Godt om samisk identitet — og om kjærlighet

Fortellingen utspiller seg i Sápmi, i et miljø der mange er reindriftssamer. Hovedpersonen er Lena (Risten Anine Kvernmo Gaup). Idet filmen begynner er hun tilbake etter å ha fristet lykken sørpå gjennom flere år, som kunstner.

Fakta

Eallogierdu – Tundraens voktere

• Kinopremiere: 09.02.2024
• Originaltittel: Eallogierdu
• Skuespillere: Risten Anine Kvernmo Gaup, Nils Ailu Kemi, Elias Ante Pilutaq
• Sjanger: Drama
• Manus og regi: Sara Margrethe Oskal
• Nasjonalitet: Norge
• Aldersgrense: 12 år
• Språk: Samisk

Lena er av reindrift-slekt. Hun har hatt sin egen flokk, men solgte den da hun flyttet til Oslo og begynte å arbeide som kunstner. Akkurat det valget har vært vanskelig å svelge for mange av hennes tidligere sambygdinger. Hun planlegger et midlertidig opphold for å jobbe med et kunstprosjekt som skal belyse kvinnelige reindriftssamers virke. Men det viser seg at hun møter motstand i sitt gamle miljø.

Hennes ønske om å bruke kunsten til noe mer enn dekorasjon ser ikke ut til å treffe i et miljø som er sterkt opptatt av tradisjoner. Lenas kunst er ment å stille betimelige spørsmål, men den blir heller oppfattet som unødvendig provokativ.

Inn i dette utgangspunktet legger regissør Sara Margrethe Oskal en kjærlighetsfortelling. Lena og reindriftssamen Mahtte (Nils Ailu Kemi) treffer hverandre og fatter interesse for hverandre. Og det er denne delen av fortellingen som bærer framdriften etter at det kulturelle temaet er introdusert.

Begge har mødre som er sterke forsvarere av tradisjonskulturen (Anitta Suikkari og Berit Ánne Oskal Kemi’s Gáren). I fortellingen spilles de ut mot de to unge på en troverdig måte. Fordi tradisjonene står så sterkt i dette miljøet, blir konfliktlinjene tydelige. Men samtidig er temaet allment. 

Lena har også med seg sin sønn (Elias Ánte Pilutaq Gaup Lennert), som er åpen for morens samiske opphav, men ikke helt er kjent med verken språk eller kulturelle koder. Der får mormor en oppgave hun går inn i med glede.

Filmen tar utgangspunkt i et relativt kjent tema, valget mellom å falle inn i slektens og kulturens fold eller å skape sitt eget på en måte som bryter med dominerende levemåter der man kommer fra. I slike filmer er det ofte en sterk forelder eller annen autoritetsperson i familien som representerer det førstnevnte og en ung, søkende person som er på utkikk etter noe mer eller noe annet, som er «den alternative».

Oskal debuterer som langfilmregissør med denne filmen, men hun har vært et kjent navn innen samisk kulturliv gjennom flere år — blant annet med teater og kortfilm. Når hun nå beveger seg opp i det lange filmformatet, henter hun med seg mye fra sine egne personlige erfaringer — som same med reindriftsbakgrunn og som kunstner. I Eallogierdu — Tundraens voktere bruker hun dette doble blikket for å beskrive et dagsaktuelt samisk liv. Oskal er både innenfra og utenfra, slik også Lena er. Derfor er ett av filmens underliggende temaer også identitet.

Og nettopp her er det som sterkest driver Eallogierdu — Tundraens voktere framover. For — hvordan kan man vokte tundraens sjel? Eller tundraen i den enkelte, som den engelsk tittelen peker i retning av; The Tundra Within Me. Er det gjennom å holde hardt på tradisjoner, eller kan det finnes en annen vei, kanskje i kombinasjon med den som overleveres ved arv? Oskals svar på dette spørsmålet er iallfall relativt tydelig. Tradisjoner er viktige, men de må tåle å bli utfordret.

De nevnte ingrediensene i fortellingen — kultur, tradisjoner, arv, alternative blikk på kulturen, identitet og kjærlighet — er så tunge i samlet form at de ikke vil kunne fungere hvis de ikke presenteres i et godt manus. Det har Oskal. Hun har skrevet det selv. Manuset gir den framdriften vi trenger for ikke å bli sittende og gruble over alvoret i det tematiske grunnlaget.

Kjærlighetstemaet er viktig for filmens totale fortelling. Det rammer inn det som mange kanskje tenker på som tyngdepunktet i historien. Dessuten løser det opp stemningen mellom karakterene. Vi vil gjerne se at folk finner hverandre — på film. Og det er morsomt å se hvordan Oskal løser den nærmest klassiske sexscenen der to elskende lengter etter hverandre og går i gang med å rive klærne av hverandre. Her ser vi; det tar lengre tid å kle av en same som kommer rett fra vidda midt på vinteren. Fornøyelig.

Jeg er litt i tvil om jeg henger med på filmens avslutning. Jeg ser at mye av det vi får underveis leder opp til nettopp denne slutten, men kanskje kunne den fått en noe annen utforming.

Visuelt er Eallogierdu — Tundraens voktere til tider flott å se på. Flere scener finner sted på vidda, med reinen. Andre scener er «trangere», inne i leiligheter. Til sammen forteller de om to typer hverdagsliv — det frie, åpne i naturlandskapene og det mer bundne i boligene. Lyset er også viktig i bildene i Oskal film. Mange utescener er relativt mørke. De viser fram et nordlig vinterlandskap og understreker naturens evige tilstedeværelse i et miljø der det utendørs livet er viktig for næringsgrunnlaget. Inne bruker Oskal mye motlys, og her kunne ansikter i forgrunnen vært bedre belyst.

Det at samiske fortellinger når oss i mye større grad enn før, er verdt å merke seg. Og at det er nettopp filmen som medium som står for dette. Det er gledelig at nye filmskapere hjelper oss til å oppdage mer av floraen av fortellinger vi har i vår midte.

Filmen er en godt gjennomført fortelling der vi innlemmes i en sammensetning av tradisjon versus fornyelse. Kjærlighetsfortellingen inne i den større fortellingen er velplassert. Den rammes inn av et alvorsfylt tema og bidrar til å gjøre temaet mykere. Og til å gjøre filmen vakker.