Debatt ● Sander Sværi
Hjemmeeksamen står i fare — det bør bekymre flere enn studentene
Hva skjer med høyere utdanning i Norge hvis hjemmeeksamen forsvinner? For mange studenter er svaret enkelt. Da forsvinner også muligheten til å studere.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Vi står i fare for å skrote hjemmeeksamen, fordi KI truer kvaliteten. Men vi risikerer mer ved å rygge i møte ny teknologi, enn ved å ta KI-oksen ved hornene. Om vi rygger skjer det motsatte av det politikerne våre ønsker, og det motsatte av det kunnskaps-Norge trenger. Folk mister muligheten til å utdanne og etterutdanne seg der de bor.
Teknologien gjorde nettbaserte studier mulig, og høyere utdanning til tilgjengelig for alle. Vi må ikke la ny teknologi ødelegge den samfunnsverdien.
Den siste tiden har debatten om hjemmeeksamen i stor grad handlet om overvåkning og personvern. Det er viktige og legitime problemstillinger. Men i støyen risikerer vi å miste av syne det avgjørende spørsmålet:
Hvordan skal Norge sikre fleksibel, rettferdig og troverdig høyere utdanning i en tid der kunstig intelligens fundamentalt endrer både læring og eksamensvurdering?
Spørsmålet er blitt enda mer presserende etter at regjeringens KI-utvalg nylig la frem sine foreløpige vurderinger. Utvalget peker på alvorlige utfordringer ved hjemmeeksamen, og flere har tolket dette som et argument for å skrote eksamensformen helt.
Det vil være en utdanningspolitisk fallitterklæring.
Kunstig intelligens utfordrer muligheten vår til å vurdere besvarelser på hjemmeeksamen. I dag kan studenter generere tilsynelatende perfekte eksamensbesvarelser på sekunder, uten at sensor har mulighet til å se hva som er selvstendig arbeid og hva som er maskinelt produsert.
Tradisjonelle hjemmeeksamener, slik vi har kjent dem, er i ferd med å bli faglig og etisk uholdbare. Når juks blir enklere, må vi sikre at karakterer fortsatt har verdi.
Dermed står utdanningssektoren overfor et reelt veivalg:
- Skal vi gå tilbake til penn, papir og faste eksamensdager i gymsaler med sensorer sittende på stol ved siden av?
- Eller skal vi utvikle nye, rettferdige og trygge måter å gjennomføre eksamen på studentenes premisser, der studentene faktisk er.
Begge alternativer har en stiv pris. Men kostnaden ved å gi opp hjemmeeksamen er definitivt størst.
Da blir ikke lenger spørsmålet om vi skal fjerne fleksible eksamensformer som hjemmeeksamen, men hvordan vi kan endre hjemmeeksamen for at den igjen skal kunne gi troverdige karakterer.
Ved Oslo Nye Høyskole har vi derfor testet nye løsninger for hjemmeeksamen, blant annet digital eksamensvakt, der elevene må ha på lyd og kamera under eksamen. Det er kanskje ikke en endelig fasit, men et forsøk på å løse et reelt problem i praksis. Ordningen er juridisk og personvernmessig vurdert, og har blitt tatt godt imot av mange av våre studenter.
Andre har gitt uttrykk for ubehag ved å bli filmet under eksamen. Det skal vi ta på alvor. Også KI-utvalget uttrykker skepsis til overvåking og digital hjemmeeksamen, og mener det er et inngripende tiltak.
Samtidig må vi tørre å stille oss spørsmålet om hva som er mest inngripende over tid: Et tidsavgrenset, regulert innsyn i et digitalt eksamensrom — eller et systemskifte der hjemmeeksamen forsvinner helt?
For mange vil det siste i praksis stenge døren til høyere utdanning. Det er ikke bare et individuelt tap, men et samfunnsproblem. Norge trenger flere med høyere kompetanse fra hele Norge, ikke færre.
KI-utvalget peker selv på at nettstudier har særskilte behov. Det bør være et utgangspunkt for innovasjon, ikke for avvikling.
Å gi opp hjemmeeksamen fordi problemet er krevende, er ikke et svar. Det er en kapitulasjon.
Utdanningsinstitusjonene har også et ansvar for å lære studenter å bruke KI kritisk og profesjonelt, slik arbeidslivet forventer. Skal KI være en del av læringsutbyttet, må det også kunne inngå i vurderingen.
Det krever nye eksamensformer — ikke en retur til 1990-tallet.
Ekspertutvalg og NOU-er er viktige, men det er utdanningsinstitusjonene sitt ansvar å utvikle de praktiske løsningene. Og det gjør vi best når vi prøver, feiler og forbedrer oss, sammen med fagmiljøer og studenter.
Vi må ta inn over oss at tiden der eksamensformer og oppgavetekst kunne gjenbrukes er over, og at eksamen vil kreve at både fagmiljø, eksamensavdelinger, institusjoner og sektoren som helhet evner å kontinuerlig tenke nytt fremfor å gå tilbake til gårsdagens løsninger.
Dette handler ikke om én høyskole eller én teknologi. Det handler om hvilket utdanningssystem vi vil ha fremover. Innovasjon i høyere utdanning er ikke frivillig lenger. Det er helt nødvendig.
Å gi opp hjemmeeksamen fordi problemet er krevende, er ikke et svar. Det er en kapitulasjon.
