Debatt ● Ni forfattere
Fra lærebok til chatbot — hva skjer med fagkunnskapen?
Hvordan skal fremtidens lærere og sykepleiere lære faget sitt? Konsekvensene kan bli alvorlige for oss alle om vi ikke lenger har læremidler på norsk.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Inntoget av kunstig intelligens i akademia synliggjør behov for dialog og samarbeid mellom utdanningsinstitusjoner, forlag, utdanningsmyndigheter, studenter og undervisere.
Vi har i dag en gnagende følelse av at fokuset og debatten rundt KI ligger på individnivå fremfor et systemnivå.
Det trekkes på den ene side frem alle fordelene — som for eksempel å få en samtalepartner, forskningsassistent, at man kan effektivisere skriveprosesser og skape egne tilpassede læringsressurser. På den andre siden peker forskere og fagmiljøer på ulemper for både studenter, forskere og fagpersoner når det gjelder tap av leseferdigheter, svakere læring av komplekse tema og mindre motivasjon til lesing og tenkning.
Bruk av KI i høyere utdanning handler imidlertid om mye mer enn bare fordeler og ulemper for den enkelte.
Språkmodellene utfordrer alle delene av det som i dag utgjør kvalitet i høyere utdanning. Potensialet som ligger i bruk av språkmodeller er enormt. Forutsetningen er at de brukes kritisk. Å sørge for kritisk bruk kan imidlertid ikke overlates til studentene alene. Ansvaret kan heller ikke gis til hver enkelt underviser landet rundt.
Lærebøker og andre redaksjonelt utviklede læremidler spiller en sentral rolle i de fleste utdanninger, sammen med undervisning og vurdering. Likevel har de i liten grad blitt løftet fram i samtaler om kvalitet i høyere utdanning, eller i diskusjoner om kunstig intelligens.
Det er viktig at vi retter oppmerksomhet mot læremidlenes betydning og hvordan bruken av dem er i endring. De må inngå som en naturlig del av en helhetlig forståelse av kvalitet og kunnskapsutvikling i en tid der høyere utdanning er i rask omstilling.
I Norge blir pensum- og fagbøker skrevet av fagpersoner og vitenskapelig ansatte ved utdanningsinstitusjonene, redigert og utgitt av akademiske forlag. Slik har vi hatt relevant litteratur på norsk, tilpasset norske forhold. Lærere har kunnet lære det de skal lære bort på sitt eget språk, sykepleiere har lært fag på språket de skal jobbe på, og jusstudenter har lært om norsk rett gjennom læremidler skrevet av sentrale fagpersoner ved utdanningene i Norge.
Men både forfattere og forlag roper nå et varsko om at KI endrer studentenes bruk og kjøp av pensum på en såpass hurtig og omfattende måte at vi nærmer oss en situasjon der det ikke lenger er bærekraftig å utvikle nye kvalitetssikrede læremidler på norsk.
Dette kan få alvorlige konsekvenser. Et eksempel: om fremtidens barnevernsarbeidere skal kunne lære faget sitt gjennom læremidler som tar utgangspunkt i det norske barnevernssystemet, er i ytterste konsekvens et spørsmål om rettssikkerhet for familiene som møter barnevernet.
I et kunnskapssamfunn som det norske fortjener denne dramatiske situasjonen langt mer oppmerksomhet enn den har fått til nå. Vi har fire ønsker til sentrale aktører som kan påvirke dette til det bedre:
1. Utdanningsinstitusjonene må ha et aktivt forhold til hvordan læring skjer og bør skje: studentene kan ikke bli overlatt til seg selv for å finne ut hvordan de skal navigere i et enormt og uoversiktlig landskap. Kunnskap om studieteknikk, lesing, læring, KI-bruk og etikk må være sentralt, for alle studenter. Dette krever også et kompetanseløft for de ansatte: underviserne må også ha denne kunnskapen.
2. Undervisere må være tydelige overfor studentene på hva som er regnet som kvalitetssikret kunnskap og gode faglige kilder, og hva som ikke er det. De må være i dialog med studentene om bruken av ulike verktøy, som chatboter. Diskusjon om KI kan ikke reduseres til et spørsmål om fusking, men må løftes til også å handle om viktigheten av dybdelæring for de fagene man faktisk skal kunne etter endt utdanning.
Diskusjon om KI kan ikke reduseres til et spørsmål om fusking, men må løftes til også å handle om viktigheten av dybdelæring for de fagene man faktisk skal kunne etter endt utdanning.
3. Forfattere og forlag må forholde seg aktivt til endringene i informasjonssamfunnet og i studentenes forhold til kunnskapskilder. Læremidler må utvikles ut fra hva utdanningene har behov for, og de må tilgjengeliggjøres på måter som sikrer kunnskap og kompetanse.
Forlagene må bidra til at læremidlene fortsatt har en viktig plass i kunnskapssamfunnet. Et element i dette er løsninger for at studentene skal kunne bruke KI som et trygt og lovlig hjelpemiddel, hvor opphavsretten respekteres og akademisk metode ivaretas.
Samtidig må løsningene være økonomisk bærekraftige. Et tett og konstruktivt samarbeid med UH-sektoren er en forutsetning for at dette kan skje på en god måte, i et lite og sårbart norskspråklig marked.
4. Myndighetene må forholde seg aktivt til de alvorlige konsekvensene det får dersom det ikke lenger utvikles nye kvalitetssikrede læremidler på norsk. Regjeringen har nedsatt et NOU-utvalg om KI i høyere utdanning som leverer sin rapport om et år. Det er et viktig arbeid som vi gleder oss til å se resultatene av.
Men disse spørsmålene er for store og for presserende til å vente på en NOU. I Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2026 er læremidler i høyere utdanning ikke nevnt. Det tyder på lite interesse for dette tema.
Her trenger vi en endring. Det bør være et tverrpolitisk engasjement for denne delen av det norske kunnskapssamfunnet. Både politikere og fagmyndigheter må komme tydeligere på banen.
22. oktober var over 300 deltakere samlet på Gyldendalhuset til arrangementet «Hva skal vi med pensum når vi har KI?». Det var representanter fra blant annet universiteter og høyskoler, videregående skoler og skoleeiere, fra departementer og direktorater, fra fag- og studentorganisasjoner, teknologiselskaper, norske forlag, bibliotek og bokhandlere og forfattere. Oppmøtet viser et stort engasjement, som nå må tas videre i handling.
Det haster å ta grep. Hvis vi ønsker et kunnskapssamfunn der kvalitetssikret fagkunnskap er tilgjengelig, relevant og på norsk, må vi handle nå — sammen.
Skrevet av:
Christian Haugsnes, Forlagsdirektør, Gyldendal Akademisk
Morten Goodwin, professor i kunstig intelligens ved Universitetet i Agder
Natalie Woldengen, Fag- og læringsmiljøpolitisk ansvarlig i Norsk studentorganisasjon
Henriette Karlsen Brenna, Leder NSF Student
Margrete Malmgård, Jurist og student ved profesjonsstudiet i psykologi
Cecilie Pedersen Dalland, Professor i pedagogikk og metode ved OsloMet
Birgit Skaldehaug, Forlagssjef, Cappelen Damm Akademisk
Ståle Wig, gjesteforsker ved Universitetet i Oslo, sosialantropologisk institutt
Trine Skei Grande, Administrerende direktør i Forleggerforeningen