Debatt ● Per M. Norheim-Martinsen, Solve Sæbø og Christen Krogh
Vi trenger ikke flere mastere i beredskap
Beredskap har blitt alles ansvar. Men skal vi stå imot kriser, holder det ikke med beredskapsvenner og lagre med suppepose. Universitetene må få en tydeligere rolle i totalberedskapen.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
En verdenssituasjon i rask endring og ekstremvær som står i kø gjør det helt naturlig at beredskap troner øverst på den nasjonale agendaen.
Skal Norge lykkes med å bygge en hardfør totalberedskap, må riktig kunnskap og yrkeskompetanse inn i hele bredden av samfunnet. Det må tenkes nytt om universitetenes rolle og plass i dette.
Men hittil har signalene til universitetene vært utydelige. De overlates i stor grad til seg selv – og markedskreftene.
Økt oppmerksomhet på forsvar og samfunnssikkerhet betyr også økte bevilgninger. Da følger både offentlige og private organisasjoner etter. Strategiske prioriteringer endres raskt, og søknader og innsalg kles opp i nye nøkkelord for å møte nye relevanskriterier. Bærekraft er bare sååå 2022. Nå er det totalberedskap som gjelder.
Universiteter er også markedsutsatt. Da er det fristende – og i dagens økonomiske situasjon tvingende nødvendig – å tilpasse seg pengestrømmene, enten det dreier seg om friske forskningsmidler eller kampen om studentene.
For oss som universitetsledere er utfordringen å gjøre dette på en ansvarlig og langsiktig måte. Helst i nært samarbeid med andre samfunnsinstitusjoner. Men det krever en helhetlig tenkning vi ennå ikke har maktet å få på plass.
Resultatet kan bli flere utdanninger med navn som «master i beredskapsledelse og samordning». Det trenger vi ikke.
I Sverige er situasjonen en annen. I 2024 etablerte de Campus totalförsvar, et samarbeid mellom universiteter om utdanning og forskning for totalforsvaret. Samarbeidet gir en plattform for koordinering, finansiering og ytterligere samarbeid med myndigheter, næringsliv og sivilsamfunnet.
Målet er å utvikle kunnskap og kompetanse som kan møte både dagens og fremtidens sikkerhetsutfordringer – fra matsikkerhet og energiforsyning til kunstig intelligens og samfunnets motstandskraft i møte med natur- og menneskeskapte kriser og i krig.
Burde vi gjøre det samme som i Sverige? Tirsdag 18. november møtes norsk akademia blant annet for å diskutere beredskap på årskonferansen i Universitets- og høgskolerådet (UHR). Det er en viktig start.
Bærekraft er bare sååå 2022. Nå er det totalberedskap som gjelder.
Men regjeringen og Stortinget må på banen. Dersom regjeringen mener alvor med totalberedskapsmeldingen, som kom tidligere i år, må de gi universitetene en mye tydeligere plass i totalberedskapen. Ikke som en ettertanke, men som en grunnpilar.
Universiteter er ikke bare kunnskapsinstitusjoner det er fint å ha. Universiteter sørger for at samfunnet har kunnskap og kompetanse i kritiske samfunnsfunksjoner. Da er det pussig om universitetene ikke også skal være aktive bidragsytere i beredskapsarbeidet.
Kunnskapsbehovene er enormt store. Komplekse trusler krever nye løsninger, fremtidens fagfolk må ha nødvendig kompetanse om hvordan beskytte kritisk infrastruktur, og samspillet mellom sivile og militære strukturer krever innovasjon på tvers av fagområder.
Ved å samordne innsatsen på tvers av fagmiljøer og sektorer kan universitetene bidra til å bygge en helhetlig beredskap som gjør samfunnet mer motstandsdyktig og utholdende når kriser oppstår. Med en tydelig arbeidsdeling i bunn.
Kort sagt: Skal Norge lykkes med å utvikle en moderne totalberedskap, må universitetene være en integrert del av beredskapskjeden – ikke som støtteaktører i utkanten, men som motorer for kunnskap, yrkeskompetanse, kritisk tenkning og innovasjon.
Markedsstyring av universitetene gir oss ikke dette. Relevant kunnskap og yrkeskompetanse må inn i hele bredden av samfunnet.
