lovgivningen retter seg helt konkret mot den globale Boycott, Divestment and Sanctions (BDS)-bevegelsen.
Floridas guvernør Ron de Santis — USAs selverklærte «mest proisraelske guvernør» — har lenge vært en pioner i angrepene på akademisk frihet som nå er satt ut i stor skala fra føderale myndigheters side i USA.
Det var de Santis som introduserte den såkalte Stop W.O.K.E. Act i 2022, som var et målrettet angrep mot den akademiske friheten til å undervise om rasisme, kjønn og mangfold i Florida. I 2019 ble de Santis den første delstatsguvernøren som innførte antidiskrimineringslovgivning som innebar at jødisk og sionistisk identitet ble et beskyttelsesgrunnlag, og at den kontroversielle IHRA-arbeidsdefinisjonen av antisemittisme og de ledsagende eksemplene, som sidestiller antisionisme og antisemittisme, blir lagt til grunn.
Den kontroversielle IHRA-arbeidsdefinisjonen om antisemittisme fra 2016 eller de ledsagende eksemplene legger på ingen måte til grunn at støtte til boikott av Israel er «antisemittisk».
Det dreier seg her om en kreativ fortolkning som bare Tyskland, Israel og USA legger til grunn.
Det brennende spørsmålet her er hvorvidt akademisk boikott strider mot akademisk frihet. Den amerikanske foreningen av universitetsprofessorer (AAUP) kom i 2024 med en ny prinsipperklæring om akademisk boikott.
Her klargjorde man at akademisk boikott under visse forutsetninger må anses som forenlig med forsvaret av akademisk frihet. Vilkåret for at akademisk boikott kan anses som forenlig med akademisk frihet er at den akademiske boikotten «retter seg mot høyere utdanningsinstitusjoner som selv krenker akademisk frihet eller de fundamentale rettighetene som den akademiske friheten avhenger av».
Det aktuelle spørsmålet vil være hvorvidt israelske høyere utdanningsinstitusjoner selv krenker akademisk frihet. Tilhengere av akademisk boikott kan her peke på at israelske universiteter og høgskoler er dypt involvert i utviklingen av blant annet militær- og overvåkningsteknologi som er blitt brukt under folkemordet i Gaza, og at israelske universiteters ledelse lenge har vært involvert i undertrykkelsen av kritiske akademiske stemmer blant israelske akademikere.
Det er så langt ingen norske universiteter som har vedtatt noen generell boikott av israelske universiteter.
De
kan også vise til at det ikke har kommet noen særlige protester fra israelske
universiteter mot at den israelske hæren har lagt samtlige universiteter på
Gazastripen i grus, og har drept et hundretalls palestinske akademikere og tusenvis
av palestinske studenter siden 2023.
Å etablere ideologisk kontroll over utdanningssektoren er ifølge Jason Stanley et sentralt mål på den autoritære ytre høyresiden verden over, før som nå.
Floridas vedtak hylles nå av den norske ytre høyresiden på nett, og av norske kristensionister. Blant de relativt få norske akademikere som uttrykker glede over sanksjonene er professor Torkel Brekke, som «håper dette bare er begynnelsen.»
Det er så langt ingen norske universiteter som har vedtatt noen generell boikott av israelske universiteter. Det er all grunn til å tro at Brekke selv oppfatter det som om han her inntar et liberalt standpunkt, selv om han for alle praktiske formål her stiller seg på samme side som de autoritære ytre høyrekreftene som nå truer den akademiske friheten i USA, Israel/Palestina og Europa, og aktivt applauderer disse kreftenes forsøk på å ramme norske universiteter og akademikere.
Brekke har tidligere gjort det tindrende klart at han anser nær sagt enhver form for antisionisme som «antisemittisk», og mener antisionismen røtter «kan spores tilbake til et sovjetisk veldokumentert apparat av anti-Israel og antivestlig propaganda».
Gitt at antisionisme har en nesten like lang historie som sionisme, og kan vise til en lang og kontinuerlig jødisk historisk tradisjon som inkluderer fremragende jødiske akademikere med tilhold i vestlige land som blant andre Albert Einstein, Hannah Arendt, og Judith Butler er dette lite annet enn en kreativ og konspiratorisk historiefortelling.
Det som fullstendig forsvinner i Brekkes fortelling er selvsagt palestineres status som selvstendige historiske aktører og subjekter som har blitt utsatt for en særdeles brutal vedvarende israelsk fordrivelse og okkupasjon av eget land etter 1948.
Denne overlagte utviskingen av palestinske fortellinger er som enhver som har lest sin Edward Said på ingen måte noe nytt i akademia. Når man som akademiker i likhet med tyske, amerikanske og israelske myndigheter kategorisk erklærer at «antisionisme er antisemittisme», så er det et politisk, og ikke et vitenskapelig utsagn.
Antisionisme kan opplagt være antisemittisk, men det er likeså opplagt at antisionisme ikke trenger å være det.
Det å kunne kritisere eget lands myndigheter er opplagt en selvsagt del av den akademiske friheten også Brekke nyter godt av å kunne kritisere sitt eget lands myndigheteri et land med høy grad av akademisk frihet. Mer bekymringsfullt er det å konstatere at Brekke i kraft av egne utspill nå med all mulig tydelighet har demonstrert hvor han selv kommer til å stå i kampen for akademisk frihet og det liberale demokratiets fremtid i Europa.
