Debatt ● Ole Andreas Engen og Kenneth Pettersen Gould
Gjør vi universitetene til beredskapsmotorer, svekker vi både forskning og sikkerhet
Universitetenes rolle er ikke å samordne sektorer, lede krisehåndtering eller inngå i kommandolinjer mellom sivile og militære strukturer.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Sikkerhet og risiko står høyere på dagsordenen enn noen gang. Universitets- og høgskolesektoren befinner seg midt i en debatt om hvilken rolle den skal ha i samfunnets beredskap.
Enkelte tar til orde for at sektoren bør få en langt mer sentral posisjon — nærmest som en ny institusjonell pilar i beredskapskjeden. «Skal Norge lykkes med å utvikle en moderne totalberedskap, må universitetene være en integrert del av beredskapskjeden — ikke som støtteaktører i utkanten, men som motorer for kunnskap, yrkeskompetanse, kritisk tenkning og innovasjon,» skriver Norheim-Martinsen, Sæbø og Krogh i Khrono.
Det kan høres forlokkende ut, men i iveren etter å gi stadig flere aktører en rolle i totalberedskapen, risikerer man tvert imot å svekke det grunnleggende formålet med universitetenes samfunnsoppdrag innen sikkerhet og beredskap.
Universitetet i Stavanger har i mer enn 40 år utviklet forskning og utdanning innen risikostyring og samfunnssikkerhet. Kunnskap om sikkerhet og beredskap er avgjørende for nasjonen, men dette er noe helt annet enn å være en operativ motor i totalberedskapen.
Universitetenes rolle er ikke å samordne sektorer, lede krisehåndtering eller inngå i kommandolinjer mellom sivile og militære strukturer. Deres samfunnsoppdrag er å levere uavhengig kunnskap som setter andre i stand til å forstå risiko, bygge beredskap og håndtere kriser.
For å kunne fylle denne rollen må universitetene beholde den nødvendige avstanden som gjør dem i stand til å være nettopp forskningsmiljøer. Dette synes Norheim-Martinsen, Sæbø og Krogh å undervurdere i sitt innlegg.
Den nylige debatten om sivilbeskyttelsesloven illustrerer hvorfor: Da jurister advarte mot å bruke beredskap som argument for å svekke rettsstatsprinsipper, var det akademia som reagerte — ikke operative aktører. Universitetene har en avgjørende rolle som voktere av kritisk tenkning og demokratisk årvåkenhet.
Denne funksjonen forsvinner dersom de foldes inn i totalberedskapens maskineri og blir en del av logikkene de skal kunne utfordre. Universiteter skal samarbeide, men ikke bli operative beredskapsaktører hvor de føres inn i militære strukturer eller styres av trendord.
Et annet område det er viktig å være oppmerksom på, er forholdet mellom nasjonal sikkerhet og samfunnssikkerhet. Forsvarspenger konkurrerer med helse, utdanning, grønn omstilling og sivil beredskap, men disse prioriteringene diskuteres lite. Raske satsinger på totalforsvar øker også risikoen for at nødvendige klima- og omstillingsdiskusjoner kommer i skyggen.
Universitetenes styrke ligger i evnen til å stille vanskelige spørsmål, ikke i å bekrefte politiske ambisjoner. Nettopp derfor må de ikke gjøres til en brikke i et stadig mer militarisert beredskapslandskap.
De skal bidra, men på sin egen måte. En sterk totalberedskap forutsetter tydelige prioriteringer: Kommunene må styrke grunnberedskapen, direktorater må samordne bedre, private aktører må sikre kritisk infrastruktur. Forsvaret og det sivile samfunnet må fungere bedre sammen, og frivilligheten må mobiliseres.
Universitetene skal bidra gjennom sin egenart — forskning, utdanning, solid kunnskapsgrunnlag og kritisk refleksjon. Det er slik de styrker beredskapen.
Når alt blir totalberedskap, mister vi evnen til å prioritere. Og når universitetene inviteres til å bli beredskapens nye mirakelkur, risikerer vi å svekke dem nettopp på de områdene der de er mest samfunnskritiske.
Universitetenes oppdrag skal ikke utvides, det skal bli tydeligere. Vi trenger ikke universiteter som blir operatører i beredskapskjeden. Vi trenger universiteter som gir oss kunnskapen, kritikken og langsiktigheten som gjør beredskapen mulig.
