Debatt ● Gisle Selnes
Forkastelige kutt i litteraturen?
«Skal man virkelig kunne studere x uten å ha lest (hele) y»? Dette er en formel som sjelden ledsages av overbevisende argumenter.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Selv om det er gledelig – men verken uvant eller uventet – at litteraturstudenter gjerne vil lese så mye litteratur som mulig, synes jeg onsdagens reportasje om pensumkutt ved UiO føyer seg inn i rekken av tabloide oppslag om konstruerte motsetninger.
Derfor finner jeg det på sin plass å forsvare mine Oslo-kollegaer mot det jeg oppfatter som urimelig kritikk pakket inn i tidvis fordømmende vendinger.
Ideelt sett skulle litteraturstudentene lest alt av alle de store litterære verkene, og gjerne store deler av den litt mindre litteraturen i tillegg. Men det er selvsagt umulig – ingen kan lese alt. Man er altså nødt til å gjøre et utvalg.
Og utvalget er det de faglig ansatte som må foreta – ofte etter kriterier som den jevne BA-student vet fint lite om.
Studentenes betraktninger om generell «dårlig lesekondis» og andre utfordringer for dagens unge voksne er både interessante og viktige. Men det stemmer ikke at «avkortingen av pensumbøker er en del av en større, negativ trend»: Å lese enkelte pensumverker i utdrag var praksis også da de eldste foreleserne til dagens studerende selv var studenter.
Det er rett og slett et nødvendig grep dersom det i det hele tatt skal være mulig å skaffe seg et visst overblikk over tre tusen års litteraturhistorie i løpet av et par semestre.
Kollega Knut Stene-Johansen ved UiO har helt rett når han i reportasjen minner om at Forbrytelse og straff – som er det «storverket» man ifølge oppslaget har «brukt kappsag på» – opprinnelig «ble gitt ut som en føljetong over flere måneder», og at romanen bærer preg av dette. Dostojevskij tok seg også et par måneders avbrekk fra arbeidet med denne romanføljetongen for å skrive en annen og mye kortere roman, Spilleren.
Disse omstendighetene er nok en medvirkende årsak til at det i romanteksten finnes flere ansatser som ikke følges opp, og handlingstråder som spinner ut i ingenting.
Første del av Forbrytelse og straff – dvs. de cirka hundre første sidene i pensumutgaven – er betraktelig mer komplekst strukturert enn resten av romanen. Også dette er et typisk føljetong-trekk: Åpningen skal gjerne inneholde resten av romanen i kim, brettet lagvis sammen som i et frø, slik at disse lagene kan foldes ut gjennom de resterende 5–600 sidene – det vil si helt til vi kommer til epilogen, som er laget av et ganske annet materiale.
Både åpningen og epilogen er da også tatt med i utdragene som er pensum ved litteraturstudiet i Oslo, som seg hør og bør.
Når studentene hevder at det er i de delene av Forbrytelse og straff som er fjernet fra pensum, vi finner «Dostojevskijs egen [sic] refleksjoner» – og at det derfor er ekstra «forkastelig» av «professorene» å fjerne dem – ville det vært beleilig om journalistene hadde stilt et oppfølgingsspørsmål: Hvilke passasjer og hvilke refleksjoner er det snakk om? Én av de tingene som kjennetegner Dostojevskijs romankunst, er at fortelleren ikke pleier å reflektere over hodet på romanpersonene sine.
De ansvarlige for pensumrevisjonen har selvsagt følt seg trygge på at de ikke har kappet vekk Dostojevskijs utilslørte melding til dagens unge lesere.
Forbedringspotensial finnes det nok ved dette studiet som ved de fleste andre, men jeg tillater meg å betvile at det å gjøre alle pensumklassikere obligatoriske in extenso vil løse noen reelle problemer.
Jeg håper også at journalistene har forsikret seg om at studentene er klar over hvor alvorlig fordømmende enkelte av passasjene i intervjuet med dem virker, og at de faktisk står inne for uttrykk som «forkastelig», «kappsag på storverk», «veldig skuffende» og «fortvile».
Det samme gjelder insinuasjoner om at «professorer i litteraturvitenskap» ikke mener det er viktig å lese pensumsverkene med oppmerksomheten rettet mot litterære virkemidler og ulike tolkningsmuligheter.
Overfor Khronos lesere kan jeg herved avkrefte eventuelle mistanker om at det skulle finnes noen slike litteraturprofessorer ved norske læresteder.
Det finnes neppe mange emner – altså det som i oppslaget kalles «fag» – ved våre universiteter og høyskoler som har flere pensumsider per studiepoeng enn det UiO-emnet det her er snakk om.
Studentene må lese lange romaner, kompakte dikt, klassiske drama, lærde essays, vanskelig filosofi og ditto litteraturteori – enten i original eller i norsk oversettelse. Å gi inntrykk av at det er her vi skal lete etter symptomer på dagens «lesekrise», er etter mitt skjønn urimelig.
Allmenn litteraturvitenskap fungerer snarere som en motgift mot den krisen Khrono har skrevet utførlig om de siste månedene. Forbedringspotensial finnes det nok ved dette studiet som ved de fleste andre, men jeg tillater meg å betvile at det å gjøre alle pensumklassikere obligatoriske in extenso vil løse noen reelle problemer.
