Gir snart ut ny populær­vitenskapelig bok: Noen må ta jobben med å se helheten

Hun står ved pendelen i fysikkbygget ved Universitetet i Oslo. En kule i en snor som svinger rolig fram og tilbake uten stans. Utenfor har regnet truet siden morgenen.

Anje Røyne er førstelektor ved Fysisk institutt og sakprosaforfatter. Hun er blitt ekspert på å formidle komplekse sammenhenger til folk utenfor akademia. Eller «boksen», som hun kaller det. En ferdighet som ikke kommer gratis.

— Det er kjempevanskelig. Å liksom tenke seg tilbake til hvordan man snakket om verden før man gikk inn i alt det der.

På tvers av fagene

«Alt det der» er altså fysikk, men i mange former. Solenergi, nano-måling, mineraler, klima, kjemisk fysikk. Røynes vei er på tvers av fagene, slik også bøkene hennes er en samling av mange fag i ett.

— Jeg er nok mest tverrfaglig. Jeg har også jobbet med ting som er veldig tverrfaglige, og da må man skjønne hva som menes med ord i forskjellige fagfelt. Jeg blir veldig drevet av ting jeg lurer på, så jeg er ikke disiplinert nok til å holde meg i en boks.

— Og bare forske på egne ting ..?

— Jeg har ikke tålmodighet til det, kanskje. Men det er bra at noen har det.

For hun ønsker å finne ut mer. Selv når hun skriver om noe hun kan.

— Når jeg gjør bokprosjekter så er det gjerne fordi det er noe jeg har lyst til å finne ut av selv. Det er ikke sånn at jeg kan alt når jeg starter.

Slik var det i debutboken om grunnstoff.

— Det var heller at jeg innså at jeg ikke kunne noe om de tingene, og syntes det var litt rart at ingen hadde lært meg om det.

Oppvekst

Lenge før bøkene vokste hun opp i Bærum på 1980- og 90-tallet, i en familie knyttet til akademia.

— Faren min kom fra bondefamilie i Valdres og var den første generasjonen som fikk lånekasse og kunne studere. Så da dro han til Trondheim og studerte fysikk.

Moren studerte sterkstrøm og jobbet i Statnett med utbygging av kraftlinjer.

— De traff de hverandre på daværende NTH, så jeg er fra en akademikerfamilie på den måten. Det ble mye undring over naturen og sånn, sier hun.

På videregående var hun usikker på hva hun skulle drive med, og vurderte å bli musiker.

— Det sto litt mellom forskjellige ting. Jeg gikk musikklinja på videregående og synes det var gøy. Så fikk jeg råd om at hvis det var noe annet jeg kunne bli, så var det bedre. Det var sikkert et godt råd, ler hun.

Det var noe annet hun kunne bli, og det startet med miljøfysikk ved NMBU i Ås utenfor Oslo.

— Studiet klang veldig fint for meg, for da kunne jeg både lure på hvorfor naturen er så fantastisk og gjøre noe som føltes nyttig.

formidling

Dei er nominerte til Brageprisen, men har fått permisjon for å kunne skriva

Nano-ferie med mann og barn

Dermed var veien så staket ut som den kunne få blitt innenfor et tverrfaglig univers. Først reiste hun til andre siden av jorden.

— Jeg dro til Sydney og tok en master i solenergi.

Da hun kom hjem startet hun på en doktorgrad om «koblede mekaniske og kjemiske prosesser på mineraloverflater og i sprekker». Da den ble ferdig i 2011 reiste hun til California med familien. Forskeren, en baby, to barnehagebarn og en mann i pappaperm. Der lærte hun å måle overflatekrefter på nanonivå.

— Det handler om hva som foregår i materialer. Det viser seg at et nanometer-tykt lag med vann kan opprettholde mye, selv om du klemmer på det med veldig stor kraft.

Tilbake igjen i Norge fortsatte hun ved universitetet. Tilsynelatende med en veldig stor kraft som behøvde nye måter å uttrykke seg på. Hun likte å skrive da hun gikk på skolen, men det ble aldri noe mer av det. 

Før hun startet en blogg i 2013.

Fra blogg til pris

Fysikk og fascinasjon kalte hun bloggen, et resultat av ønsket om å gjøre fagene sine mer tilgjengelige.

— Jeg forsket på veldig smale ting ganske lenge og lurte på om det fantes en måte å åpne opp litt mer for omverdenen.

Det fantes, og det fungerte også bedre enn ventet.

— Både som en øvelse i å skrive og at jeg kom i kontakt med Abels tårn i NRK og med forlag. For det flyter ikke over av forskere eller fagfolk som er liksom …

— Utadrettede ..?

— Ja.

Hun ble stadig oftere brukt i medier, og fortsatte å utvikle skrivingen. Til en dag i august 2017, da bloggen brått stoppet. Den neste posten kom et år senere, der hun forteller leserne at hun skulle gi ut bok. Og Menneskets grunnstoffer ble starten på det neste kapittelet i Røynes karriere.

— Jeg hadde ikke klart å tenke så mye på at folk skulle kjøpe den og lese den. Jeg var bare fornøyd med å skrive og overveldet når jeg fikk den trykte boka.

Folk gjorde mer enn å kjøpe og lese. Boken ble hyllet, og tildelt en av sakprosaens gjeveste norske priser. Brageprisen i åpen klasse 2018 var hennes, og juryen mente at boken gjorde «atomfysikk direkte relevant for leseren.»

— Det var helt utrolig overraskende, jeg skjønte ikke hva som skjedde. Men det var veldig kult, selvfølgelig.

