Glemte studentene i bærekraftprogrammet

Første dag av årets bærekraftskonferanse er over, og de oppmøtte har blitt guidet gjennom innlegg og paneldebatter ledet av direktører, professorer og seniorer fra ulike bransjer i og rundt akademia. Alle med ulike tilnærminger til hvordan vi kan bli bedre til å jobbe sammen for å nå bærekraftsmålene.

Les også:

«Elefanten i rommet»: Meiner universiteta må skrote sponsoravtale med oljeindustrien

Samarbeid for å nå målene. Flere av debattantene åpner sine innlegg med å svare på sitt eget spørsmål; hva er mitt favorittmål? Selvsagt mål nummer 17 - samarbeid for å må målene, gjentas. Men som student opplever jeg at de er redde for å la oss komme til ordet. Er de redde for å bli utfordret på handling fremfor ord?

I år som de tidligere årene gjentas mantraet «vi vet hva vi må gjøre, vi må bare handle» og «det eneste vi trenger for å gjennomføre dette er å jobbe for mål 17 - samarbeid for å nå målene». Men som studenter ser vi bare store ord, og lite handling. Hvis alle vet løsningen, når skal dere starte å gjøre de store omveltningene?

Nestleder i Norsk Studentorganisasjon, Felipe Garcia, (som forøvrig har vært eneste student representert på scenen) fikk to minutter under åpningen av konferansen til å belyse studentenes stemme. Han var klinkende klar; involver oss!

Garcia har helt rett. Vi har viktige innspill. Vi tør å komme med løsningsforslag. Noen av de er radikale, men vi tør å sette fingeren på hva som gjør at vi ikke når målene. Hvordan skal vi f.eks klare å nå målene når det fortsatt blir delt ut lisenser til å lete etter olje? Vi tør å peke finger på det som er upopulært. Det er kanskje derfor vi blir utelatt fra panelene.

Etter konferanseslutt er det tilbake til gamle vaner: det er for vanskelig å gjøre ubehagelige endringer. Og et klapp på hodet fra rektor: bra du engasjerer deg!