Debatt ● Christian Haugsnes, Heidi Norland, Birgit Skaldehaug og Trine Skei Grande
KI kan aldri erstatte læreboka
Å donere åndsverk til Google og OpenAI undergraver videre utvikling av det norske kunnskapssamfunnet, skriver fire forlagsledere.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Ifølge Karl Philip Lund er løsningen på de utfordringene akademia møter når studenter bruker kunstig intelligens og generative språkmodeller, at forlag stiller fagbøker og lærebøker til rådighet for de store teknologiselskapene — gratis.
Det er ingen tvil om at de store teknologiselskapene har en voldsom appetitt på andres åndsverk. De bruker kreative argumenter for å overbevise oss om at det er til fellesskapets beste. Som Inga Strümke har påpekt, foregår det nå en uthuling av tankegangen om at det man selv har laget, det eier man.
Det er heller ingen tvil om at KI og språkmodeller har kommet for å bli, som et verktøy elever og studenter anvender for å tilegne seg kunnskap. Men som Karl Philip Lund påpeker i sitt debattinnlegg, får de ofte svar fra kilder som ikke er kvalitetssikret, ikke holder den akademiske standarden som er forventet på universitetet — og den fabulerer.
Så, hvorfor i all verden kan vi ikke bare gi bort eget og andres åndsverk? Da vil jo studenten få anvende et fantastisk verktøy og få svar som er korrekte. Den aller viktigste grunnen til at det er en dårlig idé, løfter Lund fram selv: «kvalitet og økonomisk bærekraft». Hvis vi ødelegger inntektsgrunnlaget for fag- og lærebokproduksjon, ødelegger vi samtidig systemet som sikrer den kvaliteten han ønsker at KI-verktøyene skal bidra til å formidle. KI-verktøy kan være en inngang til kvalitetssikret kunnskap. Men KI kan aldri erstatte en viktig bærebjelke i utviklingen av kunnskapssamfunnet: den norske læreboka.
Læreboka er demokratisering av kunnskap. Vi vil gå så langt som å påstå at det norske kunnskapssamfunnet er basert på den pedagogiske læreboka. I norske lærebøker strekker forfatterne seg langt for å tilgjengeliggjøre kompleks kunnskap og akademiske resonnementer, de jobber fram et eget fagspråk på norsk, og ofte går de mange runder for å lande en pedagogisk struktur. Lærebøkene gir stadig nye kull med studenter en inngang til en verden av kunnskap vedkommende ellers ikke ville være i stand til å forstå og anvende.
De lærebokforfatterne vi kjenner, får sjeldent skrevet lærebøker innenfor arbeidstiden, de sitter ettermiddager, kvelder og helger. Og jobben gjør de i tett kontakt med forlaget, som bidrar med spisskompetanse på formidling, pedagogisk struktur og godt språk — i tillegg til annen type støtte den enkelte forfatter måtte ha behov for.
Norske lærebøker er en sårbar ressurs. I noen få tiår har det vært økonomisk bærekraftig å utgi lærebøker på norsk. Og det skal lite til for at det ikke er det lenger. Norge er et lite språkområde og studentenes lesevaner- og ferdigheter er dalende. Akademia og forlag må fortsatt samarbeide godt om vi ønsker å bevare det vi vet studenten trenger enda mer nå enn før: Kunnskap som er gjort tilgjengelig og som samtidig er kildebelagt og forskningsbasert, til forskjell fra algoritmestyrte perspektiver og fakta som verken er kvalitetssikret eller kan spores til et opphav.
Som forlag er vi på ingen måte imot at studenter skal anvende KI i sine læringsprosesser. Men vi vil utvikle løsninger som ivaretar opphavsrett og forfatternes interesser. Vi vil gjøre dette innenfor ordnede kontraktfestede og åpne rammer. Og vi vil fortsatt insistere på at grunnlaget for kunnskapen studenten oppsøker ved hjelp av KI, den skal være redaksjonelt kvalitetssikret, pedagogisk og gjennomarbeidet. Og ja, det innebærer kvalitet og økonomisk bærekraft.
Christian Haugsnes, Forlagsdirektør Gyldendal Akademisk
Heidi Norland, Forlagssjef Universitetsforlaget
Birgit Skaldehaug, Forlagssjef Cappelen Damm Akademisk
Trine Skei Grande, adm.dir. i Forleggerforeningen