FORMIDLING

Inga Strümke debuterer som skuespiller: — Kan spille på følelser og fantasi

— Hva ord betyr

Debutboken kom i to nye opplag og ble oversatt til en rekke språk. Hun var blitt en av kunnskapsformidlerne, en av de som løfter fagene ut i åpent lende. I 2020 mottok hun Titanprisen, en pris for «fremragende forskningsformidling», og ble omtalt som en «multikunstner på den vitenskapelige arena.»

— Hva er hemmeligheten ved å kommunisere?

— Man må være lydhør for hvem man snakker til, tror jeg. Ha forståelse for hva ord betyr for den som hører på.

Og noe handler også om den som skal formidle.

— Det er forskjell på hvordan man skjønner ting. Jeg kan forstå hvordan en ligning fungerer og lære meg hvordan den brukes. Men jeg føler først at jeg har skjønt det hvis jeg kan beskrive det med ord.

Dette er prinsipper hun får bruk for i arbeidet med bøkene, der hun kombinerer en lang rekke fagfelt, også ting hun ikke er ekspert på selv.

— Når man skal skrive populærvitenskap blir det nødvendigvis bredere enn bare én persons ekspertise. Det er personer som kan utrolig mye mer enn meg, men det er ikke så veldig mange som kan alt på en gang. Så må noen ta jobben med å se helheten.

Været som truer

Fra taket på fysikkbygget kommer helheten som utsikt over fjorden og byen, i halvskygge fra skyene som fortsatt tviholder på vannet som skal komme. To av hennes foreløpig fire bøker handler om klimaendringer. Den første var Varm klode, kaldt hode, med undertittelen «løsninger på klimakrisen».

Hva mener hun er svaret?

— Det er ikke så vanskelig … Det er reduksjon i forbruk.

— Slutte med fossile energikilder?

— Teknisk sett er det dét som skal til, ja.

— Men kan det være vanskelig å argumentere imot økonomiske interesser?

— Det er litt hvilken økonomi du velger å bruke, sier hun. 

For øvrig et av fagene hun har valgt å finne litt ut av, med en master i samfunnsøkonomi fra 2023.

— Oljefondet ble etablert fordi oljen måtte gå tom en gang. Det ville ikke være krise om man ikke tok opp absolutt alt. At det skal være et svik mot fremtidens generasjoner å ikke ta opp resten, er jo høl i huet.

— Men om vi voksne ikke gjør nok, må vi vente på at ungdommen overtar?

— Hvis hver generasjon bare skal håpe på ungdommen, så skjer det ingenting. Ungdommen har ikke gjort noe gærent, og de voksne må skjerpe seg. Det er selvfølgelig vanskelig med økonomisk omstilling, men det er egentlig helt opplagt, sier hun. 

Og understreker at det finnes lyspunkter.

— Det er mye som skjer og mange som vil gode ting. Jeg har inntrykk av at det er mye tiltakslyst, det er bare vanskelig å finne ut hva man skal gjøre fordi systemene går mot deg.

Såkalte «science fiction»-løsninger har hun liten tro på.

— Folk må slutte å vente på en teknologisk løsning. Det er ikke sånn at vi med hjelp av kunstig intelligens plutselig kommer til å skjønne hva vi skal gjøre med klima. Det vi må gjøre med klimaet er å endre det økonomiske systemet og de sosiale systemene. Folk må faktisk gjøre ting. Det vet vi.

— Endre ideen om økonomisk vekst?

— Ja, det med vekst ligger under. Alle skal bli større, og alle skal finne på noe å lage som de kan selge. Det gjør at man driver med mye som kanskje ikke er så nødvendig, sier hun.

Musikk og familie

Det som antagelig er nødvendig, er å koble av fra formler, ligninger og jordens fremtid. Kanskje særlig om man også skriver bøker, holder foredrag og beveger seg i høyt tempo. Hva har hun i livet som kan få hodet vekk fra fag?

— Ja, altså, jeg har jo tre barn, da … smiler hun. 

— Så leser jeg mye romaner.

Margaret Atwood er en stor favoritt. Jeg er veldig altlesende.

— Hva med musikk?

— Jeg hører lite på musikk, egentlig. Det er en ting som ikke har fått så mye plass etter ungdomstida.

Unntatt når hun jobber eller skriver på bøker hjemmefra, da stiller hun radioen på NRK klassisk.

Men selv om hun hører på lite og aldri satset på musikken, la hun aldri instrumentet fra seg.

— Jeg begynte med folkemusikk på Ås og nå spiller jeg cello i Sofienberg spelemannslag, det er veldig gøy. Vi var med på kappleik for ikke så lenge siden. Det var helt supert, som en festival. Vi gjorde det ikke kjempebra, men det er ikke målet, sier hun.

khrono helg

Naturen har krympa, seier Dag O. Hessen. Men på tur på ungdommens stiar møtte han noko han ikkje har møtt før

For målet er stadig å finne ut nye ting, å lære. Noe hun får sjansen til fremover mens hun hører på NRK Klassisk og jobber med en ny bok. Og kombinerer både fag og roller.

— Nå har jeg innspurt på bokprosjektet. Jeg skriver om nitrogen og holder på med en forskningsartikkel knyttet til det. Det glir litt over i hverandre.

Som så mye annet i livet til den tverrfaglige multikunstneren. Så gjenstår det å se hva hun lærer av å skrive sin neste bok. 

Forbi pendelen og ut på fortauet mot T-banen kan man lære at regnet endelig har løsnet fra himmelen.